Jeg er nyfiken – og grønn

Da jeg gikk på videregående gikk det et rykte om at en jente jeg kjente pleide å gå på do og fingre under mattetentamen. Den historien brant seg fast i hodet mitt. Jeg så det for meg, den slanke hånda som skøyt i været i tentamenssalen for å spørre om en av pensjonistvaktene kunne ta henne med på do. Rundt henne satt vestkantens beste studenter med foreldrenes ambisjoner tynget over skuldrene, fingrene galopperte over de dyre kalkulatorene og svarene ble hurtig skrevet ned før øynene skannet neste oppgave. De hadde ikke et sekund å kaste bort. Men hun skulle altså på do for å onanere.

Det viste seg å ikke være et rykte, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble da jeg hørte det. Ikke sjokkert av at hun fingret på do, men sjokkert av at hun sa det høyt. Jeg hadde holdt på sånn i herrens mange år selv, kanskje ikke på mattetentamen, men på både venterom og i familiebilen på vei hjem fra hytta. Likevel klarte jeg ikke å forstå hvorfor hun frivillig ønsket å knytte det til identiteten sin, hvorfor hun ikke forsto at alle oss andre ville farge navnet hennes med den historien.

Jeg synes ikke hun var kul den gangen, det var jeg ikke moden nok til å synes. Men i etterkant er det lett å se at hennes frimodighet satte ord på avstanden som lå mellom meg og min seksualitet. Unnskyldningen min var god; jeg var 18 år, hadde kun hatt klønete sex og visste i grunn svært lite om kroppen min. Den avstanden skulle derimot bare bli større i årene som fulgte. Lenge var jeg ganske kuet av hore-og-Madonna-idealet, og ønsket om å bygge opp min seksuelle kapital, være fri og nysgjerrig uten å være noe mindre kjærestemateriale av den grunn, var et regnestykke jeg sjelden fikk til å gå opp. I en slik virkelighetsforståelse var også den ultimate bekreftelsen, klimakset, ofte å finne i den mannlige orgasmen, og ikke i min egen. På patriarkatets premisser, vil mange si, forsto jeg seksualiteten min.