Jørgen Moe ble kjent med Peter Christian Asbjørnsen i årene 1826–1830, på presten Størens «artiumsskole» på Norderhov prestegård. Det ble et vennskap for livet. ILLUSTRASJON FRA «DER DRAMMENSELVEN ILER...» (H. LYCHE OG CO 1961)

Han diktet for kirketårnet

Da kirketårnet på Bragernes sto igjen etter den store bybrannen i 1866, ble det strid om det skulle bevares eller ikke. Eventyrprest og prost Jørgen Moe var klar.

 

For han var også vår, Jørgen Moe, prest og prost til Bragernes i årene 1863–1870. Dikterpresten, eventyrsamleren fra Ringerike. Da kirketårnet på gamle Bragernes kirke sto igjen etter den store bybrannen i 1866, ble det strid om en skulle bevare tårnet eller ikke.

Moe ville bevare tårnet for ettertiden; han skrev et dikt til Drammens Kommune i bestyrelse:

«Skal Taarnet ned? Hvad er der sket da, siden I,

Byens Fædre, gav det Lov at staa?

Hvad er da hændt i denne lange Tiden,

Om nu fra veiet Ord I ville gaa?»

Tårnet ble revet, et flertall av byens fedre visste ikke bedre, de hadde ikke bedre skjønn. Var det kanskje derfor Jørgen Moe, forlot Drammen og prosteembetet 1870? I mange tiår ble han husket i Drammen for sine inspirerte og åndfulle prekener. Særlig prekenen han holdt under åpen himmel på Albumsløkka søndagen etter storbrannen. Vi undres, hva kunne han ha å si til drammenserne etter denne forferdelige brannkatastrofen?

Jørgen Moes fremtredende plass i norsk åndsliv skyldes først og fremst hans banebrytende innsamling og utgivelse av norske folkeeventyr sammen med Peter Christen Asbjørnsen. Anerkjent som skjønnlitterær forfatter som skrev sanger og dikt som fremdeles huskes av folket og er det norske folks kulturelle felleseie. Han skrev den første norske barnebok «I Brønden og i Kjærnet».

Asbjørnsen kom han sammen med i årene 1826–1830, da de begge gikk på presten Størens «artiumsskole» på Norderhov prestegård. Det ble et vennskap for livet. Begrepet «Asbjørnsen og Moe» ble synonymt med våre folkeeventyr. Jørgen ønsket å studere estetiske fag, bildekunst, litteratur, teater, musikk. Men slikt var jo ikke til å leve av. Så ble det brødstudium, teologien, akkurat som Wergeland og Welhaven. Student i 1830, studier i årene fram til 1834, da han deprimert reiste hjem til Ringerike, til barndomshjemmet, og grublet over om livet fremdeles var verdt å leve.

Jørgen var begavet, og hadde en følsom karakter. Det som tynget ham mest i denne tida, var et overilt kjærlighetsforhold til Catharina Daae som han ikke elsket, men følte seg bundet til. En edel mann, som ikke gikk fra hva han trodde han hadde følt. Forlovelsen ble hevet. Ørnulf Hodne skriver så treffende om Jørgen Moe: «For å overvinne ungdomskrisen og få en ny start i livet ble det nødvendig for ham å bevisstgjøre verdigrunnlaget for sin identitet. Det fant han i den gamle bondekulturen. Fra disse kildene til nasjonal og personlig selvforståelse hentet han stoff til et mangeårig vekselbruk mellom folkeminnevitenskap og nasjonalromantisk diktning».

I 1839 tok Jørgen Moe teologisk embetseksamen, men han søkte ikke noe kall før han ble residerende kapellan i Sigdal med bolig i Krødsherad 1852. Fra da av fikk han fast utkomme og giftet seg februar 1854 i Christiania med den 20 år yngre Johanne Fredrikke Sophie Sørensen, generaldatter.

I årene fra 1839 til 1852 hadde han flere huslærerposter. Han fikk stipendier, samlet eventyr og viser og utfoldet en imponerende litterær aktivitet, sammen med Asbjørnsen.

Flere ganger dro Jørgen Moe til Telemark, til Ådal på Ringerike, Hedalen i Valdres, til Sogn. Han var en farende fant. Sammen med Asbjørnsen ga han i 1851 ut tobindsverket «Norske Folkeeventyr». De to var selvfølgelig inspirert av brødrene Grimm i Tyskland. I bokas lange innledning ga Jørgen Moe en karakteristikk av det typiske ved norske folkeeventyr. Innledningen, avhandlingen, har fremdeles vitenskapelig verdi. Hans samtidige og venner, medarbeidere, var Landstad, P.A. Munch, Camilla Collett og andre med navn i vår historie. Visste du at han også samlet inn opplysninger om folkeleker fra Ringerike? Skrevet ned av eldstesøsteren Else i 1843.

Hans vandrende presteliv ser slik ut: Residerende kapellan i Sigdal, prost i Bragernes, sogneprest i Vestre Aker. Han etterfulgte Jacob von der Lippe i bispestolen i Kristiansand stift 1876.

Som jeg har nevnt, så ble Jørgen Moe av folket selv berømmet for sine prekener og samtaler med folk. Det gjaldt også hans glimrende evne til å tale med barn og ungdom. For egen del hendte det i mine mange år i skolen, at jeg satt litt på nåler når en prest eller biskop skulle tale med barna i skolens gymsal. Det gikk heldigvis nesten alltid godt!

Jørgen Moe døde 27. mars 1882. Hans Johanne døde 1913. Graven finnes ved Vestre Aker kirke.

I mine bokhyller står to små bind med Jørgen Moes samlede skrifter (1924). Det stemmer ikke helt: Hans dikt til byens fedre i 1870 er ikke med. Var det for agitatorisk, tro?

Hvor mange ganger har jeg som opprinnelig ringeriking sunget Ringerikssangen «Det lysnet i skogen ...»? Jeg tar med et yndig og lite dikt av Jørgen Moe som vel nå ikke huskes lenger: «Med en Buket Konvaller».

«Hvor Klippeskrænten værner om Løvets unge Pragt,

Har Huldren mig de første Konvalknopper rakt.

Hun sagde: «Tag den skjære Knop og bær den varlig frem –»

Jeg bringer den til Dem».

Hvilken kvinne ville ikke ha blitt varm om hjertet av en slik oppmerksomhet?