Rockeikonet

I dag har han selvfølgelig gjemt seg bort i den mørkeste kroken på Kulturhuset. En av Norges største rockestjerner ser ut som om han mest av alt ønsker å gå i ett med ørelappstolen der han sitter kamuflert i svart fra topp til tå. Han har lua trukket så langt nedover ørene som det er mulig å få den og snakker dempet i en mobiltelefon. Resultatet er at Dagsavisens utsendte må lete. Når vi oppdager ham tar han av seg lua og bestiller kaffe. Svart. Surprise.

Den nye platen «Endless Love» er blitt godt mottatt, ikke minst har sangen «Inner Vision» med den David Lynch-inspirerte videoen fått kritikerne til å sammenlikne ham med noen av rockens største croonere og mørkemenn.

- Jeg er veldig stolt av plata og det gjør det lettere, jeg kan slappe litt mer av, sier Høyem, som skal ut på turné for første gang på tre år. Og gleder seg. Føler han har landet som soloartist.

- Ja. Det tok litt tid å venne seg til ikke å være del av et band, men det føles egentlig bra nå. Å være sjef.

«Når ord blir fattige taler musikken», skrev H. C. Andersen. Sivert Høyems tekster er fulle av referanser, en gullgruve for alle som vil tolke og spekulere. Det gidder han ikke å bli med på.

- Jeg har sagt det jeg vil si i musikken, og der har jeg ofte vært veldig åpenhjertig og personlig. Da føles det ekstra smertelig å skulle være enda mer personlig ut over det, sier Høyem.

- Kan det du skriver noen ganger bli for personlig og privat?

- Det er i hvert fall helt i grenseland på denne plata. Jeg må være ærlig, og jeg skriver det jeg føler uten å tenke så mye på konsekvensene av hva som eventuelt vil kunne leses ut av det, eller at jeg i ettertid skulle måtte stå til rette for hva jeg har skrevet. Det går ofte litt ut over mine nærmeste, det er de man er mest glad i som får gjennomgå, dessverre.

Han er blitt far til lille Hanna på 2 år. Det har krevd en viss omstilling. Og endringer kommer sjelden knirkefritt. Frustrasjonen kommer til uttrykk også musikalsk.

- Tidligere har alt vært tunet inn på at jeg er artist og trengte mye frihet for å jobbe med musikken. Og jeg hadde ikke noen klar struktur på livet mitt, men det er jeg blitt nødt til å lage meg. Det der er en omstilling som sikkert alle går igjennom, men som er enda større om du er artist eller jobber kreativt. Du må finne opp en struktur som ikke er der.

- Hva er viktigst - kunsten eller kjærligheten?

- Jeg har lyst til å være til stede i Hannas liv. Jeg vil også gjerne være en bra artist, men jeg har minst like lyst til å være en god far. Men man må få utfolde seg, være et helt menneske, og sikkert halvparten av tekstene på dette albumet har litt av den frustrasjonen i seg. En må på en måte finne seg selv opp igjen. Å forandre seg er jo ikke akkurat noe man gjør frivillig.

«When hair's combed right and your pants are tight, it's gonna be all right» - Patti Smiths oppskrift på hvordan man blir «a rock'n'roll star» kan virke fjernt fra Sivert Høyem. Han er så langt fra en klassisk posørrocker som det er mulig å komme. Men ungdommens heltegalleri var befolket med kompromissløse herrer som Jim Morrison og Lou Reed, senere også Bob Dylan. Lista var med andre ord lagt skyhøyt fra start. Det hjalp selvfølgelig at han selv var utstyrt med en stemmeprakt det gikk gjetord om langt utenfor hjembygda Kleiva utenfor Sortland.

- Når skjønte du at du kunne synge?

- Jeg vet ikke helt. Det er ikke sånn at man helt uten grunn begynner å synge i band, men på ett eller annet tidspunkt skjønner man det jo; at det er den veien det må gå. Jeg hadde nok sunget litt for meg selv noen år, men drømte egentlig om å bli gitarist. Og man blir bra på å drive med det man liker. Men gitar er øvingsbasert, særlig i begynnelsen, så det å synge kom lettere for meg. Det var noe jeg fikk ganske umiddelbar respons på at jeg var flink til.

- Identifiserte du deg med noen av de store, mytiske rockevokalistene som for eksempel Jim Morrison?

- Tidlig i karrieren? Helt klart. Når man er ung er man kanskje mer opptatt av rockemyter, sier han og legger fort til:

- Nå er det er ofte noe i disse mytene også da, de er ikke bare historier tatt ut av løse lufta.

Mange kvelder ble tilbrakt på gutterommet med platespiller og lesing av tekster til han kunne låtene utenat både forlengs og baklengs.

- Det var det som tiltrakk meg ved the Doors. Og senere også Lou Reed. Men Doors var det bandet jeg hørte på som gjorde at jeg fikk lyst til å synge i band. Det er noe med det ekspressive hos Jim Morrison som man forstår veldig godt når man er ung. Morrison hadde en tydelighet som kids forstår helt instinktivt. Det virker som om hver nye generasjons tenåringer gjenoppdager the Doors. Nirvana også, kanskje fordi Kurt Cobain har sånn emo-appell og framstår litt skjør. Det er sikkert noe mange tenåringer kan kjenne seg igjen i. Men det var særlig Morrison jeg likte. Jeg husker jeg så Doors-filmen til Oliver Stone da jeg var 14, det var midt i blinken.

I 1993 deltok den pur unge Høyem med bandet Bacon Bros. på «Rock mot rus», en rockemønstring for unge amatørband på Andøya. Den unge vokalisten sto helt rolig foran mikrofonen. Så åpnet han munnen og ga alle de frammøtte i Andøyhallen bakoversveis. Daværende festivalsjef Willy Oftedal har beskrevet måten han sang på som «så hard at det var som blodet sto ut av kjeften på han».

Selv ble Sivert Høyem mest fascinert av et band fra nabobygda Stokmarknes.

- Det var bandet til Frode, Jon og Marius - Abbey’s Adoption het de - det navnet hadde de forresten laget sjøl. Jeg syns de var hakket tøffere enn alle andre, det var bråkete og ubehagelig å høre på, og de skrev egne låter. Det var veldig kult.

I 1993 kapret Abbey‘s Adoption Høyem som vokalist. De følte at de hadde gjort et kjempeskup. Hvor stort ante de foreløpig ikke.

- Ga det ekstra kred å spille i band?

Høyem ler.

- Folk hjemme drev med sport eller korps. Det var det. Vi hadde et vitalt korpsmiljø, og jeg spilte i Sortlands Musikkforenings Juniorkorps tidlig i tenårene. Eufonium, sier han og ser lattermildt på spørsmålstegnet som åpenbart henger over undertegnedes hode.

- En liten tuba. Det var høyt nivå i korpset, vi fikk spille ordentlig musikk, ikke bare marsjer og sånt. Så det var i grunnen ikke så fjernt å holde på med. Det var jo liksom det eller sport, og da var valget enkelt.

- Tror du at du hadde stilt opp i Idol om det hadde fantes da du var 15?

- Jeg tror jeg akkurat hadde berget meg unna, jeg var allerede med i et band da jeg var på den alderen, og det var en så viktig del av identiteten min at jeg nok hadde syntes det var litt lættis med Idol.

Etter videregående fant Høyem at tida var inne for bandet til å erobre verden. I 1995 flyttet hele bandet til Oslo og året etter overtok Robert Burås for gitarist Marius Almås Johansen, tre år senere endret de navn til Madrugada. Resten er rockehistorie.

- Hadde du trodd det skulle gå så bra?

- Drømmen vår var å slå stort igjennom. Vi var skamløst åpne om at vi var hyppe på å bli et stort band. Jeg tror mye av grunnen til at det gikk såpass bra som det gjorde var at vi ikke tenkte smått. Vi tenkte heller ikke veldig lokalt. Og så var vi heldige som ble satset ganske tungt på av Virgin over hele Europa. Egentlig tror jeg ikke vi helt forsto hvor heldige vi var da vi ble lansert så stort som vi ble. For oss var det liksom en selvfølge, vi var ekstremt ambisiøse, ler han.

- Hvem var den sterkeste kreative drivkraften?

- Vi var flere som skrev låter, selv om jeg var den som skrev mest på de par siste platene, og drev det kreative arbeidet framover. Ellers var det veldig flat struktur i bandet, på godt og vondt.

- Å vokse opp sammen i et band, er det litt som å gifte seg for tidlig?

- Ja, det er et godt bilde. Vi krangla en del, det var veldig personlig. Vi hadde én felles ting, det var en drøm. Av og til var det forskjellige meninger om hvordan den drømmen skulle høres ut og det resulterte i mye krangling. Men helt fram til den første plata var vi veldig målrettede. Etter det syns jeg vi søkte oss litt mer utover i forskjellige retninger alle sammen.

Akkurat som sitt barndoms idol Morrison, var Høyem ukomfortabel på scenen. Han var selvkritisk og sjenert, og selv etter at bandet slo stort igjennom var han i lange perioder skikkelig nervøs før han skulle stå foran publikum. Presset føltes vanvittig.

- Det har ikke bare vært lett. Selv om det er noe jeg elsker å gjøre, har det tidvis vært vanskelig, men jeg føler det er blitt litt mer forutsigbart med årene. Samtidig kan du lære deg noen knep, bestemme deg for at det er dette du vil, og fokusere på hvem du gjør det for. Og i bunn og grunn så gjør jeg det bare for meg sjøl, ikke for noen andre.

All turneringen - det ville livet, rotløsheten, å ikke ha noe fast sted å bo - tok på. Han reiser fortsatt mye, men kan komme hjem til kone og barn i Oslo, og leve på en måte som han kaller nesten normal. Ifølge gode venner er han verken selvhøytidelig eller spesielt dyster, og om ryktene er sanne har han en sans for humor som er alt annet enn politisk korrekt.

- Men er du innadvendt eller utadvendt?

- Jeg vil nok si innadvendt, men med et innstendig ønske om å bli sett og hørt. Man vil liksom lage musikk og framføre den, samtidig som man har mest lyst til å springe og gjemme seg. Det er en motsetning som tidvis har vært stri å holde ut. Rocken er en bransje som er mye lettere å være i for folk som er utadvendte. Når man er to personer på den måten er det viktig å vite at det finnes steder og situasjoner der man er hundre prosent seg selv på en ukomplisert måte.

Lenge tenkte han at artistlivet var noe han måtte, følte han ikke hadde noe valg. At det var dette som var ham.

- Det er jo bare bullshit, jeg har jo aktivt søkt meg mot folk som spiller i band og ønsket å være sammen med dem. Jeg har gått helhjertet inn for å være artist. Det er et valg jeg har tatt, og å være bevisst på det har hjulpet.

Når han først får kreket seg ut på scenen og merker at han har publikum med seg, er det som en rus. Da er det bare å gi jernet.

- Å fronte et hardtslående rock’n’roll-band er et kick. Det er et primalt driv som du ikke finner i alle typer musikk og ganske vanskelig å forstå om man ikke har opplevd det. Følelsen av å stå der med Madrugada var berusende. Og man vil ha mer. Jeg prøver å ta med meg den råskapen videre, vil at den nerven skal være der.

Av alle Madrugadas konserter er det noen som står som fyrtårn i minneboka. Som den første Roskilde-konserten.

- Det var en aha-opplevelse. Vi merket at om vi ikke hadde oppnådd absolutt alt vi hadde drømt om, så var vi godt på vei.

- Er det andre konsertopplevelser du husker som spesielt minneverdige?

- Ja. Den sommeren etter at Robert døde var jeg på turne med det andre soloalbumet mitt. Det var en intensitet i de konsertene som var helt ny for meg, sier han og blir stille, som om han famler etter å finne de riktige ordene.

Madrugada-gitarist Robert Burås døde sommeren 2007. Kort tid senere mistet Høyem også faren sin. Året før hadde Høyem gitt ut soloplaten «Exiles» og Madrugada hadde akkurat gjort ferdig det som skulle bli deres siste studioalbum. En av diskusjonene de hadde hatt var hvem som skulle synge låten «Our Time Won't Live That Long». Det endte med Robert Burås' vokal. Det var det siste han gjorde på plate.

- Jeg sto på scenen allerede dagen etter Roberts begravelse, og fortsatte å turnere hele sommeren. Det var en ganske offentlig sorgprosess, sier Høyem.

Han hadde vært i tvil om han kom til å takle å gjennomføre turneen, men er veldig glad for at han gjorde det.

- Jeg merket at jeg klarte å formidle til publikum, og se hvor mye musikken kan bety for mennesker. Det var helt elektrisk stemning på de konsertene, særlig rett etter begravelsen. Jeg hadde en konsert i Mo i Rana og en på Buktafestivalen i Tromsø hvor jeg blant annet spilte «The kids are on the high street». Det lå en desperasjon i mange av låtene fra før, som kunne relateres til det triste som hadde skjedd. Det er noe av det mest spesielle jeg har gjort.

Soloplaten «Exiles» inneholder blant andre sangen «I‘ve Been Meaning to Sing You the Song». I januar i år framførte Sivert Høyem denne sangen da platedirektør Per Eirik Johansens ble bisatt fra Sofienberg kirke, samme kirke Robert Burås var blitt bisatt fra. Hele det nye albumet «Endless Love» er tilegnet Johansen.

- Hvordan klarer du å synge når du helst vil gråte?

- Det er snakk om å bruke følelsene gjennom musikken. La den desperasjonen som ligger der komme til uttrykk i det du framfører.

Musikalske samarbeid har resultert i noen av Høyems fineste øyeblikk, som duettene med Ane Brun. På soloplata «Long Slow Distance» fikk han med en av sine kulthelter, vokalisten Renate Knaup fra det tyske bandet Amon Duul. Vennskapet har vart, den velvoksne tyske divaen har blant annet strikket lue og votter til Høyems datter.

- Sånn er altså rocken blitt?

- Ja, Hanna gikk lenge med genuin krautrock-bekledning, ler Høyem.

- Knaup var godt over 60 da vi møttes, hun var dritkul, selv om bandet har hørtes bedre ut.

Det var nettopp Knaup som ga ham det beste scenerådet han har fått, nemlig å slippe løs svinet i seg. Være rå.

- Det var litt det som skjedde på de konsertene den sommeren etter at Robert gikk bort. Jeg slapp løs primalkraften, intensiteten, innlevelsen og råskapen. Alt skulle ut.

Publikum har tatt godt imot soloplatene hans, men ber fortsatt om å få høre gamle Madrugada-låter på konsertene.

- Jeg har framført «The kids are on the high street» på nesten hver eneste konsert jeg har holdt. Det minner meg om de store Madrugada-konsertene, om bandet, og hvor stolt jeg er av det.

- Er det helt utenkelig at det blir mer Madrugada i framtida?

- I utgangspunktet; ja. Eller, en vet jo aldri. Men om det skulle skje, ligger det langt inne i framtida.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: For et ondskapsfullt spørsmål. Det er jo så mye. Bare én plate? Uff, da får jeg si den første skiva til Velvet Underground.

FILM: Filmsmaken min er primitiv, liker tøff og halvveis realistisk action. Synes for eksempel Bourne-filmene er veldig underholdende. Dybde og innsikt søker jeg andre steder.

BOK: Jeg er historieinteressert og ble blåst av banen av Hillary Mantells «Ulvetid» og «Bring up the bodies». Mesterlig skrevet.

MAT: Hver gang jeg er i Bergen går jeg langt for å få spise raspeball. Men det får jeg bare hvis jeg spiller konsert en torsdag på Vestlandet. Ellers er jeg også glad i tysk mat.

STED: Jeg liker de vesteuropeiske hovedstedene. Får alltid utrolig godt humør å være i København. Europaturneer pleier alltid ende der.