Sterk stat i en åpen verden

Koronaviruset har på få måneder endret verden. Reiser over landegrenser er langt på vei stoppet. Verdens børser har sunket som en stein, oljeprisen likeså. Den internasjonale handelen er sterkt begrenset. Når hjulene nå langsomt kommer i gang, er de akkompagnert av sterke stemmer i mange land som vil ha mer nasjonalstat og mindre handel på tvers av landegrensene.

Det første skal vi lytte til, men ikke det andre.

La meg starte med følgende: Internasjonal handel kan skape vinnere og tapere og gi mer urettferdighet. Verdier fordeles urettferdig. Konkurranse fra andre land kan ta fra arbeidsfolk jobben. Stater kan bli lurt til å tro at beredskapslagre ikke er nødvendig fordi alt kan handles på verdensmarkedet.

Disse sidene ved internasjonal handel gjør at mange land opplever økt motstand mot handelsavtaler og arbeidsinnvandring, økt nasjonalisme og økt oppslutning om proteksjonistiske partier.

Men denne siden er ikke et nødvendig resultat av internasjonal handel.

Den er et resultat av at nasjonalstaten svikter. Historisk er det ingen tvil om at internasjonal handel gir mer vekst og utvikling enn proteksjonisme. Men det er heller ingen tvil om at handelen må følges av en sterk nasjonalstat med handlekraft til å fordele gevinstene – og byrdene – rettferdig.

I Norge har vi lykkes bedre enn mange andre land med dette.

Vi har en av verdens aller mest åpne økonomier og har tjent godt på verdenshandelen i hele etterkrigstiden. Eksporten vår har gitt store inntekter og arbeidsplasser i hele landet, som har vært særlig viktig for distriktene. Samtidig har den sosialdemokratiske norske modellen sørget for å fordele gevinstene.

Vi har bygget opp en sterk velferdsstat, finansiert av felleskapet, som bidrar til å utjevne forskjeller.

Den koordinerte lønnsdannelsen mellom partene i arbeidslivet gjør at arbeidstakerne får en stor del av verdiskapingen. Vi har ført en økonomisk politikk med et aktivt samspill mellom stat og næringsliv, som har tatt oss gjennom kriser og posisjonert oss godt i det store verdensmarkedet.

Så problemet er ikke handelen i seg selv. Tvert imot.

Uten handelen, uten gode avtaler med våre handelspartnere og uten konkurransedyktige varer å selge til andre land, hadde vi hatt mye mer utsatt industri, lavere inntekter og mindre penger til felles velferd.

Problemene oppstår når vi ikke er modige nok til å bruke nasjonale reguleringer for å hindre ulempene, og ikke gode nok til å fordele godene av handelen.

De siste årene har høyreregjeringen på flere områder svekket den norske modellen, som vi er helt avhengige av for å unngå at handelen gir de negative konsekvensene jeg begynte med.

Den har valgt skattekutt til de rikeste og kutt i velferden. Den har valgt å nedprioritere trepartssamarbeidet. Den har valgt å se gjennom fingrene med at sosial dumping er i ferd med å ødelegge flere bransjer. Samtidig har underskuddet i handelen med utlandet, utenom petroleum, økt gjennom hele høyreregjeringens periode.

Denne utviklingen var alvorlig før koronakrisen, og den er enda mer alvorlig nå.

Viruset har skapt en arbeidsledighetskrise og en sosial krise som krever kraftig sosialdemokratisk politikk om vi skal klare å reise oss. Den norske modellen må styrkes, ikke svekkes.

Vi må styrke det organiserte arbeidslivet, som gir oss et mindre spenn i lønninger og en større grunn for bedriftene til å investere i kompetanse og sine ansatte.

Vi må styrke en velferdsstat som er der for alle, og som er bedre beredt på nye bølger av koronasmitte og andre pandemier enn vi var denne gangen – også med økt grad av selvforsyning og beredskapslagre. Og vi må bruke økonomiske muskler og vise politisk vilje til å satse på næringer som produserer varer verdensmarkedet vil etterspørre – innenfor alt fra helseteknologi til fisk til klimateknologi, som hydrogen og fangst og lagring av CO2.

Vår velferd i årene som kommer, vil i stor grad avhenge av at vi har varer å tilby på verdensmarkedet, og at vi har adgang til å fortsette å selge varer og tjenester ut av Norge.

Når vi skal utvinne mineraler, utvikle ny klimateknologi, lage nye produkter av allerede brukte ressurser og alt det andre vi kan leve av i fremtiden, ligger mesteparten av markedet utenfor våre grenser. Og helt avgjørende; vi er et åpent land, men til sammenligning et lite land.

Mer enn andre er vi avhengige av avtaler og regelverk som alle, også de store, følger. Det er veldig viktig for bedriftene våre, for titusenvis av arbeidsplasser og for inntekter til vår felles velferdsstat.

Svaret er derfor ikke å velge mellom nasjonalstat og internasjonalt samarbeid.

Vi kan velge mer av begge. Et internasjonalt samarbeid innenfor forutsigbare, trygge avtaler og en nasjonalstat som omfordeler, trygger arbeidslivet og sammen med små og store bedrifter legger til rette for arbeidsplasser i hele vårt langstrakte land, og produksjon av varer vi kan selge til resten av verden.

Jonas Gahr Støre

Statsminister og leder av Arbeiderpartiet