Mennesket er en ulv mot menneskene

31.08.2011 - Politisert nestekjærlighet

Sara Azmeh Rasmussen

(Utdrag): "Den enes kjærlighet kveler ikke den andres hat. Det har fornuftige argumenter langt større potensial til å klare (...)

Alle kan ikke elske alle.

Selv ikke i Kristelig Folkepartis rekker, en etisk og politisk avgrenset sone, klarer man å leve opp til egne svulstige prekener om nestekjærlighet (...)

Men mer interessant er likevel det faktum at kjærlighet gjør blind, delvis blind.

Man skal lete veldig lenge i dette vesle landet etter organisasjoner og individer som vedgår at de ikke er tilhengere av liberalt demokrati og forsvarere av menneskerettigheter.

Vi er alle demokrater, humanister og antirasister.

Men når disse fine attributtene, som vi smykker oss med, tar en konkret form, og blir til prinsipp- og arbeidsprogrammer, ulike uttalelser, støtteerklæringer og fordømmelser, prosjekter og fokusområder, får vi øye på den politiserte nestekjærligheten, den selektive humanismen og den enøyde antirasismen (...)

Tea time, kampanjen mot rasisme og hets, fulgte nøye de klare politiske linjene til denne politisk uavhengige organisasjonen.

Gode møter med norske muslimer over en kopp te ble lansert som en kur mot fordommene til etniske nordmenn.

Prosjektet fikk et stort finansielt bidrag av Regjeringen og en tung moralsk støtte fra kongelig hold.

Jeg har selv bidratt i et seminar under kampanjen, og fått min varme tekopp i Litteraturhuset.

Samtidig har jeg observert, enda en gang, at kjærlighet ikke er vis, bare begeistret.

Den brer ikke sine vinger over alle, men omfavner «sine små».

Logikken er at de «små» trenger beskyttelse.

Når vi er «store» og «små», ikke individer som er like fordomsfulle, slemme, fornuftige og snille, blir det neppe gode møter og genuint bekjentskap på tvers av samfunnsgrupper (...)

Melder meg ut

Med fare for å bli oppfattet som kald og kynisk, melder jeg meg herved ut av de store kjærlighetsprosjektene.

Det vi ikke har godt av er forskjellige, men like selektive ideologiske konstellasjoner med kjærlighet som både middel og mål.

De er egnet til å tåkelegge følsomme spørsmål og generere mer konflikt og hissigere tone.

Jeg slutter meg heller til realisten Amos Oz’ oppfordring om å la kjærlighet bli der den hører hjemme, i det private rommet og de snevre sosiale kretser.

I et moderne, heterogent og mangfoldig samfunn er det ikke snakk om å praktisere kjærlighet mellom borgere og organisasjoner.

Klarer vi å forsvare den pressede ytringsfriheten, selv når den tillater ytringer som er fulle av hat og fordommer, har vi vunnet enda et slag for demokratiet.

Det er i den saklige, rasjonelle og opplyste debatten at hatideologier og -tendenser kan bli avkledd og bekjempet.

Allerede da jeg leste overskriften tenkte jeg at her er det en som har satt ord på fakta av nødvendighet, og før jeg leste innholdet, forbant jeg det med elementer fra semesteroppgaven jeg skrev på Universitetet våren 2007 (selvsagt ikke i den forstand at her er kopiert).

Rasmussens innlegg slutter jeg meg helhjertet til!

Her viser jeg et utdrag fra oppgaven:

"Redegjør kort for Nietzsches kritikk av moralen i Moralens genealogi. I hvilken grad er denne kritikken også en kritikk av det moderne prosjekt? Ta utgangspunkt i minst et av de øvrige originalverkene og drøft om elementer av Nietzsches kritikk kan gjenfinnes i disse"


Vurdering av "godt" og "ondt"

"(...) Et av idealkravene som finnes i samfunnet, er at man skal elske sin neste som seg selv.

Freud spør hvorfor i all verden skal vi det?

Hvordan skal vi klare det?

Et fremmed menneske vi overhodet ikke kjenner, kan være vanskelig å elske.

Kjærligheten er forbeholdt våre nærmeste.

I følge Freud burde man rent ut være fiendtlig innstilt til den fremmede, og til og med hate ham.

Freud hevder at etiketten i samfunnet, klassifiserer menneskene som "gode" og "onde", i ulikheter i forholdene dem i mellom.

Videre hevder han, at aggresjonen er med i menneskenes driftsanlegg (Freud 1999: 56ff).

"Mennesket er en ulv mot menneskene (1999: 59)".

Aggresjonen venter som regel på en provokasjon.

Denne aggresjonstrangen som vi både finner i oss selv og må forutsette at andre også innehar, forstyrrer det forholdet vi har til andre, og dette tvinger kulturen til et kraftoppbud.

De driftsbestemte lidenskaper, seirer over de fornuftige interessene.

Derfor må kulturen stagge menneskene med sine oppbud av metoder, hvor en av dem er idealbudet om å elske sin neste som seg selv, som igjen er et motsetningsforhold til menneskets opprinnelige natur (1999: 60) (...)".

Det var moraliseringen som lærte mennesket å skamme seg over alle sine instinkter (Nietzsche 1993: 68f).

Det eldste og mest opprinnelige person- forhold i verden, var det mellom kjøper og selger, kreditor og skyldner.

Her fastsatte man priser, og utmålte verdier.

Det psykologiske tilbehøret, er eldre enn noen samfunnsmessig organisasjonsform.

Man sammenlignet, beregnet, og målte også makt mot makt.

Etter hvert ble det allmenngyldig at alt kunne betales for. Hver ting fikk sin pris.

For Nietzsche, var dette den eldste og mest naive moralregel for rettferdighet, og starten på all god vilje og objektivitet (1993: 73).

Han hevder at rettferdighetens første fase, er den gode vilje mellom like mektige mennesker som godtar hverandre og "kommer til forståelse" gjennom en utligning, og tvinger "allmuen" til en innbyrdes utligning (1993: 74).

Nietzsche hevdet at uegoistiske handlinger som ble sett på som nyttige, ble fornemmet under ett, som gode. Det vil si at de ble sett på som gode i seg selv.

Men for hvem var de gode og nyttige?

Det har man glemt.

De har blitt en vane.

Nietzsche ser på ”de gode” selv, som de mektige og høyerestående, som verdsatte seg selv og sine gjøremål høyest, og betraktet de som gode.

De distanserte seg fra ”pøbelen” og ”de laverestående” som en høyere herskende art.

Dette så Nietzsche på som opprinnelsen til motsetningen "god" og "ond" (Nietzsche 1993:27).

Ordet ”god” ut fra denne opprinnelsen, knytter seg ikke til ”uegoistiske” handlinger.

Nietzsche hevdet at dette må knyttes til tilbakegangen for aristokratiets verdidommer.

Motsetningene egoistisk- uegoistisk og moral, ble benyttet som maktbegreper av allmuen (1993: 28).

Moralkritikken som kritikk av det moderne prosjekt

For å kunne drøfte Nietzsches moralkritikk som kritikk av det moderne prosjekt, vil jeg ta utgangspunkt i Schaaning (...)

Hva er så det moderne prosjekt?

I følge Schaaning er det grunnlaget for sannheten som man finner fram til ved hjelp av metoden.

Således fastholder moderniteten troen på siste- instanser, som er sansene eller fornuften.

Hos førstnevnte kan blant annet Hume og Locke plasseres, mens Kant hører til sistnevnte.

Når det gjelder moralen, har denne gjerne en form for konsekvensetikk, der handlingen tilfredsstiller empiriske kriterier og blir således sett på og bedømt som riktig.

Her blir fornuften også vurdert som en sinnelagsetikk.

Dette betyr at det ikke er konsekvensene for den gode handlingen som skal ligge til grunn for denne, men den handlingen som blir utført med rett intensjon.

Denne igjen, er ikke empirisk målbar, da den kommer ”innenfra”.

Nietzsche har en absolutt tro på det moderne prosjektet. Her ønsker han å skille den ekte viljen til makt fra den perverterte, og likeledes mellom den passive og aktive nihilismen (Schaanning 2000:224).

Det "moderne", ligger i det å ville opplyse og "oppdra".

Nietzsche var altså for den aktive nihilismen som gikk ut på en omvurdering av verdiene.

Den gir rom for at man setter nye normer, og skaper nye verdier.

Viljen til makt, så Nietzsche på som individets behov for å kontrollere, og for kun å være redskaper i maktens ærend.

Det er ingen mal på moral, og menneskene tar i sin streben etter makt, lite stilling til om det de gjør er rett eller galt, ondt eller godt.

Alt man foretar seg i livet er tillært, og således kan man ikke underlegge livet i moralske målestokker.

Moralen er menneskeskapt, og metoden er for Nietzsche et redskap for å fremme sin vilje til makt.

Det moderne prosjekts grunnlag, er i følge Schaanning å eliminere den falske bevisstheten, vantenkningen og fordommene.

Moderniteten står altså i avsløringens tegn.

Nietzsche og også Freud, dissekerer fornuftens autonomi.

Selv om de vil avsløre det bedragerske skinn, er de nødt til å gå ut fra siste- instanser.

Hos Nietzsche er denne "viljen til makt", og hos Freud gjelder "driftene" (Schaaning 2000: 10ff).

Sivilisasjonen legger bånd på friheten og spontaniteten.

I følge Liedman, viser historien at menneskene tenkte og reagerte annerledes for 500- 1000 år siden enn det de gjør i dag.

Man har fått større kunnskap om arv, miljø og samfunn.

Problemene oppstår i følge Liedman når den moderne utviklingen forstås som en frigjøringsprosess.

Hvem er det som skal frigjøre, og hvem er det som skal bli frigjort? (Liedman 1997: 180ff).

Hvem er "frigjørerne", og hva er deres mål?

Nietzsche så på den jødiske prestekasten, deres funksjoner og sedvaner som usunne.

Han mente de var herskesyke, med alle deres vurderingsmåter, påbud og forbud av diverse innhold overfor menneskene (Nietzsche 1993: 32f).

Han så på de jødiske prestene som de ondeste av fiender fordi de var maktesløse, og av avmakt vokser hatet.

Nietzsche hevder at slaveoppstandelsen i moralen, begynte med jødene.

Historien deres er to tusen år gammel og ikke synlig, fordi den har seiret i løpet av denne tiden.

Det jødiske hatet, oppfattet Nietzsche som det mest sublime og dypeste, fordi det omformer verdiene og skaper idealer.

Samtidig vokste det mest sublime og dypeste av all kjærlighet fram, ut fra hatet som en triumf over det, men ikke som en motsetning.

Målet var det samme.

Det var forførende, og søkte seier og bytte.

Det ble legemliggjort av Jesus fra Nazareth (1993: 36).

Nietzsche vikler dette inn i en teori om et intrikat storpolitisk renkespill, hvor Jesus ble omveien som førte til fremmelsen av de jødiske verdiene, og endringene i idealene.

Han så på Jesus og hans agenda for kun å være en tilsynelatende motstander og oppløser av Israel, men som i realiteten var lokkeduen deres synlige vrede ble rettet mot, for å skjule deres egentlige intensjoner som hevn og en omvurdering av de gjeldende verdiene, og deres seier over alle mer fornemme idealer.

Nietzsche kom da frem til at dette folket som han ser ned på, altså ”pøbelen” eller ”slavene” har seiret, og de har seiret gjennom jødenes misjon.

Tilbake står den gemene hop (slavene), med sin oppfatning av moral (Nietzsche 1993: 37).

Det store sublime selvbedrageri, er for Nietzsche å se på svakhet som frihet.

Det undertrykte ressentiment- menneske som mener at ”de andre” er onde, bestemmer seg for å være ”gode”.

I den betydning at de ikke skal såre noen, ikke utøve vold, ikke angripe noen, og overlate hevnen til Gud (Nietzsche 1993: 48).

Det ble en ”god” ting å ikke gjøre noe.

De svake anvendte blant annet tilforlatelige fraser, og maskerte det at de ikke kunne hevne seg, til å stå fram som det at de ikke ville hevne seg.

De hadde en tålmodighet som kaltes dyd.

De holdt tålmodig ut her på jorden med tro håp og kjærlighet, i vissheten om at de ville bli belønnet i sitt neste liv.

Dette kaller Nietzsche for fabrikkerte idealer.

De kaller ikke sine fiender for fiender, men håper på at rettferdigheten skal seire når dommedag kommer (Nietzsche 1993: 50).

Nietzsche hevder at en hver stat på jorden, er bygget av herskere som bare tok makten.

Disse var de fødte organisatorer, og viste ikke hva det å ta hensyn betydde. Disse gikk framover med en aktiv kraft, hvor heslig den enn var.

For hva kunne vokst frem og blitt beundret som skjønnhet hvis man ikke visste hva heslighet var (1993: 91ff).

I følge Nietzsche, står det aktive og aggressive mennesket rettferdigheten langt nærmere enn det reaktive mennesket (slavene) gjør (1993:78).

Alle instinkter som man ikke får gitt utløp for, vender seg innover i mennesket selv.

Nietzsche kaller dette for menneskets inderliggjørelse, som vokser fram og etter hvert blir kalt for sjel.

Alle grusomheter, lyst til å forfølge, overfalle og ødelegge, vendte seg innover i mennesket, og det er opphavet til den dårlige samvittigheten som Nietzsche hevder at ble oppfunnet av det reaktive ressentiment- mennesket (1993: 82ff) (...)

Mekanismene bak maktstrategiene

Foucaults forfatterskap er delt i tre perioder. I den andre perioden som strakte seg fra ca. 1970, lå Foucaults konsentrasjon hovedsakelig på det genealogiske perspektivet.

Her viser han strategiene som er bakenforliggende for hvordan maktstukturene blir dannet fra 1600- tallet og frem til i dag, og hvordan de transformeres gjennom stadige nye forbindelser som dannes og forkastes (Schaaning 2000: 102f).

Dette er noe av det samme Nietzsche gjør, i "Moralens opprinnelse".

Foucault omtalte disiplinerings- og overvåkningsstrategier som fundamentet for individualiteten.

Han studerte eksamineringer i ulike former.

Dette kunne være en lærers utspørring av en elev til eksamen, som en ”asymmetrisk relasjon” mellom en som representerer makten, og en som ikke gjør det (Gregersen & Køppe Bind 2, 1994: 134).

”Disiplinens individer” blir alltid sett, og på den måten kan de alltid holdes kontroll på hos utøverne av den disiplinære makt.

Individene underkues til å være prinsipielt synlige.

På denne måten blir øvrighetens maktperkjennelse osisjon sikret.

Undersåttene blir objektivisert og mønstret i denne usynlige disiplinære maktutøvelsen.

Focault hevder at innføringen av blant annet dokumenterte opplysninger og registrering, var av avgjørende betydning for at den erkjennelsesteoretiske forvandlingen av vitenskapene om individet ble muliggjort på slutten av 1700- tallet.

Registrerings og – eksamineringsmetodene dannet en ny makt over mennesket, da det ble en del av det vitenskapelige språket (Gregersen & Køppe Bind 2, 1994: 137 ff) (...)".