Typisk norsk

Typisk norsk

Svaret på hva norsk kultur er finner vi 
i debatten om hva norsk kultur er.

«It’s not that you’ll find many Norwegians complaining about their lot. Nonetheless, you will encounter, again and again, a people wondering about their place in the world».

Fra reisehåndboken Lonely Planet.

2013 begynte med at vi diskuterte snøen som falt i fjor. Nærmere bestemt det nedsnødde utspillet fra Christian Tybring-Gjedde (Frp), som forlanger at kulturminister Hadia Tajik (Ap) skal definere hva norsk kultur er. Noen av oss trodde debatten hadde nådd sitt absurde toppunkt da Tybring-Gjedde selv måtte ty til engelsk for å forsvare norskheten. I Dagbladet konkluderte han slik: «When in Norway do as the norwegians».

Men det skulle ikke stoppe med det. Som vi nå vet, har Tybring-Gjedde oppnådd nøyaktig det han ønsket. Den kaklende klassen gikk i fistel på sosiale medier og arrangerte diverse kretsmesterskap i Gjedde-blødmer. Alle medier med respekt for seg selv har ført dypsindige samtaler om norskheten, kulturen, folkesjela, tradisjonene, historien. Brunost, respekt for Grandiosa og bunad i solnedgang. Tybring-Gjedde ler hele veien til Dagsrevyen, der han får flettet inn sitt egentlige budskap: Den norske fellesskapsfølelsen trues av innvandring. Derfor kan ikke innvandringen skje så raskt som nå. I 2050 vil vi være en minoritet i vårt eget land. Og så bortetter.

En underlig, gråsprengt stemme, en dyp og dyster vestlandsrøst, brøt til slutt gjennom lydmuren. Jon Hustad stilte seg ved Tybring-Gjeddes side og delte engstelsen. Hans kronikk begynner likevel ikke med pakistanske drosjesjåfører. Den begynner med svensker. Hustads bruk av en liten anekdote fra et lyskryss i Stockholm bringer oss nærmere kjernen.

Klokka er snart fire på natta. Plutselig legger Hustad merke til et svensk par på sykkel. Det er ikke en bil, ikke en buss i sikte. Likevel står de to og venter på grønt lys. Jon ler, men hans svenske venn gjør ikke det. «Ja, hur så?» svarer han bare. «Eg har fortald denne soga til mange nordmenn, som ler. Dei fleste svenskar ser ikkje humoren,» skriver Hustad. Hans konklusjon: «Hjå dei sit reglane i ryggmargen».

Poenget må altså være at denne kulturelle eller sosialantropologiske ministudien sier noe om regelbundne svensker og småanarkistiske nordmenn. Men historien forteller noe langt viktigere enn det. Hustads tolkning av reaksjonene viser hvor selvsagt kultur og mentalitet er. Det er rundt oss hele tida. Like viktig, men også like usynlig som luft. Historien om syklistene er en svenskevits. Selvsagt ler nordmenn av det. Like selvsagt gjør svensker det ikke. Hustad kan jo forsøke å rekonstruere historien, gi to nordmenn hovedrollene og fortelle den til noen svensker. Mitt tips er at da vil skrattet komme.

Norge er ikke det eneste landet i verden som fører en kulturkrig av den typen vi har sett de siste dagene. Både Frankrike og Danmark, land med langt større kulturell kapital enn det vi kan oppvise, har vært gjennom det samme. Derfor gir det ingen mening i å påstå at debatten om hva som er typisk norsk er typisk norsk. Derimot er det noe typisk norsk over famlingen og angstbiterskheten. Forklaringen er ikke spesielt vanskelig å få øye på.

Norge er en ung nasjon. Vi feiret vårt hundreårsjubileum som selvstendig stat for sju små år siden. Løsrivelsen fra svenskene ble framskyndet av en nasjonalromantisk bølge som framhevet det typisk norske, alt det som hadde overvintret under den danske firehundreårsnatten. Ivar Aasen reiste rundt, samlet sammen dialekter og lagde et ekte, helnorsk skriftspråk. Asbjørnsen og Moe la også ut på tur og skrev ned det de kom over av norske folkeeventyr. Malere produserte fjell, fjorder, brudefølger, seterjenter og bjørker i storm på løpende bånd. Folkemusikken ble gjenoppdaget, bunadene likeså. Henrik Wergeland startet med barnetogene 17. mai. Rekkefølgen er viktig: Før vi fikk en stat, måtte vi skaffe oss en nasjon, og før vi kunne få en nasjon, måtte vi knesette en kulturarv. Noe som var vårt, og bare vårt.

Dette henger igjen. La oss vende tilbake til svenskevitsene: De sparket opprinnelig oppover. For få år siden var vi lillebror. Svenskene så ned på oss, vi så opp til dem. Nå skreller de bananene våre og serverer oss på byen. På drøyt hundre år har vi gått fra å være et fattig folk uten land til å bli den klisjeen som er så forslitt at det bare er filler igjen: Verdens rikeste land.

Nyrike mennesker strever ofte med å finne sin plass i det dannede borgerskapet. Smokingen sitter ikke helt som den skal. Det nyrike Norge har det litt på samme vis. Det er ikke innvandringen som har gått for raskt, slik Tybring-Gjedde og Hustad hevder. It‘s the economy, stupid. I 1992 forsøkte Gro Harlem Brundtland å berolige et urolig folk i sin nyttårstale. Kong Olav, folkekongen, var død. Muren hadde falt. Det var krig i Europa. Ledigheten var skyhøy. Renta likeså. Bankene var nær kollaps. Vi var redde. «Det er typisk norsk å være god,» oppmuntret statsministeren. I ettertid er utsagnet blitt stående som et litt pinlig bevis på den moderne, norske selvgodheten. Men den gangen var bakteppet et annet. Lillehammer-OL, med sin fråtsing i nasjonalistisk symbolikk - kanefart, vetter, flagg, seier, snø, sol og helleristninger - kom først to år senere. Og det skulle gå enda to år før det første innskuddet i oljefondet kom. I 1996 ble det satt inn 47,8 milliarder kroner.

Vi er et lite land, historisk dominert av våre naboer og geopolitiske begivenheter vi ikke rår over. Mindreverdighetskomplekset som satt dypt i folkesjela vår så sent som på 90-tallet har vil likevel ikke klart å kjøpe oss ut av. Rester av det biter seg fortsatt fast. Frykten for at den norske kulturen skal forsvinne og fortvilelsen over å ikke kunne sette nasjonalkulturen inn i et oversiktlig skjema er et resultat av den rotfestede, norske angsten for ikke å være god nok. Inntil videre er dette en del av norsk kultur. Men det er ikke nødvendigvis bevaringsverdig av den grunn.

hege.ulstein@dagsavisen.no

Flagg, folkedrakt, dronning, snø og sol. Er det unorsk å kalle det nasjonalkulturelt Mekka?Foto: Pål Hansen/NTB Scanpix

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen