Tid for frihet

- Dette er jo en eldgammel historie, vet du. Man regner med at minst 600.000 jøder var slaver i Egypt i noe sånt som 400 år. Så vi jøder feirer påske, eller «pesach», fordi Moses fikk dem ut av Egypt. Hovedbudskapet i den jødiske påsken er jo derfor frihet. Frihet til å være den du er, frihet til å stå for det du mener ...

Her blir Anne Senders lille foredrag ved kafébordet på Løkka plutselig avbrutt av at en annen kaffekunde kommer forbi og sier:

- Gratulerer med prisen - den var meget fortjent!

- Tusen takk, så hyggelig, sier Sender, og bemerker, idet den fremmede mannen har passert:

- Du verden. Dette skjer meg hele tida nå. Folk kjenner meg igjen og kommer bort for å gratulere, det er helt utrolig. En ting er Fritt Ord-prisen, men nylig fikk jeg også en mer intern påskjønnelsespris fra «Esther og Herman Kahanes Dialogfond», for mitt arbeid med å skape dialog mellom kristne og jøder. Den satte jeg utrolig stor pris på.

- Så folk bare kaster priser etter deg om dagen?

-Ja, det ser jo sånn ut! Da jeg fikk vite at jeg hadde fått Fritt Ords pris også, måtte jeg ringe hjem til mannen min, Jan, og si: «Stikk ut og kjøp Lotto, nå er vi i siget!»

Det klaffer ikke hver gang, men i år faller det seg slik at den jødiske og den kristne påsken kommer tett opptil hverandre i tid. Anne Sender startet sin påskefeiring mandag kveld etter solnedgang, og blir ferdig med den i kveld. Den jødiske påsken, eller «pesach», betyr «å gå forbi». I Bibelen heter det at Gud sendte ti plager over Farao og egypterne, og den tiende straffen var at de skulle miste de førstefødte sønnene sine. Gud ba derfor Moses om å si fra til jødiske familier at om de merket husene sine, ville «dødsengelen» gå forbi dem. Dermed slapp de å ofre sine eldste sønner. «Pesach» innledes med en to dagers feiring, og etter det følger seks påskedager til. De to første dagene blir brukt til påskeritualene i Sender-kvelden, der man nøye følger boken «haggada». Mat, bønner, takk­sigelser, sanger og fortellinger kommer i en helt bestemt orden, og alt skal minne familiene rundt bordet om frigjøringen fra slaveriet i Egypt, samtidig som de reflekterer over frihetens innhold. Bitre urter skal minne om bitterheten ved det å leve uten frihet, grønnsaker dyppet i salt vann om tårene som ble grått i fangenskapet. Det spises også rikelig av brødet «matza», som er flatt og bakt helt uten gjær.

- Det ble jo sånt hastverk da jødene skulle flykte fra Egypt, at kvinnene som hadde satt gjærdeig ikke hadde tid til å vente på at den skulle heve ferdig, forteller Sender.

- De måtte steke brødene i sola ute i ørkenen, og da ble det jo helt flatt. Å, det smaker så godt! Det blir ikke påske for meg uten matza, sier Sender som presiserer at det selvsagt fins norske jøder med hytter på fjellet og sekkene fulle av Kvikk Lunsj og appelsiner.

- Men de tar nok med seg matza i sekken, også, tror hun.

Selv er hun vokst opp i en litt «rufsete», sekulær familie som ikke var så nøye på å feire den kristne påsken, med skjærtorsdag, langfredag, jesus på korset og påskemorgen slukker sorgen. Men helt siden tidlig på 70-tallet har hun levd et jødisk liv, som svigerdatter i den jødiske familien Sender. Hun konverterte til jødedommen da hun giftet seg, og ble noen tiår senere landskjent som talskvinnen for den jødiske minoriteten i Norge. I seks ganske stormfulle år var hun forstander i Det Mosaiske Trossamfund. Hun sto midt oppe i vanskelige, smertefulle debatter, som da Israel bombet palestinerne i Gaza vinteren 2009, noe som trigget gammelt, antisemittisk grums. Nå fører hun debatten videre som skribent og foredragsholder, særlig etter at hun i høst kom med boken «Vår jødiske reise», som handler om den lille jødiske minoritetens historie i Norge. Økonomisk har det i vinter vært litt «skrint», ettersom mange av oppdragene har vært ubetalte.

- Jeg innrømmer at prispengene kommer godt med nå. Det er 400.000 skattefrie kroner, tross alt, sier Sender.

- Men jeg bestemte meg for å følge opp boken min ordentlig etterpå, og delta over alt der de ville høre vår historie. Vi trenger å bevisstgjøre oss og trene på å tåle annerledeshet i dette landet. Det syns jeg var så viktig og meningsfylt, så Jan og jeg var enige om at da fikk vi heller leve på knapper og glansbilder en stund.

«Anne Sender får Fritt Ords Pris 2014 for å ha løftet fram den jødiske minoritetens historie i Norge og for i en årrekke å ha arbeidet mot antisemittiske holdninger», skrev Fritt Ord i sin begrunnelse, og fortsatte: «Som jøde har hun selvstendig og modig satt et kritisk søkelys på den politikken som føres av israelske og palestinske ledere i konfliktområdet, ikke minst etter egne observasjoner av levekår på Vestbredden». 8. mai får hun prisen, og da skal hun skal hylles i Operaen, slik som tidligere prisvinnere. Da må hun jo selvsagt også holde tale.

- Ja, jeg har jo ikke spesielt mye prestasjonsangst, selvfølgelig, for å holde den talen 8. mai! Neeeeida, sier Sender, med en stemme som drypper av ironi.

- I den talen skal du liksom bevise at du er en verdig vinner, og si noe klokt og riktig om ytringsfrihet.

- Men du trenger jo bare snakke om ditt eget felt?

- Jo, men så skal du si noe som er verdt å ytre seg om, på en måte som øker kunnskap og forståelse. Så påsken for meg blir i år blir litt sånn skrekk og gru, for jeg må jo begynne å tenke ut noen lure ting jeg skal si, sier Sender, som aldri har virket redd for å ytre seg i offentligheten. Gjennom årene har hun tråkket mange på tærne, både muslimer, kristne og sine egne. Hun har også mottatt dødstrusler.

- Jeg er ikke så redd av meg, nikker Sender.

- Føler du selv at du fortjener denne prisen?

- Ja, jeg vil egentlig si det, fordi jeg står på manges skuldre. Vi i Det Mosaiske Trossamfund har brukt mange år på å få frem den jødisk-norske historien. Særlig når du ser årets pris i sammenheng med at vi samtidig feirer 200-årsjubileum for den norske grunnloven, og paragraf 2, der det sto at jøder ikke skulle «ha adgang til riket». Jeg har vært leder for Det Mosaiske Trossamfund, så slik sett synes jeg det rimer godt. Jeg synes det er viktig at vi snakker om disse tingene nettopp i 2014, sier Sender, som setter pris på at det blir tatt et kritisk oppgjør i ny forskning om den såkalte «jødeparagrafen».

- Der får vi vite hva nordmenn egentlig visste om jøder da de laget denne paragrafen for 200 år siden. Det viser seg at de visste utmerket godt hva de gjorde. De mislikte rett og slett jøder intenst. Det var ikke sånn at det var en haug med dumme bønder på Eidsvoll som ikke visste bedre, sier Sender.

- Hadde vi tatt et skikkelig oppgjør med dette grumset for 100 år siden, da vi feiret Grunnlovens 100 første år, kunne vi kanskje stått imot på en helt annen måte i 1942. Da hadde vi i Norge kanskje ikke gitt fra oss nesten alle jødene våre til nazistene. Ja, kanskje historien hadde blitt helt annerledes?

Store deler av Anne Senders svigerfamilie ble deportert av norske myndigheter i november 1942, og døde seinere i de nazistiske dødsleirene. Selv greide svigerforeldrene å flykte til Sverige. Historien om Norges jødedeportasjon i 1942 sitter fortsatt i ryggmargen hos de eldre i den jødiske minoriteten. Og fortsatt er det eldre mennesker som husker tilbake til jødeforfølgelsene da de var barn i Øst-Europa i forrige århundre. De opplevde gjerne at påsken ble innledet ved at kristne prester kom med kors inn i de jødiske bydelene, og begikk overgrep mot folk som bodde der.

- De ville straffe jødene fordi de ble sett på som folket som drepte Jesus. Jeg vet om eldre mennesker i Norge i dag som fortsatt kjenner på barndommens redsel når den kristne påsken nærmer seg, sier Sender.

- Ellers er påsken for oss en tid for å reflektere over friheten vi fikk etter utgangen av Egypt, at frihet forplikter, og at den må forsvares. Det er også en tid for å legge ting bak seg, og for å starte på nytt med blanke ark, sier Sender.

- Og en tid for å skrive taler?

- Ja, jeg skal nok finne på noe lurt å si i løpet av denne påsken, sier Sender.

- Men det er tross alt snakk om en 15 minutters tale. Det er ganske lenge, skal jeg si deg!

hanne.mauno@dagsavisen.no