En dansk diva krysser sitt spor

PARIS (Dagsavisen): – Jeg tror jeg kan si at jeg har baller.

Sidse Babett Knudsen (48) ler latteren vi har lært å kjenne fra TV-serier som «Borgen» og danske filmsuksesser som «Den eneste ene» og «Etter Bryllupet». Den lett kneggende latteren som kan virke både overbærende og nervøs, men som har bunn i en jernvilje hun viste allerede da hun som tenåring dro til Paris for å jage drømmene. Uten andre våpen enn litt halvhjertet skolefransk. Tre tiår etter er hun en av verdens mest kjente skuespillere, i HBO-serien «Westworld» den ene dagen, mot Tom Hanks i blockbustere som «Inferno» den andre, i franske dramaer som «The Duke Of Burgundy» den tredje. Nå er den tidligere utpregede komedieskuespilleren kinoklar i sin hittil tyngste rolle, som den franske lungespesialisten og varsleren Irène Frachon.

– Ønsket var å lage en fransk «Erin Brockovich», sier Sidse Babett Knudsen da Dagsavisen møter skuespilleren på hennes andre hjemmebane, i hjertet av Paris.

– Og da jeg møtte den virkelige Irène Frachon slo det meg at for første gang i livet så sitter jeg overfor en vaskeekte helt. En Marvel-stor helt som er større enn livet, sier hun.

– Som dansk visste ikke jeg hvem hun var, men hun er en av de mest intense personer jeg har møtt. Jeg elsker at hun er en klovn, at hun gråter når hun forteller om en pasient og småpludrer med ministre i telefonen under møter. Derfor ville jeg heller ikke møte henne igjen før jeg hadde spilt rollen ferdig, jeg ville ikke vite for mye om henne.

Virkelighetens Frachon publiserte en studie som avslørte historiens største medisinske skandalen i Frankrike, for ikke si Europa, der bruken av en reseptbelagt medisin hadde forårsaket mellom 500 og 2.000 dødsfall. Da medikamentet, opprinnelig myntet på diabetikere men sterkt utbredt som slankemedisin ble trukket tilbake i 2009, var det takket være legen ved et sykehus i provinsielle Brest. I et topptungt Frankrike, hvor legemiddelfirmaets eiere pleide nær kontakt med daværende president Nicolas Sarközy, hadde Frachon en lang vei å gå for å bli trodd. «Kvinnen fra Brest» er en fortelling om å bli trodd i kamp mot sterke økonomiske og politiske krefter. Bomben som sykehus, legestand og myndigheter satt på, var at det potensielt livsfarlige medikamentet Mediator var gitt til over fem millioner pasienter.

– Vi imiterer ikke virkeligheten. Likevel er min rollefigur åpenbart basert på henne. Hun snakker som Frachon, beveger seg som Frachon og historien følger den virkelige kronologien og den geografiske innsirklingen. Det er ingen tvil om at det er hennes historie vi forteller, sier Knudsen om filmen som har skapt debatt og suksess ikke bare i hjemlandet.

I dag er Frachon en av Frankrikes mest respekterte og prisede leger og en sterk offentlig stemme som motvillig stemte fram Emmanuel Macron fordi hun mente han var den presidentkandidaten som best kunne reformere fransk helsepolitikk.

– Hadde det ikke vært for at den virkelige Frachon har vært så positiv og ivrig, og dermed også involvert i at filmen skulle bli realitet, tror jeg kanskje jeg ville følt at ansvaret ble for stort. Det var først da jeg så den ferdige filmen sammen med henne at jeg skjønte hvor tynget jeg ubevisst hadde vært av rollen, sier dansken.

Hvordan ender så en danske opp i en av de mest prestisjetunge filmsatsingene i Frankrike, i en rolle som er dømt til å bli gransket med argusøyne, og regissert av Cannes-vinneren Emmanuelle Bercot. Det står selvsagt en diva bak. Under forberedelsene med å finne den rette skuespilleren spiste filmskaperne middag med selveste Cathrine Deneuve, fransk films mest populære og antakelig mektigste skuespiller. Deneuve takket nei til å spille Frachon fordi hun var altfor kjent, men foredro så med iver om en skuespiller hun beundret i en dansk TV-serie hun hun hadde lagt sin elsk på. Serien var «Borgen» og skuespilleren Sidse Babett Knudsen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Og Cathrine Deneuve ventet med trumfkortet helt til slutt. «Og hun snakker fransk», hadde hun slått i bordet med. Det var jo galskap. Selveste Catherine Deneuve ville ha meg? Bercot kom så til København og fortalte meg om madam Deneuves ønske, og hvem er jeg til å argumentere mot henne? Ha!

Om rollen kom helt ut av det blå, hadde likevel Knudsen forutsetningene som skulle til. Og igjen dukker en «Diva» opp i historien.

– Jeg kom til Paris første gang da jeg var 15 år. Jeg og venninnen min var gale etter «Betty Blue – 37 ½ grader om morgen», og «Diva», begge av Jean-Jacques Beineix. Planen var å ta et halvt år fri, leve litt som bohemer og så dra tilbake til studier i Danmark. Men så stilte jeg på en audition til en fransk teaterskole, og kom inn. Det var på den tida da hjernen min fortsatt virket og jeg var i stand til å lære noe. Så ja, jeg kan fransk, men å skulle bære en rolle i en fransk film som «Kvinnen fra Brest» krevde ekstraarbeid.

Sidse Babett Knudsen ble i Paris i seks år, studerte på Theatre De L'Ombre, jobbet på kafeer, fikk fransk kultur inn under huden.

– Det var her i Paris jeg oppdaget teatret, og en filmtradisjon helt annerledes enn den jeg hadde vokst opp med i Danmark, sier hun og ser ut av hotellvinduet, som tilfeldigvis vender mot den praktfulle gamle Operaen.

Men helt fransk ble hun aldri. Jobbtilbudene sto ikke i kø.

– Så ble en venn av meg teaterdirektør i København, og tilbød meg en rolle i en oppsetning av «Peer Gynt». Etter den inviterte de meg til å bli en del av ensemblet, og det samme skjedde egentlig der som i Paris. Det som skulle vare i kun ett år, ble til et år til. Så enda et år, og her er vi.

Det er ikke noen hvem som helst hun har delt scene med i Danmark. Når man snakker om dansk teaters og films moderne gullalder, kan Mungo Park-teatret og dets ensemble kvittere for navn som Paprika Steen, Mads Mikkselsen, Thomas Bo Larsen, Ulrich Thomsen og altså Sidse Babett Knudsen. I dag er de alle stjerner, nasjonalt og internasjonalt. Knudsen takker likevel rollen som Birgitte Nyborg i «Borgen» for hennes nåværende karriere, som har gitt henne et liv i det internasjonale rampelyset som er få kvinnelige skuespillere forunt når de nærmer seg de første femti, om de da ikke heter Meryl Streep, Julianne Moore, Cate Blanchett eller Nicole Kidman.

– Da jeg hadde gjort «Borgen» slo det meg at jeg ikke var lei av å spille voksenroller. Og jeg har fått langt mer interessante roller etter «Borgen», noe som er fantastisk fordi jeg har nådd en viss alder og først nå fått lov å oppdage at publikum internasjonalt opplever meg annerledes enn danskene. Men jeg vil gjerne arbeide mer i Danmark. Jeg tror ikke danskene har sett meg slik jeg ønsker at de skal se meg.

– Hvordan er det?

– Vel, i Danmark spiller jeg ofte den tullete moren til en eller annen. Men jeg håper jeg snart skal kunne vise dem. Noen historier er viktigere enn andre, og jeg vil gjerne være i disse filmene også. Det er gjennom dem jeg kan utrette noe. Jeg misliker å stå foran en folkemengde, så det for meg å reise meg for en bestemt politisk sak ser jeg svart på med mindre jeg kjenner tematikken til bunns.

– Ble du noen gang tilbud et politisk verv etter «Borgen»?

– Ja! Og jeg takket nei. Det er alt jeg vil si om den saken.

Rollen som Danmarks statsminister i suksesserien «Borgen» var heller ikke et tilfeldig valg, men ringvirkningene hadde hun aldri forestilt seg.

– Ikke da vi startet. Danskene visste jo at «Borgen» var fiksjon. Men likevel, mens serien pågikk gikk danskene til valg, den politiske situasjonen var i sterk endring og vi fikk en kvinnelig statsminister, Journalistene og kritikerne kunne ikke unngå å trekke sammenligninger mellom den fiktive politiske situasjonen i Danmark slik den framsto i «Borgen», og virkeligheten. Det er som den gang jeg satt og så på «West Wing» og trodde at jeg visste alt om hva som egentlig foregår i det ovale kontoret i Det hvite hus, sier Knudsen.

Rollen i «Borgen» var et feministisk standpunkt. Hun ville ikke være med på en framstilling av en kvinnelig statsminister som ikke skulle lykkes fordi hun var kvinne, eller motsatt, at hun lykkes nettopp fordi hun var kvinne. Tvert imot ville hun og serieskaperne vise Nyborg som den mest naturlige statsminister i verden, hvor kjønn ikke var tema.

– Men internasjonale journalister særlig trakk sammenligningen mellom Nyborg og virkeligheten mye lenger enn i Danmark, der man tok henne mer for gitt.

– Tenker du at det fortsatt er roller du gjerne skulle hatt?

– Jeg drømmer, store drømmer. Jeg vil gjerne være en del av de filmene jeg selv liker å se. Noen av de siste jeg virkelig har likt er «Arrival», og «A Monster's Call». Slike filmer, slike roller. Jeg kan aldri slutte å drømme om dem. Den siste danske filmen jeg så som jeg tente på var «Kollektivet», som virkelig inspirerte meg, sier hun.

Knudsen er helt der framme i en lang rekke skuespillere fra lilleputtlandet, relativt sett, som har slått gjennom i utlandet: Mads Mikkelsen, Nikolaj Coster-Waldau, Jesper Christensen, Ulrich Thompsen, Sofie Gråbøl.

– Det er fantastisk. Det er ikke lett å se hvorfor det er blitt slik når man selv er på innsiden, men noe skjedde på midten av nittitallet, innen både teatret og filmen. Vi hadde kommet til et punkt hvor vi ikke lenger trodde på de gamle tingene og de tradisjonelle måtene å arbeide på. Vi fikk dogmefilmen, nye typer regissører og produsenter, og i alt dette endret også skuespillerne innstilling i favør av å sette historien foran sitt eget ego, sier Knudsen, og forteller at hun føler seg som en historieforteller.

– Danske skuespillere er blitt vant til at de selv må bringe noe til bordet og ta sin del av ansvaret for at helheten skal bli bra. Det tror jeg er grunnen til at danske skuespillere er blitt ettertraktet internasjonalt.

Med rollen som Theresa Cullen, sikkerhetssjefen for den futuristiske forlystelsesparken «Westworld» i science fiction/western-serien med samme navn, ble Knudsen et allment navn i internajsonal underholdningsbransje.

– Når du spiller i en serie som «Westworld» får du aldri mer informasjon enn det du trenger der og da. Du får replikkene, du vet for eksempel at den eller den skal dø, men resten er innhyllet i mystikk. Det første møte med «Westworld» for meg var en times skyping med serieskaperne, og det som tiltrakk meg var alt de fortalte, filosofien i det, teknologien, innovasjonen i måten å skape en verden og å fortelle en historie på. Det var så inspirerende, og jeg skjønte at dette ville bli noe nytt og superambisiøst, sier hun om HBO-serien.

– Men jeg var aldri der ute med hestene, ikke egentlig. Hele serien er et puslespill som jeg visste jeg var en del av, men det eneste jeg fikk ansvaret for var meg selv.

– Er Theresa Cullen virkelig død?

– Hvem vet! Så vidt jeg vet, ja, men jeg er vel også den siste som får vite noe annet.

Om det er noe Sidse Babett Knudsen er berømt for i mediekretser, er det måten hun holder kortene tett til brystet på. Nevn ord som familie, romantikk, barn, innerste tanker, mote og andre ting som deler av pressen gjerne vil ha ut av henne, så slukner smilet.

– I noen sammenhenger har jeg ikke baller i det hele tatt, sier hun.

– Det er så mye som gjør meg redd, og jeg har aldri sagt eller skrevet en eneste setning som har bidratt til å endre verden, i motsetning til de kvinnene jeg spiller. Slik er jeg ikke, så du kan bare glemme å få noen slike sannheter ut av meg i dag, sier hun, men legger til at rollen som Birgitte Nyborg og Irène Frachon er en drøm for en seriøs skuespiller.

– Jeg er ikke statsminister, og jeg er definitivt ikke Irène Frachon. Men begge er kropper jeg godt kunne tenke meg å ta bolig i. Jeg beundrer de to kvinnene grenseløst. Frachon er uredd, utrettelig og usannsynlig morsom, ler så hun griner og sier de mest upassende ting. Hun er tvers gjennom menneskelig, også i virkeligheten. Ingen kunne diktet opp en menneskerettighetsforkjemper som forteller verdens dårligste vitser og snubler i sine egne bein.