Tidsoptimisten

Den framtidige skuespiller, komiker og regissør Åsleik Engmark var ennå bare to år gammel våren 1968, da den fordums popsangeren Odd Børre framførte sin eksentriske MGP-låt «Stress» i den internasjonale finalen i London. Den påfallende nonchalante, avslappede Odd Børre hevdet med styrke at han var så stressa at nå måtte han «skynde seg å gå gå gå gå», angivelig for for å «nå nå nå nå siste bussen hjem». Åsleik Engmark selv mener å huske både Hanne Kroghs «Lykken er» (1971) og Grethe Kausland og Benny Borgs «Småting» (1972) fra han var en liten guttunge på Grefsen. Helt sikker er han på at han husker Ellen Nicolaysens «Det skulle ha vært sommer nå» (1975). På tross av en 50-årsdag som nærmer seg i år, er uansett er han for ung til å ha egne minner om Odd Børre, de karakteristiske brillene hans, eller den stressa, rare sangen. Men likevel: Om Engmark skulle deklamert noe om sitt liv denne siste premiereuka i form av en norsk MGP-tekst, noe alle gjør i hans nye musikal «Lenge leve livet», kunne det nok vært greit å ty til gamle Odd Børre. Og i tunge stunder, kanskje spesielt til linjen: «Men en gang, kanskje neste år, skal vi få tid til alle ting».

– Jeg må snakke med en mann om lys, roper Åsleik Engmark i forbifarten, haster ned scenetrappa, og er så søkk borte. Vi står forvirret igjen, for sikkerhets skyld midt på scenen på Centralteatret, som faktisk også var åstedet for Odd Børres urframføring av «Stress» i den norske finalen i 1968. Hm. Var det så lurt å be om et intervju midt i Åsleiks Engmarks ekstremt hektiske premiereuke? Har han tid til dette, egentlig? Like etter er Engmark som snarest tilbake:

– Bare dra i forveien, jeg kommer snart! Men bestill gjerne mat til meg, så sparer vi litt tid. Jeg må tross alt spise en eller annen gang. Ta noe chicken tikka masala. Og nanbrød. Raita. Eller, nei vent, lam! Ta lam i stedet!

– Noe å drikke?

– Munkholm og vann er bra. Vi sees!

Like etter sitter Dagsavisen og venter med en porsjon lam tikka masala på en indisk restaurant ikke langt fra Centralteatret. Det føles litt pussig, som om vi sitter her med båndopptakeren og intervjuer en usynlig gjest. Men Åsleik Engmark kommer nok sikkert hver øyeblikk, og i mellomtida rekker vi å fordøye det vi nettopp har sett av prøven på musikalen «Lenge leve livet», som hadde urpremiere torsdag denne uka. Vi satt der i salen og så den energiske regissør Åsleik Engmark løpe opp og ned på scenen i en forrykende fart, mens han dyttet på kulissevegger, åpnet og lukket dører scenedører, lo, forklarte, vitset, og ropte korte beskjeder til skuespillerne, av typen:

– Er vi klare? Vi må videre!

– Da tar vi det fra toppen av andre akt!

– Anders, nei, nei, du skal bare bli stående inni der, du!

– Ja, fint, Ingvild, du sier altså: «Dans med MEG, Oliver!»

Så er det klart for en mer sammenhengende scene, i Engmarks, underlige parallelle MGP-univers, der alle replikker altså er hentet fra norske MGP-låter. DET er ikke vanskelig å høre.

«Romeo, Romeo … Gudene skal vite at du aldri blir en Romeo», sier Ingvild Holthe Bygdnes, som spiller hovedrollen som «Lena».

«Inkululeko, frihet, freihet, freedom», mumler Anders Hatlo, i rollen som «Brandenburger-Tor».

«Hver gang jeg drar herfra, tenker du på meg da?» spør Birgitte Victoria Svendsen, alias «Mrs. Thompson».

«Har du sett en mann med godt humør? En som tror han er en storsjarmør?» spør Helle Haugen, i rollen som «Optimist».

«Alle tiders Don Juan? Kaller seg for Supermann»? spør Mrs. Thompson, for sikkerhets skyld.

«Hils å si at jeg er gift med ham!» utbryter Optimist, og løper gråtende av scenen.

Og der kommer Åsleik Engmark løpende inn i restauranten, hiver av seg jakka, og begynner på tikkamasalaen. Men først ser han seg interessert rundt i lokalet til «Indian House», her i Rosenkrantz' gate:

– Her har jeg ikke vært på 15 år, minst! Før var det «Christian Kvart» som lå her. Det var den første, store standup-scenen i Oslo. Jeg var fast konferansier her i flere år, sier Engmark, som på 90-tallet egentlig var fast ansatt ved Det Norske Teatret, men som etter hvert ble av dem som lot seg rive med av den nye standup-bølgen. Her inne, hvor det nå sitter stillferdige restaurantgjester og spiser indisk, debuterte Engmark som standupkomiker på scenen, sammen med folk som Atle Antonsen og Thomas Giertsen, antakelig til høye latterbrøl.

Men nå er Åsleik Engmark også blitt av disse stillferdige restaurantgjestene, og den høye premierepulsen har visst roet seg nå. Likevel, når Engmark snakker, går det fort og litt utålmodig for seg. Det går visst rimelig fort for seg inne i det tynnhårede hodet hans også, det heter at Engmark en gang tok en intelligenstest der han scoret så høyt at han ennå nekter å fortelle hva han fikk.

– Jeg skal innrømme at stressnivået mitt er høyt nå. Men vips, når forestillingen er ferdig, så er det over! Det er kjempekrevende å være regissør og holde styr på alt sammen. Det er ikke bare folka på scenen jeg har ansvaret for, men også alle de andre, lyd, lys, inspisient, musikere ... Og alle planer er inne i huet mitt, sier Engmark, som ikke legger skjul på at det også tar på å ha over 400 norske MGP-tekster surrende rundt i hodet til enhver tid. Man kan jo tenke seg selv, midt i nattens mulm og mørke, å ha en hjerne på høygir som spinner rundt og rundt: «Alle mine tankar de flyr te deg … jeg vet om en gammel mann, en som har levd lenge! Det skulle ha vært sommer nå, tra la la…».

– Jeg har lest at du sier at disse MGP-sangene snurrer rundt og rundt i hodet ditt hele tida?

– Hele tida!

– Hvilke sanger har vært mest plagsomme?

– Altså, det er alle mulige sanger. Vi siterer nærmere 50 sanger i forestillingen, av det som synges, da, og vi siterer fra minst 250 av dem. En av dem går i hodet hele tida. Hvis jeg våkner om natten, så går en av dem i hodet mitt. Det har de gjort uavbrutt siden januar i år. Hele, hele tida. Det er til å bli gæren av. Jeg våkner ikke uten at det ikke går en låt i hodet mitt.

– Men ellers virker du jo veldig musikalsk og veldig glad i å synge?

– Ja, jeg har tjent mange av penga mine på å synge, jeg, så ...

– Sangene fester seg kanskje ekstra lett hos deg?

– Låtene fester seg jo ikke. I søvne går bare den samme linja i repeat. Det er ikke sånn at jeg synger sangen ferdig i søvne. Det er det som er problemet, det er bare det samme refrenget som går og går og går. Så stopper det et sted, og så begynner det på nytt igjen.

– Kanskje hjernen din trenger å bearbeide sangene?

– Det er sikkert et forsøk på å bearbeide, men det er tydeligvis litt for mye å bearbeide, så man blir aldri ferdig, slår Engmark fast, som innrømmer at det ikke alltid var lett å velge ut sanger eller finne et tydelig tema for musikalen.

– Vi begynte å se etter folk som nevnes i sangene, se etter linjer og tendenser. Da så vi at dette universet er veldig spesielt, med folk som bare vil ha enten kjærlighet, fest og party all night, eller fred på jorden. Når de tror så sterkt på de tre tingene, så blir det et ganske tvangsmessig univers. Vi valgte oss til slutt «Lena» som vår hovedperson, for øvrig ei jente Odd Børre synger om i 1969.

– For Odd Børre, det er han med «må må må må skynde meg å gå gå gå ...»

– Ja, det var i 1968, mens denne kom på andreplass i 1969. Hvordan den var? Hm, skal vi se ...

Åsleik Engmark begynner å synge lavmælt her ved restaurantbordet: «Lena, så lystig svinger du omkring, alltid med et muntert smil. Men Lena, bak smilet skjuler du en ting. Et glimt i ny og ne forteller at du er en annen – Lena!». Så her, er det som om han sier: «Du er ikke helt fornøyd, du, jenta mi». Lena begynner å stille spørsmål ved dette universet, og det tåler ikke folk.

Det var Oslo Nye Centralteatret som i fjor sommer spurte Åsleik Engmark om han ville regissere «Lenge leve livet».

– En ganske ellevill idé for en musikal?

– Ideen er vel mer en interessant, enn den er god! Dette blir rart, absurd, og som sagt, interessant. Men da jeg ble spurt om dette, sa jeg: «Jeg skal sjekke. Det kan jeg sikkert».

Så fulgte en lang lytte- og notere ned-periode. Åsleik Engmark og samarbeidspartnerne lyttet seg igjennom hele den norske MGP-historien. Det var, for å si det mildt, ikke småtterier. Over 300 timer tok det.

– Jeg hadde hørt mange av disse låtene før, men jeg har aldri vært spesielt opptatt av Grand Prix selv. Jo, jeg husker godt at Abba vant med «Waterloo» i 1974, da var jeg åtte. Det var svære greier. De var fra Sverige, altså nesten Norge! Men mitt mest entusiastiske MGP-øyeblikk var nok da Jahn Teigen vant i 1978 med «Mil etter mil», tror Engmark.

– Jeg var 12 år, og mange av oss på 12 år likte Jahn Teigen på den tida. Han var skikkelig kul og skikkelig gæren! En superstar! Jeg kan også huske at han kom innom oss på Grefsen skole med bandet Popol Ace og sang. Så kom Prima Vera, og da var han supermorsom. Da han vant det norske MGP, var jeg helt overbevist om at han kom til å vinne internasjonalt, for han var jo en super-duper-stjerne. Men så fikk han null poeng! Jeg var helt vantro. Jeg skjønte ikke at ikke de skjønte hvor kul han var. Hva var greia, liksom? Den våren 1978 var nok den våren jeg var mest MGP-interessert. Og så var jeg ikke noe særlig interessert før våren 2015.

– Men du bor på Nesodden. Da Alexander Rybak vant i 2010 og kom hjem til Nesodden, så var vel det en stor dag for dere der ute?

– Jo, men jeg sto ikke på brygga og tok imot ham, da. Jeg eh, var ikke blant dem! Men klart det, det var veldig stort for Nesodden.

Åsleik Engmark flyttet til Nesodden i 1999. Og så han, som i sin egenskrevne revysang fra 1983 sang så entusiastisk: «Ja, for her på Grefsen vil vi bli!» For Åsleik Engmark er vokst opp i solid villa- og eplehage-land i Kastanjeveien på Grefsen, og har skrevet, gjøglet og sunget siden han spilte i skolerevy på Grefsen gymnas tidlig på 1980-tallet. Dette var en videregående skole som helt uten musikk- og dramalinje fostret mange folk av Engmarks type, både skuespillere, komikere og TV-personligheter. Som Øivind Blunck, Kjersti Holmen, Alex Rosèn, Rune Gokstad, Geir Kvarme, Siw-Anita Andersen og ikke minst Jon Schau, som var en av Åsleik Engmarks første, tette samarbeidspartnere. De balanserte hårfint på grensen for ulovlig fravær fra skolen, og satt stort sett i skolekjelleren og skrev revytekster. Siw-Anita Andersen ble hans senere kollega i «Lompelandslaget», som han var med på å starte etter at han gikk ut av videregående i 1984.

Også to av hans fem søsken spilte skolerevy før ham, noe som inspirerte ham til å gå samme veien – til scenen.

– Jeg syns nok kanskje dette var enda morsommere enn dem, da. Jeg ble veldig bitt av det, det var fantastisk å være på scenen. En ting er å bli inspirert, en annen er å forelske seg i det selv. Jeg var en sånn som syns dette var så fint at jeg bare ville gjøre akkurat det. Det var det eneste som kunne gjøre meg lykkelig, rett og slett. Jeg fikk en slags aha-opplevelse: «Dette liker jeg veldig, veldig godt. Det er dette jeg vil gjøre hele, hele tida».

Men alle de fem Engmark-søsknene spilte på et tidspunkt sammen i Grefsen skolekorps. Foreldrene ga dem alle uvanlige navn (Engmark er døpt «Åsleik Audgar»), og far og mor var noe så skikkelig som sivilingeniør og regnskapsfører.

Åsleik Engmark ble altså den i familien som gikk inn i showbusiness, og det er nesten blitt hans varemerke å sjonglere mellom ulike typer yrker og roller der. Han har vært tekstforfatter til revyer og show, han har vært skuespiller på teater, i reklame, i film og på TV. Han har drevet med politisk satire i 90-tallsshowet «Egentlig» på NRK og i «Hallo i uka», han er prisbelønt standupkomiker og lksom den evige konferansier på ulike show. Han har dessuten – blant annet – vært stemmen til Timon i «Løvenes Konge» og Woody i «Toy Story 3», og til «Knerten», i en film han selv regisserte. For det brede, godt voksne publikum er han kanskje aller mest kjent som den unge, noe tankeløse mannen «Severin Suveren» i den klassiske fjellvettregel-snutten, som på 80- og 90-tallet ble vist på TV hver påske. Han som alltid konstaterte: «Uflaks!». Og ikke minst, for mange er han kjent som selveste «Skal vi danse-Åsleik», som med humor og rare påfunn danket ut både Stig Henrik Hoff og Aylar Lie og vant hele greia i 2010-sesongen av «Skal vi danse».

– Du liker å gjøre mange forskjellige ting?

– Ja, dessverre liker jeg litt for mange ting. Det er gøy for meg, men det er uheldig for meg også. Det er gøy å gjøre mange forskjellige ting, men da blir man ikke god på noe.

– Men det er vel fellesnevner her et sted?

– Jo, det er en fellesnevner i det at man ønsker å fortelle noe, på den ene eller den andre måten. Men du blir aldri god hvis du hele tida skifter beite, og hele tida har lyst til å gjøre noe du ikke kan. Jeg er veldig glad i å gjøre ting jeg ikke kan. Jeg kan litt om veldig mye, men jeg er jo ikke noen spesialist på noen ting. Det jeg liker best, er å fortelle historier. Jeg regner meg som historieforteller, enten det er som skuespiller, komiker, filmregissør eller sanger, eller at jeg skriver noe. «Forteller» er nok den riktigste tittelen på meg.

– Og du er selvlært, det ble aldri til at du tok Teaterhøgskolen?

– Det handler ikke om det at jeg aldri «tok Teaterhøgskolen», det handler om at jeg «ikke fikk ta» Teaterhøgskolen, hahaha! Jeg søkte tre ganger, før jeg ga meg. Det er så smertefullt når du gjerne vil noe og så ikke kommer inn. Man øver i fire måneder, får avslag, har sorg i fire måneder, så øver man i fire måneder, og så får man avslag igjen. Når du har holdt på sånn tre-fire år, er du så utmatta og det blir vondere og vondere å ikke komme inn. Jeg var glad for å slippe å søke mer, og jeg fikk jobb på teater uansett. Men hadde jeg vært et fornuftig og ikke så følelsesstyrt menneske hadde jeg nok fortsatt å søke helt til jeg kom inn. Jeg tenkte til slutt at de som sitter i juryen på Teaterhøgskolen og tar deg inn, det er ikke DE som skal få bestemme om du skal spille teater eller ikke. Jeg sa til meg selv: «Vil du spille, så bare spill. Gjør det! Start ditt eget!». Det var en stor lettelse å slippe den skrekken, for det var en skrekk for meg, å søke på Teaterhøgskolen.

– Men får du fortsatt prestasjonsangst?

– Veldig sjelden. Kanskje hvis det sitter noen i salen som betyr noe spesielt for meg. Men aldri som standupkomiker eller konferansier for eksempel, det har jeg gjort tusenvis av ganger. Men om jeg plutselig nå skulle spille Ibsens John Gabriel Borkman hadde det nok blitt litt stress! Men du, nå må jeg snart gå. Jeg må løpe bort å gjøre mitt, sier Engmark, som har spist ferdig og må skynde seg tilbake til sitt absurde, tvangsmessige univers borte på Centralteatret, der alle mennesker snakker i MGP-tekstlinjer. Ja, Åsleik Engmark må faktisk skynde seg å gå gå gå. Og vi ser ham løpe ut av restauranten i full fart. Og for å sitere litt til fra Odd Børres sang «Stress» fra 1968: «Ha ha ha det riktig bra bra bra/ og ikke glem å ta ta ta …. sovemedisin».

5 favoritter

MUSIKK: Hjemme, på generelt grunnlag: Klassisk musikk.

FILM: «Distant Voices, Still Lives» rørte meg veldig i 1988.

BOK: Den norske rimordboka. Jeg har slitt ut flere stykker.

MAT: Jeg er glad i det meste, så lenge det ikke er hickory-røkt.

STED: Sør-Italia, særlig Amalfi-kysten. En veldig vakker kyststripe.

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen