Nyheter

La oss synge vinterens vise!

Om vi kunne bare i et par minutter glemme alt om frosne rør, hutrende snekkere, forsinkede pendlere og døde bilbatterier: La oss synge vinterens vakre vise!

Publisert Sist oppdatert

Det hører med til definisjonen av en Fredrikstad/Hvaler-boer at vi alle sammen mener det er sommeren som er poesiens tid. Ingen årstid kan vekke sjelen som båtsesongen.

Myntens bakside er da at en kald vinter som denne, inspirerer i oss en hylende klagesang.

Frostrøyken virvler fra leppene når vi sukker over unntakstilstander. Hoderystende snakker vi illevarlsende til kolleger om faren for at veden ikke holder gjennom januar, og sammenligner siste målinger på hjemmets værstasjon. Vi hadde bosatt oss på Røros eller Trysil om vi syntes dette var noe moro.

Men etter som dagene går og høytrykket gir oss den ene skinnende, lyse dagen etter den andre, kanskje vi prøver oss ute på en skogsti eller, om det finnes barn i nærheten som gir oss en unnskyldning, på snømann-design og konstruksjon. Kanskje vi gjenoppdager de barnlige gledene av vinterens vakreste poesi.

I meg har minner og følelser våknet igjen som i andre årstider er vanskeligere å få tak på: Jeg husker hvorfor jeg er i Norge.

Jeg blir ofte spurt hvorfor jeg flyttet til Norge. Noen antar at det var på grunn av ei spesiell kvinne i livet mitt. Og til dem gir jeg gjerne et bekreftende svar. Ja, jeg kom til Norge på grunn av ei dame.

Riktignok er dette en sannhet som nok burde modifiseres. Kvinnen het nemlig Margaret Thatcher.

Andre lurer på om det var på grunn av studier. Til dem gir jeg også bekreftende svar. Da jeg sårt trengte midler slik at jeg kunne gjøre ferdig et studium, fant Utenriksdepartementet ut at det kunne spandere 9 måneder på meg.

Delvis som politisk flyktning, delvis som økonomisk flyktning landet jeg i Oslo i 1980. Men hvorfor jeg ble i Norge etter at stipendet på 9 måneder var ferdig: det skyldes noe helt annet.

Jeg oppdaget hva en ekte norsk vinter hva for noe. Og etter det kunne jeg rett og slett ikke leve med tanken om å reise tilbake til de bløte, grå vintrene i øyriket jeg kom fra.

Så mye snø og is hadde jeg aldri opplevd før, det var som å bli barn på nytt. Som en ørkenboer på besøk til havet for første gang, jeg kastet meg ut i det med uhemmet glede.

Det første var å skaffe meg langrennsski. Jeg tok en tur på loppemarked og kjøpte i all min naivitet et par treski som var akkurat passe lengde – for en kjempe på et par meter.

Noe jeg ikke er! Så lånte jeg fra bibliotek en bok som formidlet elementær skiteknikk. Om natta gikk jeg ut i lysløypa og fant en slakk nedoverbakke.

Med boka i den ene votten og bambusstav i den andre forsøkte jeg å øve inn dobbeltgangen mens jeg sjekket bildene i boka av nikkerskledde nordmenn i eggstilling eller i fiskebein-krafttak oppover en bakke.

Dette var som å bli innviet i kulturelle hemmeligheter til en eksotisk, myteomspunnet sivilisasjon.

Kunsten å håndtere smøringsbrenner og klistervoks er jo en innvielsesprøve svært få innvandrere består. (Selv klarte jeg å antenne et hybelkjøkken den vinteren; dilettant pluss smøringsfjerner pluss åpen ild = ingen god kombinasjon.)

Da jeg endelig var klar til å prøve ut ferdighetene på kveldstid da andre var i løypa, var det mye å lære av å se mestrene i aksjon.

Jeg måpte av beundring da jeg så nordmenn skifte spor foran meg. Løfte den ene ski - skøyte elegant bortover - løfte den andre - skøyte av gårde framover igjen. En - og to - og tre...

Du kunne ane valsmusikken fra bak furuene. Selv måtte jeg bestandig ha en reserve-skitupp i sekken (husker du den «dinosauren»?!).

De fleste ganger jeg forsøkte å skifte spor endte det opp med en ufrivillig avstikker ut i dype fonn og naturens stillhet brutt av lyden av knekkende treski.

LØYPE, sa nordmenn til meg. Hvis det er noen foran deg i sporet, roper du bare:

Løype! Problemet var bare at lydene Ø og Y er for nybegynneren i norsk komplett umulig å uttale.

Da jeg kom vaklende nedover stive bakker og ga opp eggstillingen for å rope LØYPE til sjelene som kom mot meg i brede fiskebeintak, kjente de aldri igjen kallet.

De ville vende blikket ut i skogens dyp og fundere på hva denne eiendommelige, dyriske brautingen var for noe.

Det hjalp mye bedre å rope: SKOTTE! Eller hvis man ville ha en lynreaksjon: ENGELSK!

Studiene mine stoppet helt opp. Hver eneste dag den vinteren var jeg ute på nyoppdagelser. Naturens skjønnhet på vinterstid ble avdekket for meg på turer i Nordmarka. Det ble mange en måneskinnstur over frosne vann.

Det ble maratonmarsjer til Kikut med innlagte opphold for å innta den hellige, rituelle næringen: kvikklunsj og solbærtoddy. Og grønnvoks-turer da is-perlene samlet seg i datidens bart.

Og bakgrunnen for alle turene var den stille, sovende naturen der fonn og snøtunge grener og islagte vann forandret seg etter lyset. For et eksotisk land dette er om vinteren for noen som kommer fra mildere strøk!

Noen lesere har nok vært nede på marinen og børstet mengder med snø fra presenningen. De hvisker noen oppmuntrende ord til den sovende båten og forsikrer evig trofasthet.

Men så kjører de videre opp til lysløypa, spenner på seg skiene og gjenopplever nesten glemte gleder over at vinteren har vel så mye poesi som båtsesongens lange lyse netter.

Powered by Labrador CMS