Annerledeslandet

Hvordan jeg havnet på barhopping i hovedstaden Asuncion med en platinablond statsråd, fikk jeg aldri helt oppklart. Men utpå havnet jeg, full av sukkerrørspriten caña. Henimot midnatt ropte hun til sin sjåfør: «Kjør ham til yachtcluben!» Og det i ett av de to landene i Sør-Amerika som mangler kystlinje.

En passende ouverture til dette bisarre landet, hvis hovedstad påstås å være verdens billigste. Du betaler for eksempel bare 30 kroner for en saftig, diger biff.

Landets seks millioner innbyggerne har ellers lite å skryte på seg, utover at de har overlevd verdens lengste diktatur. I 35 år ble de styrt av nå avdøde generalissimo Alfredo Stroessner, som forvandlet Paraguay til et skjulested for frynsete fascister, eksilpolitikere med uklare agendaer og kofferter fulle av cash. Statskupp synes å være like populært som fotball i dette landets moderne historie. Det siste skjedde i fjor - kamuflert som en lynkjapp «riksrett».

Krever humoristisk sans

Paraguays grensetrakter til Argentina, Brasil og Bolivia er alltid blitt invitert til uoffisielle handleturer.

«Smugling er landets største kilde til utenlandsk valuta», står det å lese i en ti år gammel CIA-oversikt. Våpen, kokain, heroin, marihuana og tobakk er god business i grensetraktene og i Ciudad del Este, der nye millionvillaer ligger på rekke og rad. Landets nye president, Horacio Cartes, sies å ha god greie på alle disse næringene, samt hvitvasking av valuta.

Ikke rart paraguayanere har humoristisk sans. «Fred og rettferdighet», står det på flaggets våpenskjold. Ulikhet hadde vært et bedre slagord. To millioner lever på kanten av fattigdomsgrensen. Tre firedeler av Paraguays dyrkede mark eies av én prosent av befolkningen.

Hvor ellers på kloden feires fødselsdagen til en general som var så hinsides loco at han erklærte krig mot Brasil, Uruguay og Argentina - samtidig? Følgene av Francisco Lopez’ krigserklæring i 1865 var at Paraguay ble fravristet 26 prosent av sitt areal, og folketallet sank fra 1,3 millioner til 221.000. Bare 30.000 menn sto på beina etter felttoget, og flerkoneri ble innført for å få fart i befolkningsveksten. Først i 1961 fikk landets kvinner stemmerett.

Likevel er det et land å bli glad i, så snart man innser at mye bør tas på sparket, og helst med et smil. Som da jeg skulle på dagstur til regnskogreservatet Mbaracayu. «Fem timers kjøring på fin asfalt», ble jeg fortalt. Som så mye annet i dette landet, viser det seg å være fri fantasi. Etter sju timer på en vei som snart ble til leire, nekter en politioffiser å åpne veibommen for videre kjøring.

- No mas, sier han, og peker på et rødt kutråkk - en omvei på et par timer.

Skogvoldtekt

Jeepen hoster seg forbi endeløse åkre, eid av brasilianske soyabønder. Fremdeles drives illegal hogst av de usle hektarene skog som står igjen. WWF har funnet det nødvendig å kjøpe opp land for å stanse barberingen av Paraguays jakaranda-, lapacho- og samuu-trær.

- I am so sorry, dette er voldtekt, stønner min økoguide, Oscar, og ser ut over flate soyaåkrer.

Da vi endelig kommer fram er det for mørkt til å fotografere. De første ildfluene summer mot himmelen.

- Hva gjør vi nå, spør jeg.

- Vi går ned til elven og bader, smiler Oscar.

En bekk kan knapt skimtes gjennom veggen av summende, sultne moskitoer som venter på at idioter som oss skal forsyne dem med kveldsmat. Jeg spør ham om han har mistet vettet.

Håp i det grønne

Dagen etter venter noen velvoksne øgler og sommerfugler på oss ved bredden, sammen med en gruppe halvnakne guaranifolk, etterkommere av urinnvånerne. Solstråler fanger opp dråpene i det intrikate spindelvevet som er spunnet i mørket og blitt et fengsel for sjeldne nattsommerfugler. En fargerik tucan spiser småfugler skjult i en hul trestamme. Jeg begynner å få sansen for Paraguay.

Dette er Oscars verden, befolket av et hundretall sjeldne dyrearter. Han beveger seg like ubesværet her som i Asuncions jungel av politikere, tomtespekulanter, soyabaroner og forskere som har funnet lite å enes om, mens Paraguays biomangfold og kulturkapital smuldrer opp.

Kanskje er dette noe befolkningen har arvet fra guaraniene, denne klippetroen på at de lever i et paradis på jorden, at dette skakkjørte landet bare er noe flyktig og forbigående, noe som mirakuløst vil forsvinne, som morgendugg.

Blodig historie

Stadig får Paraguays hverdag oss til å stanse underveis. De lutfattige barna i en Ache-landsby. Ache-folket ble nesten utryddet som folkeslag. I 1974 ble landets myndigheter stevnet for slaveri og folkemord. Nå skal det være knapt tusen igjen av dem.

Eller ved synet av den gamle kvinnen på vandring i en sky av rødt støv på veien, ti kilometer fra nærmeste landsby, krokrygget av vekten av sekken hun bærer.

Vi tilbyr henne skyss. Hun forteller at hun har kurs for en landhandel for å pante tomme ølbokser. Sekken ville gi henne 25 kroner i pantepenger, forklarer hun.

- Hva med tilbaketuren, spør vi da vi endelig setter henne av.

Hun trekker på skuldrene.

- Vaya con dios - gå med Gud, señora, sier Oscar, med tårer i øynene.

Soyabaroner

Satsingen på soyaproduksjon for kraftfôrmarkedet har fordrevet en stadig større flom av campesinos, bønder, inn til hovedstaden, der nå halvparten av befolkningen lever, mange av dem uten tak over hodet.

- Man sulter jo ikke her, får jeg høre av velfødde innbyggere jeg treffer under en av grillfestene i hovedstadens forsteder, der møre megabiffer og utmerket vin fra Argentina serveres.

- Er det ikke fint her, señor, spør grillmesteren uanfektet.

Jo, det er fint her, nå når Sangre de Cristo - flammetrærne - farger byens parker røde. Og det er umulig ikke å få sympati for menneskene som klarer å beholde en verdighet - og som synes fast i sin overbevisning om at det negative man opplever bør betraktes som en slags luftspeiling. En slags paraguayansk versjon av buddhistenes tro på karma.

Fruktregn

Noen dager før avreise bor jeg på en estancia utenfor hovedstaden. Fra hengekøya betrakter jeg hester og kyr gresse blant palmer og frangipanibusker. Rundt meg faller mangoer med små, dumpe drønn på gresset.

Hvorfor flokker ikke turister hit, til et land hvor du må søke tilflukt fra frukt som regner fra trærne? Den lille ranchen, som regel ubebodd av gjester eller vertskap, er en metafor for Paraguay. Den blonde statsråden medgikk at det ville vært fint med flere besøkende. Men det ville nok krevd en veritabel kraftanstrengelse, trodde hun, i form av beslutningsdyktighet, ressurser og evne til planlegging. Sånt forsvinner under et langvarig diktatur, ble vi enige om.

Istedenfor ser flesteparten av Paraguays innbyggere med misunnelse på Brasils og Argentinas relative velstand. Og kanskje gjør de som jeg, søker skygge i en hengekøye mens de betrakter modne frukter falle på bakken - og på et fattig folk som lever i det som en gang var et rikt land.

reiseliv@dagsavisen.no