Om å leve med ondskap

For filosofen Aristoteles er det å leve noe du må lære deg å bli god til, gjennom konstant øvelse. Med andre ord: skal du ”skru den som Beckham”, må du trene, skal du bli et dydig menneske må du reflektere og deretter øve deg gjennom handling. De onde i et slikt perspektiv må i så fall være de som utviser store mangler i det å leve et korrekt liv.

De fleste av oss er ”dysfunksjonelle” på et eller annet plan; vi fikser ikke livet, helt. Vi går derfor på smeller. Vi roter oss bort, i perioder. Men vi korrigerer, eller får hjelp av familie, kjæreste, venner, kolleger eller det profesjonelle hjelpeapparatet til å komme oss videre. Vi har bare moderate tilpasningsvansker. Men noen ytterst få kan potensielt være som gjerningsmannen fra 22/7.

Misunnelsen er en av de følelsene som er beslektet med ondskap. De misunnelige blir påført smerte av andres suksess og glede, mest fordi det kontrasteres til deres egen ufullfylte eksistens. Dette gjelder også mht inntekt og rikdom; det er størrelsen på naboens hus, lønn osv som driver frem konkurranse, men også følelsen av ikke å være lykkelig, å være missfornøyd. Ondskap i bred forstand er derfor et felles menneskelig problem, noe som er med oss daglig, noe vi har et intimt forhold til. Filosofiinteresserte feiret i fjor den britiske filosofen David Humes 300 års fødselsdag. Han hevdet at vi får glede av andres glede, men også noe smerte, og selv om vi føler smerten ved andres smerte, så gir det oss også noe glede. Det er bare et faktum, sier Hume, ikke noe diabolsk perversitet.

Ondskap som opprør mot seg selv

Men selv om det skulle være sant at vi er født naturlig selvsentrerte og egoistiske, er det langt derfra til det folk flest omtaler som ondskap. Ondskap i ytterste forstand vil vise at det som eksisterer ikke har noen egentlig mening. Ondskapen får derved egen mening. Den brukes mot de som utgjør en trussel mot den ondes egen identitet. Slik gjerningsmannen fra den 22/7 slo til mot Arbeiderparti-staten, sin egen far og sin egen oppvekst. Dypest sett sin egen identitet. Den onde har det vondt, og når vi har smerte forsøker vi som regel å gjøre noe med det. Noen ytterst få går til det ekstreme for å bli kvitt smerten. Dette er det ondes rasjonalitet. Ondskap forsøker å komme til en forløsning basert på en tragisk indre mangel. I et slikt perspektiv er ikke primitiv ondskap helt uten personlige motiver.

I følge Arthur Schopenhauer er onde handlinger motivert av behovet for å få avlastning fra indre opprør fra viljen, og dette kan bare skje ved å overføre det indre opprøret på andre. I psykoanalytiske termer blir dette da en form for projeksjon; Freud kaller det dødsdrift. De onde kan derfor knapt kalles gale.

Hanna Arendt skrev i sin bok Eichman i Jersusalem. En rapport om ondskapens banalitet at "alle kunne se at denne mannen ikke var noe monster, men det var vanskelig ikke å tro at han var en klovn". Men når klovneriet går til de ytterligheter å benekte all verdi, så blir det monstrøst. Det blir en menneskelig farse uten mening. Behring Breivik og hans "kostymeball", falske ordner og striper er som en mini naziparade; hans iscenesettelse er spektakulært på et vis, men i vesen hul og tom. Og mangler emosjonelle lag. Det blir en parodi på det reelle livet.

ABBs paranoide univers, bygget omkring begrep som den rene kultur og invasjonen utenfra har paralleller til handlende ekstremisters retorikk, som førte til dødsleire som skulle løse renhetsproblemet til den tyske nasjon og den ariske rase. Nazismens grunntrekk blir derfor dens obskøne glede av å utrydde den andre som den eneste metoden for å vise at du fortsatt eksisterer. Andre imaginære renhetsideer finnes i ulike avskygninger hos Al Qaeda og andre fanatikere.

Gruppedynamikken sløver den kritiske sans

Systemiske utryddelser er ikke forbeholdt nazismen, og historiens raskeste folkemord fant sted i Rwanda så sent som i 1994. Når jeg selv intervjuet både ofre og gjerningsmenn i Kigali senere er det slik at de fleste i dag knapt kan forstå at de lot seg forlede på denne måten. Men individets plastiske psykologi er enda mer sårbart i gruppedynamikken, med symbolske og retoriske grep som sløver ned den kritiske sans. Som den franske forfatteren Régis Debray sier i sin siste bok (Du bon usage des catastrophes, Gallimard, 2011), så viser historien oss at enhver politisk retorikk som underbygger gruppe- eller etnisitetsdimensjonen bidrar til potensiell ondskap. Det er nemlig når vi ikke gjensidig identifiserer hverandre som like, som å være fra samme gruppe, at massemyrderier blir mulige.

Noen av de rundt oss som lider av ”indre demoner” kan kanskje beskrives som sjelelig døde, fordi deres empatinivå nærmest er fraværende. Det tragiske er at de ser ut til å finne glede i å være vitne til ødeleggelse og død fordi det bekrefter deres egen asketiske forakt for den menneskelige eksistens. De fleste som har fulgt med på noen av de nettinnleggene som har versert de siste årene, og noen av de som har kommet frem etter massakren på Utøya, vil kunne nikke gjenkjennende til en slik diagnose.

Folk som dømmes for onde forbrytelser vil ikke nødvendigvis ”frelses”, fordi det i så fall tar fra dem deres verdensbilde. Det bildet må i så fall dekonstrueres og bygges opp på ny. Noen gjenoppstår fra fengselsoppholdet som religiøst frelste eller tar avstand fra religionen sin. Andre tar sitt eget liv. Hva som vil skje med gjerningsmannen fra Utøya gjenstår å se.

I følge nevnte Aristoteles og hans tilhengere er det slik at det mer vi lykkes i å realisere iboende muligheter, jo mer oppfyller vi vårt potensial. Og derfor blir alt som lever på et vis hellig. Ondskapen kommer ikke utenfra, men innefra, som en mangel. Ondskap blir derfor som filosofen Augustine sier, en åndelig sløvhet. Det er denne slumrede kvaliteten, for å bruke et slikt uttrykk, vi fascineres slik av innen krim- og spenningslitteraturen, den klassiske fortellingen er Faust som gir sjelen sin i pant til Mefisto. I dag vokser våre barn opp med Tom Venster, som hater sin far og tar avstand fra alt han kommer fra, og som hevner seg på systemet, ved å søke evig liv gjennom å dele opp sjelen sin i ulike bestanddeler, og bli til fyrst Voldemort. Innblikket i de indre demoner som fører til ytre ondskap er med andre ord del av dagens klassiske barneoppdragelse.

”Uansvarlig” ondskap

Ondskap har ergo sine røtter i det vanlige, i oss selv, og ikke i noe utenomjordisk størrelse. De fleste av oss er gode borgere, som streber etter å forbli det. Personlig ondskap kan ha forferdelige konsekvenser, som vi har fått bevist på en grusom måte også her i Norge. Såkalt ”uansvarlig ondskap”, som det å spekulere i folks pensjonssparing, eller økonomisk kriminalitet a la Enron, eller å rette hærens våpen mot egen befolkning, slik President al-Assad gjør i Syria, eller å lyve seg til en blodig krig som krevde titusener av liv, slik Bush gjorde i Irak, er mer vanlige utslag av ondskap, men hvor de ansvarlige ofte slipper unna, gjemt i institusjonelle forordninger.

Å leve med ondskap forblir del av den menneskelige erfaring. Å leve et dydig liv, i betydningen et så etisk korrekt liv som mulig, er derfor en verdig utfordring for oss alle. Både som individer, som kollektiv og som flerkulturelt samfunn. Det er derfor politikk og en respektfull politisk debatt er så viktig.