Til å være så mørksinnet er Maria Kjos Fonn overraskende lystig.

– Kan vi si halv ett?

Meldingen tikker inn et par timer før vi har avtalt å møtes. Og en halvtime senere enn opprinnelig avtalt går Maria Kjos Fonn målrettet som en sjakkbrikke over det svart-hvit-rutete gulvet på Åpent Bakeri Torshov.

Ikledd sølvfarget boblejakke og sennepsgul lue er det ingen tvil om at forfatteren er synlig i vintermørket. Men under den eksentriske overflaten ligner hun mer parisian chic, med stripete genser, røde lepper og røde skinnsko. Og det er akkurat den stilen hun går for, kan hun bekrefte. Faktisk er Paris favorittstedet hennes i hele verden.

– Jeg er veldig frankofil da. Det er fine klær, kule folk, kultur. Jeg kan nesten fransk, ble nesten god til å snakke fransk, men ikke helt. Og jeg ser kanskje litt fransk ut selv, sier Fonn.

Det er ikke akkurat utypisk fransk å være litt sent ute heller.

---

Fem favoritter

Musikk: Jeg har alltid sagt Nick Cave, så kanskje noe annet? Jeg er veldig glad i en irsk artist som heter Dolores Keane, men det er jo ikke min favorittartist. Skriv Amy Winehouse du.

Film: Det er flere, men jeg er veldig glad i «De andres liv», «Himmelen over Berlin» og «Tilværelsens uutholdelige letthet». Du kan velge den du synes er best.

Bok: «Beloved» av Toni Morrison, helt uomtvistelig.

Mat: Østers. Jeg spiste det på lørdag faktisk.

Sted: Paris.

---

Den bestselgende forfatteren er selv barn av to journalister, oppvokst på Årvoll i Oslo. Og med Lillomarka som hage, hadde hun god plass til å leke prinsesse og Ronja Røverdatter.

Allerede som fireåring fikk hun sansen for historier, og begynte å skrive egne sanger og dikt. De fleste blir kanskje engasjert av filmer og bøker, men denne jenta ble revet med i større grad enn de andre.

– Jeg hadde en sinnssyk memoreringsevne, og kunne nesten hele filmer utenat. Som barn ville jeg bli skuespiller, gå inn i roller. Jeg elsket å kle meg ut og være en annen. Og man gjør jo det som forfatter òg.

Til å være skribent, trives Fonn overraskende godt i rampelyset. På videregående begynte hun på musikklinja på sentrumsskolen Foss i jakten på sangkarrieren. For én ting var sikkert: Hun ville underholde.

Men ungdomstiden var ikke bare en dans på roser. Den ble sterkt preget av mobbing og overgrep, men det ønsker hun ikke snakke mer om.

Maria Kjos Fonn

Kanskje det var der interessen for grenseoverskridelser oppsto – hva som får noen til å gjøre noe man egentlig ikke gjør.

– Det koster ganske mye å gå inn i det mørket, men jeg er jo kanskje litt mørk til sinns. Glede er fint, men mer som en kontrast til det som er vanskelig. Jeg tror det kan ta litt tid før jeg skriver en skikkelig feel good.

– Hvorfor er du så interessert i det mørke menneskesinnet?

– Det har jeg lurt på selv. Jeg er ikke en person som framstår veldig dyster, jeg er glad i å danse og le og være med venner og sånt. Men helt siden barnehagen har jeg hatt en fascinasjon for det voldelige, og for dramatikk. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, jeg hadde det fint hjemme. Men så har det jo skjedd mye i livet mitt senere som har påvirket det i den retningen. Det ble mørkt på ekte òg, ikke sant.

Forfatteren virker ikke særlig dyster. Det er faktisk mye humor og latter, selv når vi snakker om alvorlige temaer. Men likevel er det noe mørkt der, noe litt mystisk, som det er vanskelig å få helt tak på.

– Du var fascinert av vold som barn?

– Jeg hadde mye voldsfantasier, ville leke voldelige leker og la det gå utover dokker. Det er ikke så ille, ikke sant, psykopater lar det jo gå utover dyr, eller andre barn. Men det skal sies at jeg var veldig god på å få folk med på lekene. Jeg var sånn: «Nå skal vi leke morder», og alle var jo med.

Maria Kjos Fonn

Da Fonn var 23 år gammel, begynte hun på Aschehougs forfatterskole. Bare ett år senere var hun nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og mottok Aschehougs debutantstipendet for novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen». I 2018 fikk hun sitt offisielle gjennombrudd med romanen om overgrep, incest og pillemisbruk, «Kinderwhore».

– Jeg er på en måte glad for at jeg ikke hadde en brakdebut, men at jeg kom litt roligere inn i det. Det var vanskelig å skrive «Kinderwhore», men det var ikke en «Jeg kan ikke toppe debuten»-følelse.

I dag har forfatteren skrevet totalt fem bøker, tre av dem romaner med med unge jenter i hovedrollen.

– Det er vel fordi oppveksten og barndommen har satt avtrykk i meg. Men jeg må komme ut av jenterommet en gang, og jeg jobber med saken. Nå eksperimenterer jeg med å skrive fra en manns perspektiv for eksempel, men det vet jeg egentlig ikke om kommer til å bli bra.

– Hvorfor har ungdomstiden så stor betydning?

– Ungdomstiden er helt gjennomsiktig, på en måte. Man er så grenseoverskridende og så redd samtidig, og man overvurderer egne krefter så ekstremt. Det er veldig skjellsettende for hvem man blir. 12-årsalderen er en overgangsfase, en brytningsfase. Det er mye interessant med å bli eldre, også litterært.

Felles for romanene er også en utilstrekkelig morsfigur. Moren til Margaret («Margaret, er du i sorg») tok sitt eget liv da Margaret var seks år gammel, moren til Charlotte («Kinderwhore») er pillemisbruker og fraværende, mens moren til Elise («Heroin Chic») kanskje er for nærværende.

Fonns forhold til sin egen mor har derimot vært godt, forteller hun.

– Moren min har betydd veldig mye for meg, så hun er frustrert over at mødrene i bøkene alltid er så ræva. Hun har vært en sterk mor som jeg har sett opp til, og hun har noen egenskaper som jeg kjenner veldig igjen i meg selv. Hun har en ekstrem fighter spirit. Og hvis jeg skulle oppsummert meg selv, tror jeg det ville vært litt sånn fighter, egentlig. Hvis jeg har bestemt meg for noe, så får jeg det til.

Maria Kjos Fonn

Selv skribenter bør skape et navn i media, har Fonn merket seg, men spørsmålet forblir om forlagene egentlig bør oppfordre til selvpromotering i sosiale medier.

– Jeg hadde egentlig trappet ned på sosiale medier, men når jeg fikk gode anmeldelser, følte jeg ikke at det var helt ekte før mange hadde sett og lest det. Så jeg måtte legge ut for min egen del, da ble gleden min større. Prinsipielt sett synes jeg det er litt problematisk.

Men hun gjør seg ganske godt på scenen, om hun skal si det selv. Så godt at hun kanskje ville vurdert å være med på et reality-program hvis hun hadde mer tid og kapasitet. Men det har hun ikke, og derfor var hun ikke å se på forrige sesong av «Alle mot alle».

– Det jeg kanskje ville blitt med på er idrettsreality, fordi jeg ser meg selv som litt atletisk. Så jeg kunne sikkert sjekket om jeg egentlig har hvilepuls. Det som er skummelt er at man til slutt viser sine verste sider, og det tror jeg ikke at gjør seg på TV for noen.

– Hvilke svake sider ville kommet fram?

– Jeg tror det er lite sannsynlig at jeg ville fått et raseriutbrudd, men jeg kunne fått angstanfall eller noe. Det er mer sympatisk da, men det er sårbart. Men jeg har aldri bodd i kollektiv, så jeg har ikke vært såpass tett på folk hele tida. Jeg kunne sikkert fått et sinneutbrudd hvis jeg gikk sammen med Gaute Grøtta Grav, sier hun med et smil, og legger til at de faktisk er fjerne slektninger.

– Hvilke gode sider ville vi sett da?

– Jeg er ganske flink til å synge, og jeg tror jeg er ganske snill. Karakterene mine er ofte usympatiske, men jeg synes at jeg er snill og grei, liksom. Jeg skaper ikke veldig mye konflikter, så hvis jeg er sint på noen kan jeg gå mest med det i mitt eget hode. Men det finnes unntak.

Maria Kjos Fonn

Denne høsten var Fonn aktuell med «Margaret, er du i sorg», en historie om selvmord, sorg og psykiatri. Hun har selv opplevd selvmord på nært hold, men poengterer at denne romanen, i likhet med de foregående bøkene, ikke er selvbiografisk.

– Det er grenser for hvor mange liv jeg kan ha levd etter fem bøker. Den framstår på godt og vondt mer som en roman, det er noe med språket, at det er ganske kontrollert og sånn.

Likevel er det de selvopplevde elementene som ofte havner i fokus hos leseren og i media, fordi det blir en knagg å henge historien på. Selv om det har plaget henne, innrømmer hun at det også har bidratt til mer oppmerksomhet rundt bøkene.

– Hvilket forhold har du til sorg selv?

– Det har vært veldig vanskelig. Før hadde jeg enten angst eller så hadde jeg det bra, men jeg hadde det sjelden bra. Etter hvert begynte jeg også å føle på sinne. Nå er det lettere, men sorg kan gjøre så fysisk vondt. Det er vel derfor jeg har utforsket sorg, fordi det er en følelse jeg har kjent på, men har et komplisert forhold til.

– Hvordan forholder du deg til andre følelser da?

– Jeg har veldig mye følelser, og har hatt en ekstrem avstand til meg selv og andre – helt fullstendig frakobla. Det var vel et forsvar som utviklet seg. Men jeg holder mest på med følelsene mine for meg selv. Jeg blir sint, og så går jeg og trener. Det er ikke noen stor dramatikk rundt det. Jeg tror jeg har det bedre enn andre folk når jeg har det bra også, jeg kan glede meg veldig over ting.

Maria Kjos Fonn

Selv om romanene ikke er basert på eget liv, lever hun i hodet på karakteren i skriveperioden. Det er tungt når en skriver om såpass alvorlige temaer.

– «Kinderwhore» var et helvetesprosjekt. Det var den første romanen jeg skrev, og jeg hadde ikke godt av det, fordi jeg ble henne. Da sa vennene mine at jeg hadde forandra meg, at jeg ble mer utagerende. Det er noe med å leve seg veldig inn i en kvinnelig karakter.

– Føler du ekte følelser og empati på karakterenes vegne?

– Ja, jeg blir veldig glad i dem. Den empatien må kanskje være der, men det er ikke så bra om det tar overhånd. Det hjelper heller ikke å si til seg selv at dette ikke er ekte, for det er mange som har skjebner som ligner. Det er litt ekte.

Karakteren Margaret er psykisk syk, og vet til slutt ikke forskjell på virkeligheten og sitt eget hode.

– Da jeg skrev «Margaret, er du i sorg» kjente jeg noen blaff av det samme som med «Kinderwhore». Én kveld mens jeg skrev fikk jeg sånn «Edvard Munch-følelse» av at himmelen åpnet seg og jeg tenkte: «Er jeg er i ferd med å bli gal?». Men nei, jeg skriver en bok om en som er gal. Da var det smittsomt, og jeg tenkte at jeg ikke kommer til å gjøre noe sånt igjen. Jeg kommer ikke til å skrive bøker som er så følelsesmessig ladet inni så sinnssyke sinn. Det står jeg fortsatt ved.

Maria Kjos Fonn

Fonn viser ofte til sitater fra andre forfattere når hun snakker, for øvrig nevner hun stadig Sigmund Freud, som hun understreker at hun ikke pleier å gjøre.

– Jeg er ikke besatt av Freud, men du kan godt få det til å se ut som at jeg er det. Men jeg synes han er morsom, jeg har en sånn Freud-dokke hjemme.

Denne gangen står Vigdis Hjort for tur, som én gang sa at: «Hvis det å skrive var terapi, ville jeg vært frisk». For det er visst ikke så terapeutisk som man skulle trodd å skrive for å få utløp for følelsene sine. Kanskje tvert imot.

– Det gjør det ofte verre, men det kan også gjøre at fæle opplevelser ikke blir fullstendig meningsløse. Det hender jeg får veldig fine tilbakemeldinger om at «Kinderwhore» har hjulpet folk med å fortelle om egne opplevelser med overgrep. Også er det en slags forløsning i å la karakteren gjøre det du ikke gjør selv. Jeg har mye sinne, men jeg er ikke en voldelig person. Da kan jeg la karakteren få ut sinnet.

Mange opplever nok Fonns forfatterskap som ganske tøffe bøker å lese, og det er hun fullt klar over selv.

– Jeg har jo ikke lyst til å gi folk mareritt. Men det jeg ikke liker er sentimentalitet, så jeg lar ofte karakterene mine ha avstand til følelsene sine. Jeg liker ikke å be om at leseren skal få en tåre i øyet. Det kan nok være en måte å holde avstand til det dramatiske som skjer, og i tillegg er det realistisk. Hvis du føler alt når du opplever så mye dramatisk, så henger du ikke sammen.

Maria Kjos Fonn

Kreativiteten er uforståelig. Ikke gudegitt, men litt, på en måte. Det er jo en grunn til at det finnes mange myter rundt kreativitet – demoner og muser og inspirasjon.

Når jeg spør Fonn om hvorfor hun har tatt spesifikke valg, vet hun ikke alltid helt hvorfor. Det bare kommer til henne.

– Det er veldig mye jeg har skrevet som jeg ikke har visst om meg selv en gang. Freud snakket jo om det ubevisste i forfatteren, så det er veldig interessant.

Rasjonelt sett tror hun ikke på skjebnen. Men hun undrer seg likevel om skjebnetro ligger i mennesket.

– Jeg kan nok underbevisst ha tenkt at det var sånn det skulle bli, men jeg tror ikke på skjebnen hvis jeg blir spurt. Hva som er min skjebne framover, har jeg i hvert fall ingen idé om. Men det jeg tror på, som er vitenskapelig bevist, er selvoppfyllende profetier. Hvis du tenker at det kommer til å bli sånn, så er det mer sannsynlig at det blir det.

---

Maria Kjos Fonn (34)

  • Norsk forfatter med bakgrunn fra journalistikk.
  • Gikk musikklinja på Foss videregående skole, og senere på Aschehougs forfatterskole. Hun har også studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
  • Debuterte med novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen» i 2014, som vant Aschehougs debutantpris.
  • Brøt offisielt gjennom med sin første roman «Kinderwhore» i 2018.
  • I 2020 ga hun ut boka Heroin Chic, som vant NATT&DAGs Oslopris.
  • Høsten 2022 debuterte hun som barnebokforfatter med boka «Memoria».
  • Denne høsten slapp hun romanen «Margaret, er du i sorg», som vant Riksmålsprisen.
  • Hun har også mottatt Tanums kvinnestipend og Mads Wiel Nygaards legat for sitt forfatterskap.

Kilder: Store Norske Leksikon & Aschehoug

---

Flere artiklar for deg