Om svik og språk

– Jeg vet hva jeg mener, men hvordan kan jeg uttrykke det, hvordan i helvetet skal jeg si det. Ordene står ikke i et en til en-forhold, livet, for man lever ikke i språket. Det er livet jeg og alle mennesker søker å forstå, språket er kun instrumentet, sier den rumenske forfatteren Herta Müller.

Erfaringer

I dag holder hun hovedforedraget på Litteraturfestivalen, hvor hun skal snakke om svik, om personlige erfaringer fra da hun måtte flykte fra Ceausescus Romania i 1987 fordi hun i bøkene sine beskrev diktaturets konsekvenser for menneskenes liv og hverdag. Hun skal også snakke om språk. Hvordan det kan brukes til å skjule og forvrenge, og om hvordan en kan være tro mot det en vil formidle.

Magisk realisme

Müller omtales gjerne som en motpolen til den magiske realismen, på grunn av sin tette, dissekerende og ofte fremmedgjørende stil, og av romanene hennes, er «Mennesket er en stor fasan i verden», «Reven var alt den gang jeg er» og «Hjertedyr oversatt til norsk». Tittelen på dagens foredrag «Immer derselbe schnee und immer derselbe onkel» – alltid den samme sneen og alltid den samme onkelen, spiller på et tysk ordspråk om snøen fra i går, et man ifølge forfatteren gjerne brukte for å dekke over ting som har skjedd.

– Jeg liker ikke denne talemåten, eller andre språklige vendinger som blir talemåter, ting vi sier, fordi vi er for travel eller lite våkne til å tenke på hva vi egentlig sier. Språket er aldri nøytralt eller upolitisk, sier den politisk engasjerte forfatteren, som ikke vil plasseres i noen ideologisk bås.