Helg

«Jeg vil absolutt ikke være morsom. Jeg er en alvorlig mann.»

Neste år skal vi feire 100-årsdagen til artigkaren, visesangeren og barnetimeonkelen Alf Prøysen. Men har vi tatt innover oss alvoret han ville formidle?

Alf Prøysen valgte humor som uttrykksform for å bli hørt. Selv var han opptatt av å få fram at det lå et alvor bak det han skrev. FOTO: AAGE STORLØKKEN/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert

«Aner De ikke alvoret bak det jeg farer med da? Det er alltid noe jeg vil si.»

Alf Prøysen

Edvard Munch og Arnulf Øverland skuer utover Vår Frelsers gravlund fra hver sin sokkel. Rett ved siden av de opphøyde kulturpersonlighetene ligger det en vanlig gråstein på bakken. Den er ikke større enn at den kunne tilhørt en hvem som helst. Steinen er signert «Alf Prøysen».

Neste år ville Prøysen fylt 100 år. Som et slags preludium til jubileumsåret skal han i dag hedres med stor konsert i Oslo på dødsdagen. For arrangøren er det viktig at Prøysen ikke ender opp «som en museal dikter som kom fra Hedemarken en gang og som vi hørte på i barnetimen på femtitallet».

Ved inngangen til jubileumsåret mener en rekke toneangivende musikere at det er på høy tid at bildet av Prøysen fargelegges med flere blåtoner.

- Det var et omfang i hans produksjon jeg ikke var klar over. Mye er mørkt og frekt. Jeg ble også veldig fascinert av kvinneperspektivet - at en mann som vokste opp på det stedet, på den tida, kunne skrive så ærlig og sant om jenter. Og jeg opplever at han snakker om, for og med meg i dag, i min tid.

Skuespiller og sangerinne Heidi Gjermundsen Broch (38) er en av mange kjente artister som skal hedre Prøysen under dagens konsert.

- Jeg tilhører kanskje den siste generasjonen som fikk inn Prøysen med morsmelka.

Broch elsket Prøysen som barn. Hun trippet rundt som Helene Harefrøken - kjente Prøysens barneunivers ut og inn. Da hun begynte å lete etter Prøysen i arkivene som voksen, dukket det opp en annen dikter. Dypdykket resulterte i plata «Blåøyd jævel» - som inneholder mange vonde viser. Viser om drømmer som ikke går i oppfyllelse. Viser om mennesker som holder hverandre nede. En av dem hun liker best, er den mørkeste av dem alle, «Lomnæsvisa»:

Det flaug ei jinte på lange legger

mot Lomnæsvatnet, hu smaug og

smatt,

og hjertet hakke og haugg i bringen

og pusten hikste:

Kjæm æiller att!

Kjæm æiller att!

Broch forteller om «voldsomme» reaksjoner fra publikum når hun har framført de vonde visene. Men når 38-åringen har opptrådt på ulike Prøysen-arrangementer, har ikke hennes egen generasjon vært til stede. Og det synes hun er synd. For Broch har et sterkt ønske om å aktualisere Prøysen for nye generasjoner. I arbeidet med Prøysen har hun holdt seg til tekstene.

- Når man leser Prøysen, er det så åpenbart at han var et menneske som visste veldig mye om fornektelse og skam. Han må ha kjent dette på kroppen. Og det er vondt for et menneske.

Broch har møtt motstand fra arvingene som forvalter Prøysens tekster og melodiene til visene. Da hun ville sette en ny melodi til teksten «Kyss meg sakte», fikk hun nei. Hun fikk heller ikke gi ut Lars Lillo-Stenbergs versjon av «Tango for to».

- Jeg må bare akseptere det og jeg forstår at det er vanskelig, men jeg synes det er synd. Jeg vil ikke krenke verken Bjarne Amdahl (komponist som skrev mange av melodiene, journ.anm.) eller Prøysen. Men i noen av melodiene finner jeg ikke det som appellerer til meg. Derfor håper jeg de kan åpne opp for mer mangfoldiggjørelse.

Det er mange som har forsøkt å få fram blåtonene og alvoret i Prøysen, både i hans viser og litterære verker. Forfatter og redaktør Nils Johan Rud stilte spørsmålet allerede i 1975: «Er Alf Prøysen så snill en dikter som vi vil ha ham?». Varianter av dette spørsmålet blir stilt hver gang det dukker opp en «ny» Prøysen-debatt. Senest i sommer trykket Klassekampen en artikkelserie om Prøysen under vignetten: «Er Alf Prøysen mer utfordrende enn vi tror?». Etterlysningene etter blåtoner, ender ofte med en debatt om hvem han var som person. Til tross for at debatten har dukket opp mange ganger, er det likevel noe uforløst over den. Prøysens nære familie og venner framhever at dikteren var en jordnær, alminnelig mann. En snill far. En god venn. En mann som hadde sine tunge stunder, men som stort sett var i godt humør. Men brevene han sendte til venner kunne ha en bekmørk undertone. Som dette brevet han skrev til sin venn Alf Cranner: «...noen ganger blir jeg så forferdelig motløs. Jeg er ikke bitter på noen og jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å klage, men jeg har en smertelig vond ensomhetsfølelse midt iblant venner og medgang (...) iblant har jeg lyst til å ta av meg masken og si: Jeg orker ikke mer, jeg er så inn i døden sliten og trøtt av å spille den dere og ikke minst jeg selv har gjort meg til. La meg få snu ryggen til dere, henge maska her på grindstolpen og gå inn i svarte skauen og natta og sove.»

I neste formulering kunne Prøysen slå helt om og si noe morsomt. Ove Røsbak som skrev biografien «Præstvægen og sjustjerna» er den som har beskrevet disse sidene ved Prøysen mest nærgående. Røsbaks biografi kom ut i 1992. Siden har ingen skrevet noe utfyllende om hvordan Prøysen slet med eget selvbilde.

- Jeg tror de fleste i dag fremdeles forbinder Prøysen med noe som er veldig koselig, sier Heidi Gjermundsen Broch.

Hun håper markeringen av Prøysen i 2014 vil gi et mer utfyllende bilde av dikterens kunstneriske virke. Fra de uskyldige tekstene om Helene Harefrøken til «Lomnæsvisa».

- Alle lagene må komme fram. Slipp det løs, vis mangfoldet!

En av arrangørene bak kveldens konsert er visesanger Jørn Simen Øverli (63).

- Prøysen er ingen trøstevisesanger for meg. Jeg blir urolig, i positiv forstand, av å lese og studere ham, slik jeg blir av god kunst.

Øverli har gitt ut flere plater med Prøysen-tekster og er daglig leder på Josefine Visescene. Interessen for Prøysen fikk han gjennom faren som var med i foreningen Visens Venner, der en rekke av datidens mest kjente visesangere og diktere vanket. Prøysen selv glimret med sitt fravær. Han syntes det var for mange i foreningen som hadde artium.

- Når de voksne snakket om Prøysen, senket de stemmene og fikk engasjerte øyne. Jeg husker det veldig godt. Hos Visens Venner var de åpne om at han var bifil. Og jeg ble veldig nysgjerrig på hvem Prøysen var. For meg er legningen en viktig del av ham. Jeg tror det var med å gi ham noe av trøkket, sier Øverli.

I 2004, skrev Prøysen-biograf Ove Røsbak kronikken «En annerledes Prøysen», som ble trykket i Dagbladet. I ingressen sto det: «Det var ikke bare som kunstner Alf Prøysen skilte seg ut. Han hadde en dragning mot menn like sterk som mot kvinner, en seksuell legning som var forbundet med den svarteste skam i hans levetid.» Reaksjonene lot ikke vente på seg. Prøysens venner, deriblant Erik Bye og Ole Paus, gikk hardt ut mot Røsbak. Familien til Prøysen beskyldte ham for løgn. Det roet seg først da Karen-Christine Friele gikk ut og fortalte om et møte som fant sted mellom henne og Prøysen i 1967. Til Dagbladet uttalte den tidligere lederen i Det norske forbundet av 1948: «Han sa at hans dype kjærlighet til menn gjorde at han ikke kunne leve som et helt menneske (....) Han uttrykte den største kjærlighet til sin kone og sine to barn. Han hadde bare de beste ting å si om sitt familieliv. Men hans eget følelsesliv var dypt splittet.» Da samtalen gikk mot slutten, grep Prøysen armen til Friele og sa: «Hvor mange år skal det ta før kjærlighet mellom menn blir akseptert? Jeg håper dere klarer å gjøre noe. Når den tid kommer, og jeg er borte, og jeg ikke har gjort det jeg skulle ha gjort, og du har gjort det du kan gjøre, så håper jeg at ingen kommer og tramper på grava mi. Hvis det skjer, så fortell om meg. Da er tida inne.»

Ti år etter at intervjuet med Friele sto på trykk, er det fremdeles mange som mener det ikke er relevant å snakke om Prøysens legning når litteraturen hans diskuteres. I august i år skrev Jan Erik Vold en kronikk om Prøysen i Klassekampen, der han tok et oppgjør med «intimitetstyranniet»: «Det fins et «intimitetstyranni» i dagens medieverden, som vi hadde håpet å bli forskånet for i vår litteraturforskning. Vi vet det vi behøver om Vesaas. Vi trengte å få vite mer om Hofmo. Om Alf Prøysen, med enke og barn fullt oppegående, er vi godt informert: Han levde sine 56 år på kloden i geografisk og tidsmessig likevekt: 25 år som husmannssønn på Hedmarken (1914-1939), seks år som «trubadurlærling» nær hovedstaden (1939-1946), 25 år som dikter og familiefar i Nittedal (1946-1970): prosaforfatter, radiomann, avisskribent, plateartist - en hele folkets mann i skrift og sang og tale. Og med godt humør.»

- Jan Erik Vold sier mye klokt. Men hva skulle være farlig med å påpeke at han var bifil? Prøysen gjorde det jo selv, sier Øverli.

Alf Cranner, som var en nær venn av Prøysen, og en av Røsbaks hovedkilder, vil ikke si stort om denne saken i dag.

- Jeg fikk vite det på 60-tallet en gang. Det gjorde ikke noe inntrykk på meg. Jeg var mye i kunstnerkretser og der hadde folk et avslappet forhold til dette. Det jeg egentlig mener å si, er: Hva så?

77-åringen blir mer snakkesalig når han skal beskrive Prøysen som artist.

- Han kunne virke keitete der han sto med sin lille, blomstrete gitar. Men han hadde en voldsom karisma - en overveldende personlighet. Han var et fantastisk menneske. Så alminnelig. Det motsatte av høy på pæra.

Cranner beskriver Prøysen som en skarp observatør og en person med stor empati for de svake i samfunnet.

- Alt det tragiske han så rundt seg, gikk veldig innpå ham. Han så dem som led. Og han ville gjøre noe med det. Men selv når han ikke var i det beste humøret, var det alltid kort vei til latteren, sier Cranner.

Prøysen var ofte innom Cranner når han var på jobb i Oslo. Før han gikk, var det et fast ritual at Prøysen ba Cranner spille «Slipsteinsvæilsen». Da Cranner spilte væilsen for første gang, var han spent på hva Prøysen ville si. Han var redd han hadde lagt inn for mye blues.

- Ble det for mye blues? spurte Cranner.

Etter en liten pause, svarte Prøysen:

- Det er en blues.

Ove Røsbak angrer ikke på kronikken han skrev for ti år siden. I jubileumsåret kommer det en ny utgave av biografien hans, der han vil ta med et nytt kapittel om Prøysens legning.

- Det er umulig å forstå Prøysen i sin fulle bredde hvis man ikke tar med at han var like glad i menn som damer. Han ville jo gå i bresjen for menns homoseksuelle frigjøring. Det er ingen som har dementert det jeg har skrevet.

Røsbak synes det er oppsiktsvekkende at det ikke er gjort mer forskning på Prøysen, både når det gjelder mennesket og verket.

- Jeg håper jubileumsåret blir brukt til å sette lys på den store dikteren og mennesket han var. I det nyrike Norge er det viktig at vi skjønner vår nære fortid. Vi trenger noen bruer tilbake til den tida da vi var et fattig land i Europa. Og en av de beste bruene heter Alf Prøysen, sier Røsbak.

Jørn Simen Øverli mener kulturinstitusjonene som Prøysen jobbet for, la for stor vekt på humoren og de lette og lyse sidene ved dikterens verk.

- Han ble redigert av både NRK, Tiden forlag og Det Norske Teatret. Da «Trost i taklampa» ble satt opp som teaterstykke, ble denne svært kompliserte romanen i mange oppsetninger gjort om til en komedie. «Haha, den Prøysen, du!». Flere grenser til krenkelse av verket, spør du meg, fordi de ligger altfor langt fra Prøysens intensjoner med boka.

Det var Øverli som dro i gang sommerens debatt i Klassekampen der han hevdet at rettighetshaverne blokkerer for fornyelse av visene til Prøysen.

- Elin Prøysen bestemmer ut fra sin smak. Det har hun full rett til. Men jeg mener det kan bidra til at nye generasjoner glemmer Prøysen. Jeg har hittil ikke hørt en eneste ny melodi som krenker verket. Krenkelser er ulovlig.

Det ble bråk da Øverli ga ut sin første plate med Prøysen-viser på begynnelsen av 90-tallet. Platen ble forsøkt stoppet. Visesangeren forteller at han har fått mange henvendelser fra musikere som har fortalt at de har opplevd det samme.

- Jeg mener Prøysen vil overleve på en helt annen måte hvis toneangivende kunstnere får frie tøyler. For meg spiller det ingen rolle om det er snakk om en ny melodi eller nytolkning.

Men den største «skandalen» rundt Prøysen mener Øverli er at ikke flere fagfolk har forsket på dikteren.

- Det begynner å skje noe nå. Jeg tror Prøysens tid kommer, sier Øverli.

Ole Karlsen, professor ved Høgskolen i Hedmark, er den som har gjort mest for å løfte fram Prøysen innenfor akademia.

- Selv om han hadde mindreverdighetskomplekser som forfatter, har Prøysen alltid hatt høy anseelse i litterære kretser. Både Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge mente Prøysen var vår største dikter i etterkrigstiden.

- Hvorfor er det ikke blitt forsket mer på Prøysen?

- Prøysen er sjangermessig sammensatt. Han utviklet nye sjangere, stubben for eksempel, som ble publisert utenfor det tradisjonelle bokmediet. Dette gir utfordringer som man først nå er i gang med å ta fatt på. Hans eneste roman, «Trost i taklampa», skiller seg også ut som annerledes enn den gjengse norske maratonprosa, både i form og i det at det er en arbeiderroman.

Professoren setter Prøysen inn i den store nordiske arbeiderdiktningstradisjonen sammen med forfattere som Rudolf Nilsen, Kristofer Uppdal og Oskar Braaten.

- Prøysen var en politisk dikter som skildrer klasseforskjellene. Det er en skarp sosialprofil i mange av tekstene hans, men det er en side ved forfatterskapet som er blitt tonet ned.

Han mener det gir mening å tolke Prøysen ut fra melankoli-teori.

- Prøysen er en bluesdikter på mange måter - med blues da forstått som de underprivilegertes uttrykk.

Karlsen mener noe av storheten til Prøysen ligger i den «uhorvelige» bredden i hans produksjon.

- Prøysen var en eruptiv produktiv kraft med et veldig register. Han var artist, radiosjarmør, lyriker og dramatiker. Mannen var så å si ustoppelig, og det er åpenbart også en interessant sammenheng mellom kvantitet og kvalitet hos Prøysen som man også kan legge merke til hos enkelte andre store forfattere. Jon Fosse, for eksempel

Professoren forteller at det er mye forskning på gang rundt Prøysen. Det jobbes med en avhandling om Prøysens prosa. Det kommer også en bok om Prøysen i lys av den nordiske arbeiderlitteraturen, og det jobbes med få på plass en fullstendig bibliografi.

Prøysen la handlingen i nesten alt han skrev til hjembygda. Men han var slett ingen bygderomantiker. «Trost i taklampa» er en knyttneve av en bok. Den kom ut i en tid da flukten fra bygda ble heftig diskutert i Norge. Prøysen tok parti med ungdommene som fulgte drømmene sine og dro fra det dårlig betalte slitet på gårdene. Han latterliggjorde en av bokens hovedpersoner, dikteren Lundjordet, som kom hjem til bygda og kritiserer alle som ikke ville dyrke jorda. Lundjordet blir framstilt som en pompøs fyr som blir blank i øynene hver gang han ser en grå stugu borti en skaukrull, og som ikke ser at flukten fra bygda handler om storbøndenes undertrykkelse av tjenestefolket. Lundjordet er alt hva Prøysen ikke ville være. For Prøysen er bokas helt Gunvor Smikkstugun, jenta fra en husmannsplass som drar fra bygda for å søke lykken i byen. Den beske romanen satte salgsrekord i Norge. Oppgjøret med klassesamfunnet var populært, men ikke blant storbøndene i hjembygda som kalte ham en «sviker» og «sosialist». Alf Prøysen gjorde som Gunvor og dro fra bygda og husmannslivet. Han flyttet aldri tilbake til Præstvægen.

Som barn likte Alf best å være inne. «Je fraus bære ved tanken på å gå ut». Han var tynn og puslete. Livredd hester, glad i å tegne, lese og kle seg ut. Prøysen fant seg aldri til rette i det barske miljøet blant tjenerne på gårdene. «Skakkjæften», som han ble kalt, hadde få nære venner. Men dæinse kunne han. Og jentene danset mer enn gjerne med Prøysen, helst ved døråpningen - så de kunne vise seg fram for gutta i Brumunddal. Prøysen var en outsider. Og han var ikke redd for å vise det. I ungdomsårene tok han permanent. Noe han ironiserte over i en revy: «Kjæften blir skakkere og skakkere og skakkere, og permanenten slakkere og slakkere og slakkere».

Prøysen begynte yrkeskarrieren som griskokk. Lenger ned på den sosiale rangstigen var det ikke mulig å komme. Arbeidskameratene lo av griskokken som var så glad i bøker.

Noe lett liv hadde han åpenbart ikke, men å beskrive barndommen til Prøysen som bare trist blir feil. Han var selv oppgitt over journalister som forsøkte å elendighetsbeskrive oppveksten. «Sultne var vi æiller. Det gikk an å leve lengi på saus og poteter, og vart det snaut med kaku så bakte a mor kavring.»

I Prøysenstua fikk ungene mye kjærlighet og omsorg. Mora Julie var belest og en utrolig god historieforteller. Hun drev kvinnekamp, var kjapp i replikken og lot seg ikke kue av storbøndene.

Præstvægen og hjembygda ble Prøysens litterære mikrokosmos, men han var klar på at tekstene var universelle. Hedemarken, Mjøsa og Præstvægen var bare «fjølene» som han serverte tekstene på. Til Aftenposten, uttalte han: «Jeg er ikke Hedemarkens dikter, jeg synger om mennesker og vil ikke plassere dem i bås. Ikke fortell meg at folk i dalen er slik, i byen sånn (...) Det er første skritt på veien til ufred.»

Prøysen har nok likevel en helt egen posisjon blant folk i Mjøsområdet.

- Hvorfor enda mer Prøysen? Det er ingen som stiller det spørsmålet når noen vil gjøre en nyinnspilling av Mozart ...

Viggo Sandvik sitter under et bilde av seg selv på kafeen Chaplin i Gjøvik sentrum. På nyåret skal den tidligere frontfiguren i Vazelina i gang med innspilling av en ny plate med Prøysen-viser sammen med Inger Lise Rypdal. I dag framfører de to opplendingene Prøysens «dødsdans», «Slipesteinsvæilsen», under konserten i Oslo. Sandvik er også glad i «Julekveldsvisa» og «Romjulsdrøm». Men:

- Når folk blåser litt støv av Prøysen innunder jul og kler på seg nikkers, strikkegenser og røde toppluer og setter seg foran peisen og synger «Julekveldsvisa», da blir jeg litt uggen. Det blir fort litt for koselig for meg. Prøysen er så forferdelig mye mer.

Sandvik vokste opp i glansperioden til Prøysen på 50-tallet og satt klistret til radioen under barnetimen for de minste. Som voksen gjenoppdaget han hedmarkingen.

- Jeg kjenner igjen så mye i det han skriver. Vendingene. Folka. Kontrastene mellom høy og lav.

Uten å ville framheve seg selv, mener Sandvik det er et slektskap mellom Alf Prøysen, Kjell Aukrust og Vazelina.

- Kjærligheten til den alminnelige mann og «raringene». Prøysen var den jevne manns forsvarer.

Sandvik sier kjærlighetsforholdet til Prøysen bare blir sterkere og sterkere.

- Jeg merker noe i meg når jeg begynner å synge Prøysen. Jeg må bare få det ut.

Sandvik vil ikke kritisere arvingene for å stoppe nye melodier til de mest kjente visene.

- Jeg prøver ikke å være konservativ. Men skal vi tonesette «Yesterday» på nytt? «The Long and Winding Road»? Eller hva med Evert Taube? Skal vi det?

Sandvik nikker mot blokka.

- Jeg skjønner Elin Prøysen veldig godt. Prøysen samarbeidet med de ypperste komponister. Så langt har jeg heller ikke fått noen store åpenbaringer av det jeg har hørt av nye melodier. Men ok - kom med det.

På den andre siden av Mjøsa reiser det seg et nytt Prøysenhus i granskauen bak Præstvægen. Det er tegnet av Snøhetta og finansiert av forretningsmannen Arthur Buchardt. Sandvik har store forventninger til det nye huset.

- Det viktigste er at Prøysen ikke kommer på museum, men at han blir holdt levende for kommende generasjoner.

Siden Prøysen la handlingen til Rudshøgda i nesten alt han skrev, er det lett å glemme at han bodde store deler av sitt voksne liv i Nittedal. Else Prøysen, som i dag er 97 år, bor fremdeles i huset de fikk bygd i 1963. Hun har vært lite i offentligheten og gitt få intervjuer om sitt liv med Prøysen. Gardinene er trukket for vinduene i Prøysen-boligen når vi går over plassen til nabohuset der datteren Elin og hennes mann Egil Johansson bor. Ekteparet har utgitt en rekke plater sammen. Fremdeles reiser de rundt og holder konserter. De legger mye vekt på humoren i Prøysens tekster. Humor og allsang. Stua er full av instrumenter. På veggene henger flere bilder av Borghild Rud, som bodde i Nittedal og samarbeidet tett med Prøysen. Ekteparet forteller at Else Prøysen ikke er så glad i journalister. I familien Prøysen er det Elin som har vært mest i mediene når ulike debatter om faren har blusset opp.

- Jeg har fått kjeft for veldig mye. Utfordringen for meg og broren min er at vi skal ivareta en kulturarv. Jeg vil understreke at vi ikke har stoppet en eneste nytolkning. Jeg synes det er artig når artister tolker og lager nye versjoner av visene til pappa, begynner Elin.

Det er bare når noen har skrevet en ny melodi eller gjort endringer i tekstene at de eller arvingene til komponistene har satt foten ned.

- Det må folk nesten finne seg i. Ifølge internasjonale lover sitter vi som er arvinger med rettighetene i 70 år etter at pappa gikk bort, sier Elin og legger til:

- Jeg er litt lei av debatten om at nye melodier er saliggjørende. Når pappa samarbeidet med en komponist så gjorde han det til visas beste. Du skal være ganske selvgod for å tro at du kan hamle opp med komponister som Bjarne Amdahl og Finn Ludt.

- Tror du faren din ville reagert hvis noen lagde nye melodier til visene hans?

- Det er veldig vanskelig å svare på. Men når det gjelder samarbeidet med Bjarne Amdahl, tror jeg han ville blitt lei seg på Amdahls vegne fordi han så på visene de lagde som et felles produkt.

Elin Prøysen synes de ulike sidene ved faren har kommet godt fram. Også blåtonene, både i hans musikk og liv.

- Folk er ikke dumme. De ser at det er mye mellom linjene. At han bare blir oppfattet som en koselig barnetimeonkel - det er noe tull. Og så irriterer det meg at det stadig tas opp. Er ikke det en slags nedvurdering av det å skrive for unger? Det var noe av det han likte best, og noe av det viktigste han gjorde. Og så skal ikke det være fint nok?

For Elin Prøysen var faren først og fremst en god pappa. Hun forteller at han lekte mye med ungene. Etter hvert som hun ble eldre, diskuterte de mye musikk og tekster sammen. Elin opplevde ham ikke som en dyster mann.

- Han var litt opp og ned i humøret. Jeg vil si han var nokså alminnelig. Hvis han var i dårlig humør, var han rask med å komme med en vits eller si noe morsomt. Men det er klart det lå noe alvorlig bak mye av det han skrev.

Så var det legningsdebatten som stadig dukker opp. Elin gjør det klart at den debatten fremdeles oppleves belastende for familien.

- Jeg synes debatten får ufortjent mye fokus. Det kan du skrive.

Og mer vil hun ikke si om den saken.

- Faren din uttalte at det alltid var noe han ville si med det han skrev og at det lå et alvor bak. Hva var det han ville si oss?

- Det var jo forskjellig fra tekst til tekst. Det var ikke ett budskap han ville komme med. Han var en som sto på de svakes side i det han skrev. Men det er også viktig at han ville gi et håp i tekstene. Tenk bare på «Du ska få en dag i mårå» eller «Jørgen Hattemakers vise».

- Snakket han noe om eget ettermæle og hvordan han selv ønsket å bli husket?

- Han nevnte to viser som betydde mye for ham, og som han håpet skulle bli stående. Det var «Du ska få en dag i mårå» og «Julekveldsvise». Visene var også symbol på Guds tilgivelse og Guds kjærlighet.

Alf Prøysen sa selv at han ville skrive «tanker tel hårdagsbruk før ælminnelige folk». Kanskje var det moren Julie som ga det beste svaret på hvorfor Prøysens «tanker tel hårdagsbruk» vekker så sterke følelser hos folk: «Hæin har skrivi om oss æille, akkurat som vi er.»

jens.marius.saether@dagsavisen.no

Kilder:

Ove Røsbak: «Alf Prøysen, Præstvægen og Sjustjerna», Gyldendal, 1992

Elin Prøysen: «Pappa Alf», Tiden Norsk Forlag, 1989

Alf Prøysen: «Muntre minner fra Hedemarken - 
Det var da det og itte nå», Tiden Norsk Forlag, 2003

Knut Imerslund (red.): «Graset er grønt for æille - 
Ei bok om Alf Prøysen», Fagbokforlaget, 2002

Dikter, visesanger og forfatter. Vokste opp på husmannsplassen Prøysen i Ringsaker.

Gift med sykepleier Else Storhaug.
 To barn, Elin Julie og Alf Ketil.

Debuterte med novellesamlingen «Dørstokken heme» i 1945. Fem år senere ga han ut sin eneste roman «Trost i taklampa», som ble en bestselger i Norge.

Skrev for Arbeiderbladet i perioden 1951-1970. Han kalte de korte fortellingene for stubber. I sidetall utgjør disse lørdagsstubbene den største delen av forfatterskapet.

Opplevde internasjonal suksess med «Teskjekjerringa», som er oversatt til en rekke språk.

Var en av NRKs viktigste 
medarbeidere, med faste innslag i programpostene «Lørdagsbarnetimen», «Barnetimen for de minste», «Visens Venner», «Dæins på Sletta» og «Søndagsposten». Han spilte rollen som Romeo Clive i barne-TV-serien «Kanutten og Romeo Clive».

Døde av kreft på Rikshospitalet i Oslo, 23. november 1970.

I dag hedres han med konsert i Kulturkirken Jakob. NOPA, Norsk Artistforbund, Josefine Visescene og Prøysen2014 står som arrangør.

Neste år blir 100-årsdagen feiret med en rekke markeringer og nytt Prøysenhus på Rudshøgda.

Alf Prøysen 
(1914-1970)

Powered by Labrador CMS