Møster, hemningsløs progjazzrock

Møster!

«States Of Mind»

Hubro

Kjetil Møster har spredt sitt saksofonspill bredt i de senere årene, både innen pop, rock, hip hop – og jazz. Han er kjent for å blåse friskt når det trengs. I Møster! er han leder for et band der alle musikerne får stort spillerom. Dette er altså ikke primært ei saksofonplate. De som vil ha smektende tenortoner må gå andre steder. Møster! opererer i det utvidede jazzbegrepet, med en hard, kompromissløs tilnærming til musikken. Kall det gjerne jazzrock, men i så fall er det progrock som utgjør det siste leddet.

Møster! lager musikk med stor dynamikk, og er ekstra imponerende når de når de mest intense høydene. Der befinner de seg i samme sfære som to andre band som har gjort seg godt bemerket i senere år, Elephant 9 og Steamdome. Disse tre gruppene har faktisk et bindeledd, bassisten Nikolai Hængsle, som her igjen markerer seg som garantist for det monumentale trykket, når det koker opp på sitt mest intense. Gruppa består ellers av Hans Magnus Ryan på gitar og Kenneth Kapstad på trommer (Motorpsycho, henholdsvis alltid og før), og Jørgen Træen på den interessante kombinasjonen modulære (gammeldagse) synther og steelgitar.

Dette er et enda dristigere album enn de foregående fra Møster! Mye lenger ute på viddene, høyere oppe i rommet, helt «far out» liksom. Dette er sånn musikk som pleide å bli kalt «speisa» i overgangen fra 60-til 70-tallet. En låt heter da også «Sounds Of A Planet» Åpningslåtene «Brainwave Entrainment» holder hjernen aktivisert i 20 minutter, og går gjennom store skifter, både i takt, tone og stemning. Dette krever ro i sinnet og en god porsjon tålmodighet fra lytterene. Det skjer litt mer underveis i 22 minutter lange «Life Wobble», men igjen må musikken regnes som krevende.

Albumet har også en serie kortere låter, på egne platesider på dobbelt-LPen. Disse kommer som kjærkomne kontraster til de to nevnte lange utskeielsene. Det bobler funky av «Unhorsed By Chivalry», med Ryan og Møster i sterke utvekslinger av erfaringer. «Plate Sized Eyes» kommer som et minutt med noen deilig forskrudde Derek Bailey-aktige gitargreier. I «Phantom Bandotron» får vi faktisk høre Møster spille en vakker melodi på saksofon, for gruppa igjen tar av mot de store høydene. «Mon Plasir» har Ryan på sitt mest melodiøse. Det er mye å høre på her, 82 minutter til sammen. For en første tilvenning til Møster! er det nok best å begynne med de mest kompakte låtene.