Tanketyven Dennis Storhøi

– I det rommet møtte jeg døden. Den bare var der, lå og fylte hele rommet, jeg kjente det til og med før jeg gikk inn der, sier han og setter øynene i meg.

Brynene dras ned mot neserota, reiser bust, og det gnistrer i blikket. Armene slår ut, holder rundt følelsen av å se den. Kjenne den. Ansiktet speiler det mørke, frykten vises i hver fold. I hver pore ligger gjenkjennelsen dypt forankret i det innerste laget av en selv. Døden.

– Det var to dager før min far gikk bort, og hele rommet var fylt av døden.