Sionisme og Fascisme

Den moderne sionisme og fascismen har et dramatisk skjebnefellesskap, som de færreste er klar over; begge er uløselig knyttet til Dreyfus-saken, men på motsatt politisk side.

SIONISME:

Sion er det gamle navnet på Jerusalem, Kong Davids stad. Den moderne sionismen ble født som et resultat av Dreyfus-saken i Paris i 1894, hvor den jødiske kapteinen Alfred Dreyfus på falske beviser ble dømt som tysk spion. Den jødiske, ungarske journalisten Theodor Herzl var tilstede som journalist. Det som virkelig sjokkerte den unge journalisten var ikke dommen, men folkemengden utenfor rettslokalet som vrælte "Død over jødene!". Deretter skrev han en gødende traktat - Den jødiske stat. I 1897 klarte han å sammenkalle den første sionistiske kongress i Basel i Sveits.

Sionismen var opprinnelig ingen ideologi. Sionismen var verken politisk eller religiøs, og slett ikke fascistisk inspirert eller fundamentalistisk, slik noen hevder. Sionismen var ikke annet enn den bevegelse, som arbeidet for opprettelsen av en jødestat, og at dette skulle skje på folkerettslig og juridisk grunnlag. Sionismen nådde sånn sitt mål, da staten Israel ble proklamert, kl. 1400, fredag, den 14.mai 1948, etter at FN året i forveien hadde vedtatt en delingsplan for en arabisk og en jødisk stat. Dersom araberne hadde akseptert dette, ville også Palestina blitt etablert som egen stat, samtidig med Israel, men araberne hadde avvist at det i det hele tatt skulle etableres en egen jødisk stat.

Imidlertid utviklet Ze'ev Jabotinsky en sionistisk filosofi og politisk ideologi, som med en del modifikasjoner kan sies å være grunnlaget for Likud. Det er bare et fåtall europeere som kjenner noe som helst til Jabotinsky. For dem er "zionisme" et anvendelig skjelsord, og ikke noe annet.

Noah Nissani, lederen for Jabotinsky Institute (

http://www.liberal.org.il/ ) skriver: "…Jabotinsky did not have any illusions about a peaceful return of the Jews to their historic homeland. It was clear to him that neither the historic bond of the Jews to their homeland nor the legal status conferred by the San Remo Conference and later ratified by the League of Nations would convince the Arabs to relinquish even a minimal part of their extensive territory.

In order to avoid a conflict between its Marxist anti-nationalist and Zionist-nationalist ideologies, the Left had to ignore the presence and legitimate rights of the Arabs. However, for Jabotinsky, who was identified with the nationalist Liberalism of the nineteenth century, this conflict did not exist. In his view, the reconquest of the historic Jewish homeland was morally(http://www.liberal.org.il/#N1) justified by virtue of a people's right -- one deeply-rooted in the liberal tradition () to wage war and conquer, if this is necessary for the survival of the people.

Therefore, Jabotinsky had no ideological need to ignore either the presence of the Arabs or their legitimate rights. In his understanding, the armed conflict between the two peoples was inevitable, simply because no people on earth will relinquish any part of its land without fighting . The hope of a peaceful realization of Zionism is, therefore, a dangerous fallacy. Nevertheless, Jabotinsky, guided by his liberal ideology, demanded a final, equitable solution for both peoples " Fra samme time den nye staten ble etablert, den 14. mai 1948 har Israel vært i krig med sine arabiske naboer, som ikke har hatt annet mål enn å utradere Israel fra kartet. Intet har vært skydd i disse anstrengelser, som har vært fremmet med noe som må 12 timer senere ble Israel invadert av hærstyrker fra Syria, Irak, Transjordania og Egypt. 5 ganger betegnes som en kollektiv arabisk psykopati. Hver gang har araberne fått juling, og hver gang har araberne påkalt verdens medlidenhet. Formelt sett er Israel fortsatt i krig med Syria og Irak, men det synes som det bare er et tidsspørsmål før fredsavtale blir inngått med Syria.

Norge er faktisk det eneste nordeuropeiske land, hvor antisemittisme og rendyrkede nazistiske raseteorier har vært endel av Regjeringens offisielle politikk. Jeg sikter da til dr. Scharffenbergs gjennomførte tvangssterilisering av tatere og AUF’s landsstyrevedtak i 1971, som brøt med tradisjonell Arbeiderpartipolitikk, og krevet at Israel måtte opphøre å eksistere som jødisk stat, og at det istedet skulle opprettes en palestinsk stat. Den sentrale personen i AUF i 1971, og som stod bak dette vedtaket, var den tidligere utenriksminister, Bjørn Tore Godal og hans styre i AUF. Da disse AUF’erne senere kom "i posisjon", ble det straks opprettet en svært intim og offisiell kontakt mellom Arbeiderpartiet og PLO, de senere "kanalkamerater". Deretter gikk det jamt utforbakke med velgernes tillit til Arbeiderpartiet. Det er bare takket være en tafatt opposisjon i strid med seg selv at AP beholdt makten så , nesten uforstyrret i så mange år som de gjorde, før det hele raknet.

For en som vet hva som har foregått i kulissene de siste 35 år, er det åpenbart at verken Yassir Arafat eller Gro Harlem Brundtland hadde noe i Yitzak Rabins begravelse å gjøre. Det var pinlig å observere at vår daværende utenriksminister, Bjørn Tore Godal under Yitzak Rabin begravelse opptrådte som den rene "linselus", men enda mer pinlig er å være oppmerksom på den totale taushet som internasjonale medier og statsledere viste i forhold til Osloregjeringen og den tilhørende "kanal".

Statsministeren kunne forsåvidt unnskylde seg med at hun var opptatt på annet hold. Opposisjonen var like tafatt og lamslått som tidligere.

Det var Peres, ikke Rabin som var den israelske pådriveren i den såkalte fredsprosessen og som hadde de helt store visjonene. Rabin var bokstavelig talt den forsiktige general, som hele tiden satte sikkerheten i høysetet. Med Peres som kusk på fredsvognen endte det hele med en solid utforkjøring, uten strategisk og taktisk erfaring som han er, og Syria er ikke villig til å inngå en fredsavtale, som løser Golanspørsmålet.

Sosialdemokratene og de internasjonale sosialister er usannsynlig kreative med hensyn på å skape nye ord og begreper uten meningsinnhold, og sanne mestere i å "revidere" meningsinnholdet i gamle begreper. Denne språklige "revidering" har hatt en eksplosiv utvikling de senere årene, og er ikke annet enn psykopatologisk i sin natur, og har ingen annen hensikt enn til stadighet å konstruere nye "virkeligheter". Motstanderne trettes ut i en endeløs og meningsløs debatt hvor logikken har sitt utgangspunkt i rene absurditeter og vrøvl.

Å skylde på Likud i forbindelse med drapet på Rabin, er en absurditet, men man kan neppe vente seg annet fra det hold. Leah Rabin er allerede utropt til sosialdemokratisk "riksenke", men dem har vi hatt nok av, både her og der.

Virkeligheten er at skylden og ansvaret ligger hos et psykopatisk og fanatisk presteskap på begge sider.

FASCISME:

Dreyfus-saken er antagelig den enkelthendelse og rettsprosess som har hatt størst innflytelse på europisk politikk de siste 100 år.

Dreyfus-saken førte til en bitter strid som varte i flere år, og som bl.a. dreide seg om nasjonale interesser kom foran objektive, juridiske hensyn. Det ble bl.a. hevdet at dersom Dreyfus var uskyldig, så var både militærvesenet og det parlamentariske system vanæret for all fremtid. Frankrikes ære måtte gjenopprettes. Spørsmålet var på hvilken måte. Dette ble utnyttet av bl.a. Charles Maurras (1868-1952) som ledet en antiliberal, antisemittisk, antidemokratisk, antiindividualistisk og autoritær bevegelse. Målet var å styrte republikken og gjeninnføre det eneveldige monarkiet. Dreyfus-saken var i hans øyne som manna fra himmelen.

Hans landsmann Maurice Barrès mente derimot at løsningen ikke var monarki, men lå i en sterk fører som hadde nærkontakt med de store massene. Føreren var uttrykket for massens tanker og følelser. Han ga opphavet til Hitlers slagord "Blut und Boden".

I 1908 glorifiserte den radikale, antiliberale sosialisten Georges Sorel den revolusjonære syndikalismen ( Reflections on Violence) og bruken av vold i enhver bevegelse som hadde en "historisk misjon". Hos Sorel smeltet den sosialistiske venstreteori sammen med den radikale konservatisme. De ekstreme på begge sider møter hverandre i det som Hannah Arendt kaller den ene mot alle og alle mot den ene. Men det er en annen historie.

Men det tilhører denne historie at Benito Mussolini selv hevdet at han regnet samtlige av de forannevnte herrer som betydelige inspirasjonskilder.

Begrepet "fascisme" ble skapt av Benito Mussolini, og han brukte det offentlig for første gang i 1919. I 1922 grep han makten i Italia med ren vold. Fascisme er ingen politisk ideologi, men i realiteten navnet på den herskerteknikk, hvor hovedprinsippene ble beskrevet i "Il principe" av Machiavelli ( 1469 1527 ). Modellen for den fascistiske stat kan sies å være antikkens autoritære krigerstat Sparta.

Nasjonen ( staten eller rasen) er det eneste som betyr noe, og hvor innbyggerne står som en urokkelig enhet bak fyrstens (Il Duce) udiskutable og absolutte autoritet. Statens oppgave er å erobre, befeste og utvide maktområdet med vold. Folkets oppgave er å tro, adlyde og kjempe. Men dette ligger også nær opp til hva Yassir Arafat står for.

Fascismen var i utgangspunktet ( 1919 ) slett ikke rasistisk, og Mussolini hadde ikke annet enn forakt til overs for Hitlers raseteorier, noe han ga klart uttrykk for. Mellom 1922 og 1938 fikk de italienske jødene leve i fred. Men etter et besøk hos Hitler, i mai 1938 gikk Mussolini med på å innføre antisemittiske lover i Italia etter tysk mønster som endel av "RomaBerlinaksen". Disse lovene trådte i kraft i september. Etter "Krystallnatten", 9. november 1938 var det ingen vei tilbake for Mussolino. 7.000 italienske jøder ble drept i utryddelsesleirene.

Det italienske Holocaust-regnskapet ser slik ut (Kildene er Illustrated Jewish Civilization - London og Cappelen Leksikon, Oslo 1977):

Fascismen og jøder i Italia 1938-46:

Antall italienske jøder: 50.000 (1939) (CAP)

Døde i KZ-leir 8.000 (1939-45) (IJC)

Eksil (I skjul) 7.000 (1938-45)

Overlevende 35.000 (1939-45) (IJC)

Fødselsoverskudd 2.000 (1939-46)

Antall italienske jøder: 52.000 (1946) (CAP)

KONKLUSJON:

Dreyfus-saken inspirerte Theodor Herzl til å arbeide for opprettelsen av en jødisk stat på folkerettslig og juridisk grunnlag.

Dreyfus-saken ble utnyttet av franske radikale antiliberale i deres arbeid for å avskaffe demokratiet. Deres tanker og teorier inspirerte både Mussolini, Franco og Hitler. I dette lå intet håp for den demokratiske staten Israel som er et resultat av Theodor Herzls ikkevoldelige anstrengelser.

Den kreative historierevisjonen til den tidligere terroreleven og jødehateren Lars Gule, senere generalsekretær for Human-Etisk Forbund har altså ingenting for seg. Kanskje er han fortsatt like sinnsforvirret som da han ble arrestert på flyplassen i Beirut? Det er intet mindre en kvalmende å lese eller høre hans irrasjonelle pølse-vev Og så "forsker" da!