Uris undersøkelser

- Jeg heter da Helene Uri og skal ha dere i kreativ skriving. Jeg er forfatter og har bare noen timer her i uka med dere når jeg ikke er hjemme og skriver. Men de timene skal jeg ha sammen med dere, og det gleder jeg meg veldig til!

En gruppe storøyde studenter følger nøye med mens Helene Uri (48) står og snakker der framme i auditoriet denne tidlige morgenen. Det er studiestart på Norges Kreative Fagskole, og den spesielle «helt fersk på studiet»-spenningen ligger i lufta. Men Helene Uri virker avslappet og tilbakelent, dette har hun gjort mange ganger før i sitt tidligere liv som førsteamanuensis på Blindern. Ingen kan se på henne at hun for bare noen minutter siden raste svett opp trappene til auditoriet på klaprende, høye hæler mens hun ropte i mobilen: «Jeg har gått meg vill!», «Jeg finner ikke fram!»

Men nå, nå står hun så stødig og sval der framme foran studentene, og ikke et hårstrå ser ut til å ligge feil på det lyse hodet:

- Vi skal snakke om teknikker for å skrive, vi skal snakke om inspirasjon, og kanskje transpirasjon, for all del, vi skal snakke om synsvinkler, om hvordan vi skaper en god tekst, adjektivbruk, ja, alle de tingene der! Dere kan jo kikke litt på pensumlisten før vi begynner ...

Denne høsten skal Helene Uri ut på veien og promotere sin nyeste roman, «Rydde ut», som er en blanding av en fiktiv historie og en slags selvbiografisk slektsroman. Men høsten 1983, for 30 år siden, var det Helene Uri som satt sånn i et auditorium og var ny, storøyd student. På hennes første forelesning i nordisk spurte foreleseren om noen hadde hørt om «Rosettasteinen». Ingen av studentene svarte, men 18 år gamle Helene fra Ullevål Hageby visste godt med seg selv at Rosettasteinen, det var jo en granittstein fra det gamle Egypt. I den er den samme teksten hogd inn med tre skriftsystem: Hieroglyfer, demotisk og gresk. Men det torde hun ikke si høyt så de andre hørte det.

- Jeg kan jo ha lest det i Donald eller noe. Jeg visste det, i alle fall. Men jeg sa ikke noe, jeg følte meg veldig ung og ny på faget, sier Uri etter «studiestarten» på Norges Kreative Fagskole.

Vi sitter på en kaffebar i nærheten, men Helene Uri drikker mild, hvit te, visstnok med ekstra høy konsentrasjon av katekiner. Det er gjerne slik hun er blitt framstilt i intervjuer: Som en notorisk tedrikker og sushi-spiser. Ja, man får inntrykk av at hun konstant drikker te, spiser sushi og blafrer flørtende med øyenvippene for få det som hun vil. Hun blir også gjerne beskrevet som en irriterende flink pike med like flinke tenåringsdøtre, med snill økonom-mann, strøken leilighet i Oscars gate og et enda finere landsted på Hadeland som til og med har vært i et interiørblad.

- Det virker som om folk synes du er overveldende, litt «intimidating», som det heter på godt norsk?

- Jo, men det tror jeg delvis kommer av at dere journalister gjør research ved å lese hverandres intervjuer og blir påvirket av hverandre. Det er tydeligvis et bilde som har festet seg her. Selvfølgelig har jeg vært flink pike, men det er nok mest fordi jeg har fått velge meg ut domener jeg liker, og så har jeg lyktes fordi jeg liker det jeg gjør så innmari godt.

- Men hva er du ikke flink til, da?

- Nei, hva skulle DET være, he he! Jeg kommer ikke på noe i det hele tatt?! Jeg tuller. Du så jo for eksempel hvor talentløs jeg var til å finne fram i en bygning jeg har vært i mange ganger før.

Da Helene Uri begynte på Blindern høsten 1983, var det fordi hun var glad i litteratur og ville lære mer om det. Men allerede etter et par uker oppdaget hun at det var språk hun virkelig synes er gøy.

- Jeg syntes det var fantastisk med setningsanalyse, og med norrønt, ja, jeg pugget norrønt og ble kjempeflink i det! Det har nok forsvunnet nå, da, sier Uri, som om ikke lenge skal på styremøte i Den norske Forfatterforening. Man kan bare håpe, eventuelt ønske, at hun ikke etter det møtet plutselig får en oppskakende telefon eller SMS fra en eller annen fjern, nyoppdaget slektning. En som skriver noe i retning av: «Jeg er din ukjente kusine! Vi er i slekt!» Eller: «Du må skrive om hele romanen din! Jeg har oppdaget noe helt revolusjonerende som vil forandre hele den nøye uttenkte romanstrukturen din på en helt grunnleggende måte.»

Noe i retning det siste skjedde henne nemlig en fredag i mars i år. Hun satt og drakk calvados med kolleger på Bristol etter et styremøte i forfatterforeningen. Manuset til hennes nye bok «Rydde ut» var på dette tidspunktet rimelig klart. Historien, eller historiene i romanen, var fortalt ferdig. Den fiktive lingvisten Ellinor hadde foretatt sin skjellsettende reise til Finnmark, den virkelige lingvisten Helene Uri hadde gått gjennom sin mors død og dessuten funnet ut mye om livet til sin gåtefulle farfar, Nicolai, som hun aldri selv møtte. Nicolai, ingeniøren som var død allerede i 1937 av en lungesykdom han pådro seg i industrien på Notodden i Telemark. Nicolai, som hele sitt liv var taus om sin samiske far på Sørøya i Finnmark. Nicolais far var drengen Ole, som jobbet på en gård og siden giftet seg med gårdsenken Oline, og som så fikk seks barn med henne (i tillegg til de fem hun hadde fra før).

Nicolai, som Helene Uri hadde lest om i kirkebøker og dokumenter, i beste «Hvem tror du at du er»-stil. Som Eyvind Hellstrøm i TV-serien i vinter, måpte Helene Uri da hun leste ordet «lappisk» om en av sine egne slektninger. Farfaren var altså sjøsame. Ja, kanskje han var vokst opp i en jordgamme der ute på Sørøya? Helene Uri googlet tankefullt ordet «gamme» på nettet. Og nå, etter styremøtet i forfatterforeningen, fikk hun en tekstmelding fra en litt fjern fetter, som skrev: «Du må skrive et nytt kapittel på romanen! Våre fedre hadde en halvbror på Nordmøre.»

- Han ringte meg først, men da jeg så at det var fra et ukjent nummer, tok jeg den ikke. «Ukjent nummer» kan iblant bety at det er en eller annen jeg ikke kjenner som ringer for å spørre om noen kommagreier. Det er visst noen som tror at jeg er en slags språksentral, en ekspert som kan svare på alt …

- De ser deg som en slags språkfagets svar på Arne Scheie?

- Ja, jeg vet ikke! Jeg tok den i alle fall ikke, så da sendte fetteren min en tekstmelding. «Våre fedre hadde en halvbror.» Og jeg bare: «Hæ?!» sier Uri og later som om hun ser forbløffet inn i et imaginært mobildisplay.

- Jeg trengte jo ikke å skrive om hele romanen, men jeg måtte føye til et helt nytt kapittel. Og jeg fikk et nytt syn på denne farfaren min, Nicolai, som jeg antakelig betraktet som denne høyreiste helten fra nord. Og så viste det seg at han i tillegg til sine tre sønner på Notodden, en av dem min far, hadde en «uekte» sønn som han hadde reist fra. Som han aldri sørget for, eller fortalte om.

- En formildende omstendighet er kanskje at han var ung da det skjedde?

- Å, han var da ikke SÅ ung, da. 25 år, og student i Trondheim, sier Uri.

- OK, da burde han ha visst bedre …

- Ja, han burde det. Men ja, han ble litt mer menneskelig, og jeg tror nok det finnes mange slike hemmeligheter også i den generasjonen, mange skjeletter i skapene, sier Uri, som også trekker sin ektemann, sine to tenåringsdøtre, leiligheten i Oscars gate og land­stedet på Hadeland inn i romanen. Hun forteller om seg selv som liten, om lange søndagsmiddager hos farmor på Notodden og om morsfamilien fra Sørlandet og Vestlandet. En gang var Helene Uri selv en del av en kjernefamilie på fire: Mor, far og to søstre. Men da søsteren hennes var 34 år gammel, fikk hun hjerneblødning og ble skadet for livet. I dag lever hun i sin egen verden, et sted i Bærum. I 1994 døde Helenes far, så i mange år har hun vært spesielt nært knyttet til moren, Gerd. Hun ble mer og mer fysisk hjelpeløs, og Uri skildrer detaljert tida rundt hennes død i april i fjor. Vi er med Uri helt inn i møtet med begravelsesbyrået, når hun rydder ut av morens leilighet etterpå, når hun gråter i dusjen.

- Nå pleier jeg vanligvis ikke å få så mange «oppskakende telefoner». Altså, jeg har da fått noen oppskakende telefoner i livet, men da har de ikke fått direkte innvirkning på romanprosjektene mine. Jeg har alltid hatt vanntette skott mellom mitt eget liv og bøkene mine, så denne boken er helt spesiell i mitt forfatterskap, sier Uri.

Det syntes anmelderne også. Uri har fått det man kaller «blandet kritikk» for romaneksperimentet «Rydde ut». «Stilen er ofte oppramsende, og det er lite humor å spore», skrev Morgenbladet, som var spesielt negativ. ««Rydde ut» inneholder mange beskrivelser av gjenstander, og minnene de vekker hos forfatteren. I tillegg er det mye pludder om ulike familiemedlemmer og slektninger av Uri», skrev Bergens Tidendes anmelder, og la til: «Jeg må innrømme at jeg ble ganske brydd av å lese så detaljert om folk jeg verken kjenner eller har noe forhold til.» Dagsavisen, derimot, mente at det er «en intrikat bok om slekt og språk». Aller mest positiv var Aftenposten: «Helene Uri viser oss hvor lite vanntette skottene mellom fiksjon og virkelighet er. Overbevisende alvor og stilfull enkelhet i en roman om alt som blir borte.»

Men anmelderne kan egentlig skrive hva de vil. Helene Uri leser dem ikke likevel. Ikke én av dem.

- Du leser ikke anmeldelsene av dine egne bøker?

- Nei, sier Helene Uri litt kort.

- Selv ikke de kjempegode. Jeg har jo redaktører på forlaget som leser dem og som orienterer meg om hvordan det går med boka. De sier sånn: «IKKE les Morgenbladet! Men den i Aftenposten var god.» Jeg leser ikke intervjuer med meg selv heller. Det blir liksom for nært, jeg blir litt sjenert av det, tror jeg. Og så tror jeg ikke at jeg lærer så mye av å lese anmeldelser. Det jeg eventuelt kan lære, vil jo min redaktør formidle til meg. Litt sånn: «Denne gangen mente anmelderne at du har fått til det og det, men at…» Og anmeldelsene veksler jo, det er alt fra panegyrikk til slakt, sier Uri.

- Det er ikke sånn at jeg går rundt og ikke vet noen ting. Men jeg vil ikke dykke ned i det, fordype meg i det. Jeg vil ikke gå rundt og tenke på om folk synes jeg er genial eller teit. Jeg klarer meg godt uten. Jeg leser aldri oversettelsene av bøkene mine heller. Jeg gjorde det før, men aldri mer. Jeg henger meg opp i småting som at det står «fjernsyn» i stedet for «TV», eller direkte feiloversettelser. Nå er jo oversettere ofte veldig flinke, men …

- Kanskje det er lingvisten i deg som ser de bitte små nyansene litt for tydelig?

- Det kan jo være, men jeg tror også det er pragmatikeren i meg. «Dette kan jeg ikke få gjort noe med uansett.»

Det er sju år siden Helene Uri sa opp sin faste stilling som førsteamanuensis på Blindern. Dels skjedde det på grunn av en langvarig konflikt med ledelsen, noe som inspirerte henne til å skrive universitetsromanen «De beste blant oss», men mest fordi hun ville bli forfatter på heltid. Likevel virker det som om lingvisten i henne fortsatt er sprell levende. I sommer var hun for eksempel én uke i Tyskland på tyskkurs.

- Åtte timer tysk grammatikk hver dag! Kjempemorsomt! sier Uri entusiastisk.

Og da hun nylig i en avis ble spurt om hvor hun ville reise hvis hun fikk låne en tidsmaskin, svarte hun at hun ville ta med opptaksutstyr og dra tilbake til «synkopetida», altså i tida 500-700 e. Kr. Hun vil gjerne vite nøyaktig når våre forfedre sluttet å bruke urnordiske, lange ord og gikk over til «korthogde, fyndige norrøne ord».

- Nå er jeg ikke språkhistoriker, da, men det hadde jo vært veldig gøy å finne ut hvordan vikingene egentlig snakket, sier Uri.

- Jeg tror det som tiltaler meg med grammatikk og språk, er det å finne mønsteret. Se det matematiske ved det, se systematikken, se logikken i det. Det er nok alle «ingeniørgenene» i familien min som tross alt slår inn her.

- Du liker at det er system på ting?

- Ja, men jeg liker kanskje best å oppdage systemet, avdekke mønsteret. Det jeg syntes var litt «dumt» med litteraturen på Blindern, var at det kunne bli litt vagt: «Her kan vi komme med denne tolkningen, men man kan også muligens se dette på en helt annen måte.» Altså, jeg elsker selvfølgelig å lese, det er ikke det. Jeg leser masse, presiserer Uri.

- Men jeg liker bedre at det er to streker under svaret: «Sånn er det.» «Sånn er predikativ! Det er feil å si at dette er adverbial.» Men jeg liker jo det «ulne» også. Jeg kunne ha fortsatt med en forskerkarriere, men jeg valgte å bli forfatter, og jeg angrer ikke på det valget i det hele tatt. Jeg føler meg privilegert som kan leve som forfatter.

- Men det hadde jo vært gøy å få vite hvordan vikingene snakket?

- Ja, det er noe med det å få vite noe det egentlig er umulig å få vite. Det er som med min farfar Nicolai og det at han trolig aldri fortalte sønnen sin at han var same. Skammet han seg over sin bakgrunn? Var det derfor han ikke sa noe om det? Jeg lurer også mye på hvordan faren min reagerte da farfar døde, han var bare 14 år da. Han snakket aldri noe særlig om det. Var det fordi det var traumatisk for ham? Eller fordi det var blitt fjernt? Jeg føler et enormt behov for å snakke med faren min nå, nesten 20 år etter at han døde, sier Uri, som i arbeidet med boka har foretatt flere reiser til Sørøya i Finnmark. Her har hun kunnet konstatere at farfaren slett ikke vokste opp i en jordgamme, men i et fint, hvitt trehus. Hun har sittet i fjærsteinene og betraktet naturen og utsikten over til Hammerfest og gassflammen på Melkøya og tenkt at her satt bestefaren da han var liten gutt.

- «Dette skulle pappa ha sett!», har jeg tenkt når jeg har vært der oppe. Hvorfor reiste han aldri dit selv? Jeg skjønner det ikke. Han hadde jo elsket det, han som var så glad i naturen, i jakt og fiske. Jeg aner ikke hvorfor han aldri kom seg av gårde, sier Uri og virker trist.

- Det er tydelig at dette med slekt griper oss. Da jeg fant farfars navn i folkeregisteret, satt jeg bare og så på det på telefonen, og begynte å gråte. Da ble det helt sånn: «Hva er det du driver på med nå, Helene. Dette skal du begynne å grine over? Navnet til en farfar som døde 30 år før jeg ble født?» Men det er vel noe med at du plutselig ser deg selv som en liten brikke i en uendelig lang rekke, samtidig som det er så mye du ikke vet, og aldri vil få vite. Det er så mange sannheter, og vi kjenner bare en bitte liten flik av sannheten om selv de menneskene som står oss nærmest. Som mamma, som jeg hadde et nært forhold til, men så lite jeg vet! Nesten ingenting! Og så er det så brutalt når det båndet blir klippet over og du aldri, aldri kan spørre om det mer, sier Uri som nå begynner å gjøre seg klar til å gå bort til styremøtet i Den norske Forfatterforening.

- Hvem vet, kanskje du får en telefon som setter i gang et nytt slektsromanprosjekt?

- Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gjøre noe lignende flere ganger. Selv om jeg har litt lyst, og jeg er jo i den alderen der man begynner å få interesse for slekt og fortid. Rent litterært var det spennende for meg som forfatter å leke med sjangere, og jeg syns det var ganske tiltalende å grave i disse papirene for å se hva jeg kunne finne. Og jeg har jo tre besteforeldre til ...

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg velger Lillebjørn fordi han har så vakker stemme, og fordi jeg er i det nostalgiske hjørnet.

FILM: «Tatt av vinden». Ingen film er mer romantisk enn den, ingen er deiligere enn Clark Gable, ingen smartere enn Vivien Leigh.

BOK: «Alberte og Jacob». Cora Sandel er den beste stilisten Norge har hatt.

MAT: Edamamebønner. Også veldig glad i sjokolade, skalldyr, aubergine - og alt av linser og bønner.

STED: München. Jeg velger München fordi hele familien bodde der i 2008-2009.