Nyheter

Kaster nytt lys over justismordet som endret juss-Norge

Tidsvitnene Toril Amundsen og Jan Holm har for første gang fortalt offentlig om sine opplevelser omkring øksedrapssaken som førte til at Per Liland ble feilaktig tiltalt og dømt for dobbeltmord i 1970.

Fra venstre Roy Freddy Andersen, Toril Amundsen og Vibeke Ekroth i samtale om hendelsene som førte til Norges-historiens første justismord.
Fra venstre Roy Freddy Andersen, Toril Amundsen og Vibeke Ekroth i samtale om hendelsene som førte til et av Norges-historiens mest kjente justismord.
Publisert Sist oppdatert

På ettermiddagen 23. desember 1969 kjører Toril Amundsen hjemmefra for å hente blomster. Klokka 17.10 eller 17.15 passerer hun Glemmengata 73 i Fredrikstad. Der ser hun en mann som er i ferd med å låse seg inn i det lille tilbygget – på folkemunne kalt «Lille Helvete».

I vitneforklaringen sommeren etter beskriver hun mannen som «litt lut og slank, litt langkjaket med furer i kinnene, litt gråstenkt». Hun er sikker på at mannen hun har sett er leieboeren John Olav Larsen, som har bodd der i omtrent to år.

Det er bare ett problem: Ifølge politiet ble mannen hun så, drept dagen før.

Det brutale dobbeltdrapet på John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen på julaften 1969 i tilbygget på Glemmengata 73 - Lille Helvete på folkemunne - er fortsatt uoppklart.
Det brutale dobbeltdrapet på John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen på julaften 1969 i tilbygget på Glemmengata 73 - Lille Helvete på folkemunne - er fortsatt uoppklart.

Endret dato

Det var på formiddagen julaften 24. desember 1969 at John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen ble funnet drept i Larsens bopel, huset som ble kalt for «Lille Helvete» på grunn av sin tette kobling mot rusmiljøet. De var brutalt myrdet med grove øksehogg, og hadde store skader i hodet. Per Kristian Liland ble pågrepet like ved åstedet en times tid etter funnet av de døde. To andre ble også pågrepet, men løslatt kort tid etter. Liland ble varetektsfengslet tre dager senere.

Rettsteknikere på stedet anslo at de to måtte ha blitt drept en gang mellom lille julaften og julaften morgen. Også i obduksjonspapirene fremkommer det at de to mennene døde i dette tidsrommet.

Men disse to dagene har Per Liland alibi. Politiet beslutter i mars samme år å endre teorien om datoen for når drapet må ha skjedd, til den 22. desember.

Det innebar at Torils vitnemål også måtte endres.

– Men jeg var sikker på at det var den 23. Det har jeg sagt i alle disse årene. Jeg har ikke tvilt noe, sier Toril med klokkeklar røst.

Vi er i storsalen Egalia på Litteraturhuset i Fredrikstad. Temaet for kvelden er justismord, og vi har gått gjennom Birgitte Tengs-saken og Baneheia-drapene. Både advokat Cato Schiøtz og forfatter Bjørn Olav Jahr har kommet med sine betraktninger om temaet. Blant annet har Schiøtz gjentatt at Liland-saken var et vannskille i norsk rettspraksis, og Jahr har gått gjennom arbeidene sine med de to bøkene Hvem drepte Birgitte Tengs? (2015) og Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet (2017).

Begge sakene er brennaktuelle, sett i lys av Viggo Kristiansen nylige frikjennelse og arrestasjonen av en mistenkt i Tengs-saken. Men det er den over 50 år gamle øksedrapssaken og justismordet på Per Liland som er årsaken til at salen er sprengfull. Anslagsvis må det være nærmere 250 mennesker her.

De har kommet for å høre vitnemålene til Toril Amundsen og Jan Holm. Sanntidsvitner i den fortsatt uoppklarte øksedrapssaken i Fredrikstad. På scenen sitter ordstyrer Roy Freddy Andersen, Toril Amundsen og Vibeke Ekroth. Sistnevnte var gift med nå avdøde Sten Ekroth, og sammen har de mye av æren for at saken til Per Liland til slutt ble gjenopptatt i 1994.

I 1970 ble Per Kristian Liland (1931–1996) dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring for å skulle ha drept to menn 22. desember 1969 i Fredrikstad.
I 1970 ble Per Kristian Liland (1931–1996) dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring for å skulle ha drept to menn 22. desember 1969 i Fredrikstad.

Bedt om å tenke seg om

Aldri før har Toril uttalt seg offentlig om det hun opplevde den gangen. Likevel forteller hun med stødig røst hva som skjedde i tiden rundt da politiet endret på tidspunktet for drapet.

– Da får jeg besøk av to fra – jeg kaller det Kripos – det er to politimenn som kommer opp på Veum der jeg jobber på kontoret, og snakker med meg og forteller meg at jeg må jo ha sett feil. Det må være den 22. Nei, sier jeg. Ikke tale om. Jeg pleide ikke å lyve, og jeg var sikker. Ja, sa de da, men du skjønner det at nå er det en annen, mer kjent mann som var et vitne. Nå har han også sagt den 22., så du vet at når han har sagt den 22. så må du tenke deg om, forteller Amundsen.

Politiet gir seg ikke.

– Det hjelper ikke, sa jeg. Og jeg visste ikke hva dette gikk ut på engang. De ga seg ikke, men jeg ga meg heller ikke. Så da dro de. Og de kom i hvert fall et par ganger til og lurte på om jeg hadde «tenkt meg om». Men det jeg visste på første juledag, er jo det jeg visste. Jeg visste jo ikke noe mer i mars, april og mai, sier hun.

– Likevel sto du på ditt?, spør Andersen.

– Ja, merkelig nok, så gjorde jeg det. Det var jo sannheten for meg.

Hun forteller at hun syntes politiets opptreden var rar, men at de hadde tillit til politiet.

(Artikkelen fortsetter under videoene)

Tidsvitne Toril Amundsen forteller om sine opplevelser som vitne i Liland-saken. (Gry Catinka Wold/Dagsavisen)


Tidsvitne Toril Amundsen forteller om sine opplevelser som vitne under Liland-saken.

Vibeke Ekroth og ektemannen overvar rettssaken mot Liland i 1970 og la spesielt merke til Torils vitneforklaring, selv om hun på langt nær var den eneste som hevdet å ha sett en eller begge de drepte etter den 22. desember. Til sammen et tjuetalls vitneforklaringer forkastes i rettsprosessen, og stemples som såkalte nulldokumenter.

– Torill var ikke den første, men hun var så sterk, sier Ekroth.

– Både at hun kjørte foreldrenes bil, at hun skal hente blomster, og at hun har med lillesøsteren. På lille julaften. Altså, du tar ikke feil av det noen dager etterpå.

Ettersom datoene ikke stemte, endte Torils vitnemål opp som et såkalt nulldokument sammen med et tjuetalls andre. Politiet mente at hun like gjerne kan ha observert søskenbarnet til John på trappa den lille julaften. Nulldokumenter var per definisjon blindspor for etterforskningen og skulle dermed ikke tillegges noen betydning i etterforskningen eller i rettssaken.

Møtte Liland rett før arrestasjonen

Et navn som stadig dukker opp i avhør av vitner, blant annet i vitnemålet til mannen som hadde tilnavnet «Stepper’n», er Jan Holm. «Stepper’n» var en av de to som tidlig ble arrestert i forbindelse med drapet, og senere løslatt. Han ble avhørt i to omganger, og i sine forklaringer beskriver han sine bevegelser på lille julaften. Det startet med at han skulle besøke Jan Holm, som ikke var hjemme.

To menn og en kvinne på en scene.
Tidsvitnet Jan Holm (i midten) møtte Per Liland i Fredrikstad sentrum rett før han ble arrestert for dobbeltdrapet i Lille Helvete. Her i samtale med Roy Freddy Andersen og Vibeke Ekroth.

Etter å ha hatt en omflakkende natt med reising mellom Fredrikstad og Sarpsborg, og innom diverse fester, kan mer enn femten personer bekrefte at de har sett «Stepper’n» den natta. Blant annet Jan Holm, som møtte han kort i Sarpsborg – noe som er kjent for de fleste som har satt seg inn i Liland-saken.

Det som imidlertid ikke er kjent, er at Holm møtte Per Liland på julaften, rett før han ble arrestert: Jan Holm og broren hadde dratt til Fredrikstad for å kjøpe en del til sykkelen hans, når de møter Liland rundt klokka elleve på formiddagen rett ved Tobiasstredet der Liland hadde leilighet. For første gang forteller han om sine opplevelser rundt arrestasjonen av Per Liland:

– Jeg kjente jo Per veldig godt, for vi var i samme turnklubb. Han spør om ikke jeg kan låne han noen kroner, så han får en femmer. Så skulle han ned og kjøpe noe øl, forteller Holm.

Etter at han var ferdig i sykkelbutikken, går Holm ut på gata igjen. Der ser han Liland gå oppover veien. De veksler et par ord, hvor Liland blant annet sier at han skal «gå opp til guttane».

– «Dem er sikkert fyllesjuke, dem óg», sa han, forteller Holm.

– Og da skulle han opp i Glemmengata 73?, spør Andersen.

– Ja, han gikk oppover Glemmengata.

Holm synes ikke at han oppførte seg rart eller annerledes.

– Jeg har kjent Per i alle herrens år, og han var ikke noe rarere enn han brukte å være, spøker Holm, før han beskriver at han gikk videre til bussen.

– Men så snur jeg meg, og ser politibilen komme kjørende og stoppe ved der som Per er, ved Glemmen kirke. To politimenn kommer ut av bilen og går bort mot Per, og tar han med seg.

– Det er da han blir arrestert?, spør Andersen.

– Ja, jeg regner med det når han forsvinner inn i politibilen. Men jeg snakket med Per etterpå, og da sier han at han bare var inne til avhør.

– Men for å gå litt tilbake, så har du nettopp snakket med Per som hadde vært og kjøpt øl, og du syntes ikke han oppførte seg noe unormalt. Ifølge politiet har han på dette tidspunktet nettopp drept to mennesker?, spør Andersen.

– Han har ikke drept en flue, han, mener Holm.

Publikum
Veldig mange hadde tatt turen til Litteraturhuset for å høre beretningene til to av svært få gjenlevende, sentrale vitner fra drapssaken i 1969.

Schiøtz: De sakkyndige har ansvaret

Advokat Cato Schiøtz mener at det er de samme mekanismene som har ført til justismord i både Liland-saken og i de nyere eksemplene fra Baneheia og Tengs-saken.

– Politiet gjør seg opp en mening, mener de har funnet drapsmannen, tilpasser bevisførselen deretter, og prøver å få vitnene til å endre forklaring – det hørte vi jo nå. Og få domstolene bort ifra det, og hvorfor ser domstolene bort fra slike klare vitneforklaringer? Jo, fordi de tekniske bevisene, de sakkyndige er så sikre. Og er det én yrkesgruppe som har hovedansvaret for nesten alle justismord, så er det de sakkyndige generelt og de medisinsk sakkyndige spesielt. Det er hovedårsaken. Misforstått skråsikkerhet blant sakkyndige. Det er et kjempeproblem. Og som forsvarer er det veldig vanskelig å argumentere mot skråsikre sakkyndige, sier han.

– Men i Lilandsaken er det opp mot tjue vitner, hvordan kunne retten se bort fra det?, spør Andersen.

– Fordi at de sakkyndige var så skråsikre. Og så er det slik at for å få en sak gjenopptatt, så må han ha enten nye omstendigheter eller nye bevis. Det betyr at alle disse vitnene som er satt til side, de er verken nye omstendigheter eller bevis. De har vært ført som vitner for retten og har forklart seg, og de forklaringene er satt til side. Så vi måtte få nye sakkyndige til å gå gjennom bevisene, og de kom til at drapene ikke kunne ha skjedd på den 22. Det var den nye omstendigheten, som beveget hele Liland-saken, forklarer Schiøtz.

– Hadde vi ikke hatt nye sakkyndige, hadde ikke Liland-saken blitt gjenopptatt. Det er nye sakkyndige vi har hatt i Baneheia også. Og på Tengs-saken. Så det er sakkyndige som medfører justismord, og det er nye sakkyndige som medfører at saken står i et annet lys.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Liland-saken

  • Liland-saken er en norsk drapssak og et av landes mest omtalte justismord. I 1970 ble Per Kristian Liland (1931–1996) dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring for å skulle ha drept to menn 22. desember 1969 i Fredrikstad.
  • Liland hevdet at han var uskyldig. I 1976 avviste Høyesterett hans begjæring om gjenopptagelse. Han satt fengslet i 14 år; sikringen utløp i 1993.
  • Da saken ble gjenopptatt i 1994, ble Liland frifunnet og tilkjent erstatning og oppreisning.
  • Saken fikk store konsekvenser for reglene rundt gjenopptakelse av straffesaker, og var en direkte foranledning til opprettelsen av gjenopptakelseskommisjonen.

Kilde: Snl.no






Powered by Labrador CMS