Kultur

Coalition of the willing?

Nå er det på tide at de landene som er villige til å ta sin del av ansvaret for klimaendringene går foran og etablerer en 2. forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Siden COP15 i København i 2009 har vi sett lite framgang i forhandlingene i FNs klimakonvensjon. Det kanskje viktigste hinderet for å komme fram til enighet om avtaler har vært industrilandenes manglende vilje og evne til å ta på seg tilstrekkelige kutt i egne klimagassutslipp, slik at verden kan unngå en gjennomsnittlig temperaturøkning på mer enn 2° C. Kyotoprotokollen, som alle industriland med unntak av USA har skrevet under på, bestemmer hvor mye hvert industriland skal kutte i utslipp innen 2012. Medlemmene i Kyotoprotokollen har også skrevet under på at de i god tid på forhånd skal forhandle med sikte på å bestemme kuttene i en neste periode, som skal gjelde fra 2013. Imidlertid ser utviklingslandene nå at stadig flere av Kyotoprotokollens industrialiserte medlemsland trekker seg fra sine forpliktelser, nekter å forhandle om en 2. forpliktelsesperiode, og erklærer åpent at de ikke har til hensikt å oppfylle sine forpliktelser i 1. forpliktelsesperiode. I-landene sier de synes det er utrettferdig at “bare de” skal gjøre dramatiske endringer i sine økonomier, legge om til grønn energi, regulere vei og lufttransport, redusere utslipp fra industri og landbruk. De bruker argumentet at de raskt voksende økonomiene Kina, India, Brasil, Sør-Afrika med flere også har raskt voksende økning i sine utslipp, og at Kina nå har gått forbi USA som verdens største utslippsnasjon. Det industrilandeneikke vilsnakke om er at utslippene per innbygger fremdeles er relativt lave i de fleste utviklingsland, og at utviklingslandene allerede gjør veldig mye for å redusere veksten i sine utslipp. Faktisk viser nyere undersøkelser at ulandene gjørstørreendringer i sine økonomier og utviklingsplaner, enn det industrilandene gjør. Utslippene fra industrilandene gikk ned med finanskrisen i 2009, men nå går utslippene opp igjen i mange industriland.

Utviklingslandene ser at den enigheten som eksisterte på slutten av 90-tallet, om å virkelig å gjøre det nødvendige for å redde verdens klima, nå har blitt borte. Det kan se ut som industrilandene velger å gamble på at de vil kunne betale regningen som kommer med klimaendringene, enda alle forskningsrapporter sier at jo tidligere man handler, jo mindre blir kostnaden.

De som er minst interesserte i Kyotoprotokollen for tiden er Japan, Russland og Canada. Og selvsagt USA, som etter at alt var forhandlet i 1997, bestemte seg for ikke å bli med likevel.
EU har imidlertid gjort en brukbar jobb for å redusere sine utslipp, og har innført et vel fungerende internt marked for karbonutslipp (ETS). De har også lovet å redusere sine utslipp med 20% innen 2020, og øke det til 30% dersom noen betingelser blir oppfyllt. Det samme sier de om en 2. forpliktelsesperiode under KP; dersom visse betingelser blir oppfylt, er de villige til å gå inn i en ny periode. Også Sveits er positiv til å delta i forhandlinger om en ny periode.

Norges standpunkt er for en 2. forpliktelsesperiode, (selv om det ofte kan virke som forhandlerne helst vil unngå å si det.) Det betyr at man har en potensiell gruppe bestående av EU27 pluss Norge og Sveits som er villige til å gå inn i en ny forpliktelsesperiode. Den gruppen står imidlertid for kun 13-15% av verdens utslipp, noe som jo ikke er veldig imponerende. Men likevel ville en slik "Coalition of the willing" trolig ha noen veldig viktige og positive effekter.
For det første: man ville berge Kyotoprotokollen, og de gode elementene som finnes i den avtalen. Blant annet forpliktende mål for utslippsreduksjoner.
For det andre: det ville sende et kraftfullt signal til andre utslippsnasjoner om at noen land er rede til å ta sitt ansvar på alvor, og betale prisen det koster. Ikke minst utviklingslandene ville måtte erkjenne at ikke alle industriland er like uvillige til å la handling følge ord.
For det tredje: det ville virke som et pressmiddel mot de voksende økonomier i Kina, India og andre, i retning av å selv ta på seg bindende forpliktelser om reduksjon i utslipp eller utslippsvekst.
For det fjerde: Det ville være et sterkt incentiv for EU, Norge og Sveits til å utvikle ny, konkurransedyktig teknologi for uttslippsreduksjoner. (Kanskje til og med en månelanding som virker...) Og om noen år, når andre land ser at de har ikke noe valg ogmå kutte i utslippene, vil denne teknologien være svært verdifull.

Som man ser, er det mye som tyder på at en slik minimumsløsning vil ha mange gode effekter. Den er langt fra ideell, - helst skulle man ha hatt alle med, men det ser ut til å være umulig på det nåværende tidspunkt. Om 3-5 år derimot, etter IPCCs 5. rapport som kommer i 2015, vil trolig stemningen snu. Naturkatastrofer som følge av hyppigere ekstremvær vil også bidra til å snu uvillige politikere og vekke en sovende opinion. Da vil det forhåpentligvis være mulig å få til robuste, bindende avtaler som kanskje gjør det mulig å nå togradersmålet, avtaler som også inkluderer forpliktelser for de sterkere økonomier blandt utviklingslandene. Norge burde i klimaforhandlingene arbeide aktivt for å skape en slik allianse med EU, Sveits og andre gode krefter, for å vise at det er noen som tør å gå foran og vise vei.

Powered by Labrador CMS