Navn i nyhetene

– Jeg var klar for hat og dritt

Julian Rassat fra Fredrikstad har fått massiv oppmerksomhet i forbindelse med Kompani Lauritzen Tropp 1. Det er spesielt én ting han vil bære med seg resten av livet, etter å ha deltatt i seersuksessen.

Hvem: Julian Rassat (23)

Hva: Fisker og «kompanist»

Aktuell med: Deltaker i Kompani Lauritzen Tropp 1

Hei, Rassat. Du er på toget hører jeg?

– Ja, jeg er på vei til Oslo. Først er det intervju med NRK P3 Radio, og så er det Nettavisen, og så Lindmo etter det. Og Se og Hør var hos meg mandag som var.

I alle dager! Det er ikke småsaker. Lindmo? Det er jo kjempesvært!

– Ja, jeg er litt nervøs. Responsen har egentlig vært helt overveldende.

Men du, Se og Hør. Ble det bobler i badekar da eller?

– Hehe! Nei, det var ikke det. Men alt i alt har det vært massivt med respons, og alt har vært positivt. Det er langt mer enn forventet. Jeg var klar for hat og dritt, for når man eksponerer seg på TV er det sjelden man gjør det uten å få hets og negative tilbakemeldinger. Man ser mange sider av meg på TV, og alle sider kan man jo ikke like. Jeg er jo bare meg selv. Det hadde jeg ikke sett for meg.

Haha, du fikk ikke brukt alle comebackene du hadde linet opp da.

– Nei, tilbakemeldingene er bare positive. Så det er tydelig et konsept folk liker.

… og en kar de liker?

– Ja, det var det da… Jeg er en ydmyk fyr. Jeg snakker ikke så mye om sånne ting.

Du har jo god humor, da, er full av one-linere! Har det utviklet seg over tid, eller har du alltid vært sånn?

– Nei, jeg har alltid vært sånn. Jeg kaller en spade for en spade. Er jeg oppgitt og lei, da merker man det. Det så du kanskje på forrige episode.

Ja, da var du ikke veldig fornøyd!

– Da ser jeg mørkt på det, men så blir jeg glad igjen, og det kan komme gloser som er både stygge og artige. Når jeg klager, oppfatter jeg at folk synes det er morsomt.

Ja, de ler så de griner noen ganger?

– Ja, det kommer mye rart …!

Har du vurdert forsvaret etter oppholdet? Norge trenger sterke unge folk i «forsen» nå!

– Nei, det helt utelukket, jeg kunne ikke tenkt meg en sånn hverdag. Det er jeg ikke gira på.

Hva er din rolle i gjengen i Kompani Lauritzen?

– Det er vanskelig svare på, en maskot kanskje? Jeg hadde ikke mye erfaring, og ikke mye å bidra med på det fysiske.

Opplevde du å komme i bedre form i løpet av oppholdet?

– Jeg vet ikke. Men jeg ble kanskje bedre trent, ja.

Men du er jo fisker. Det krever styrke, og kan være farlig. Og du har en kaptein! Det er jo noen likheter her..?

– Ja, det er slitsomt til tider, men det er en litt annen mentalitet. Jeg ser at det er likheter, men jeg tror jeg klarer meg bedre som fisker enn som soldat.

Du har åpenbart noen sterke kvinner i livet ditt, hvordan har det gjort deg til den du er?

– Tenker du på mor og bestemor? De har betydd mye. Det er klart oppveksten former deg som person. Men jeg tror de skal ha mye av æren og kritikken for at jeg har blitt som jeg har blitt.

Er det noe ved oppholdet du angrer på?

– Underveis? Nei. Ikke en eneste ting! Eller, jo, det er noe, men jeg kan ikke røpe det.

Ville du ha vært med i kompaniet på nytt?

– Det har vært begivenhetsrikt, vi lærte masse, hadde daglige leksjoner om masse ting. Det var innbringende. Jeg kunne gjerne vært med på Tropp 2, det er ingen tvil.

Hva var din beste opplevelse i kompaniet?

– Stemningen i gruppa, en fantastisk gjeng. Vi utfylte hverandre ekstremt godt, mye av oppholdet gikk bare på å le. Det var mye god stemning, selv når det var dårlig stemning. Gruppa var satt sammen av veldig fine folk som viste omsorg for hverandre.

Hva med coachingen dere fikk, spesielt John Hammersmark har vært en veileder inn i øvelser der dere har flyttet grenser?

– Han sier det så fint: «Det kan alltid bli verre.» Det er et ordtak å tenke på når det stormer som verst, når man har det som verst. Hvis man sitter og tenker at dette er helt jævlig, så kan man tenke på hvor mye jævligere det kan bli. Da konkluderer man med at dette ikke er så verst likevel. Det er en mental bane, en måte å tenke på, og det er det jeg har tatt med meg mest.

Og så sier han «det er vondt, eller det er skummelt, men det er ikke farlig»?

– Ja, det er ikke noe kjære mor, man må tøye strikken og utforske grensene.

Har du et skjult talent?

– Ja, det har jeg! Du har kanskje lagt merke til mellomrommet jeg har mellom fortennene? Det har jeg snudd til en fordel og kan plystre ganske elegant hvis jeg legger tunga opp bak tenna der. Det satt jeg med ganske ofte på kveldene. Når jeg plystrer, ser de fleste opp i lufta etter fugler. Jeg høres jo ut som en tyrkisk tekoker når jeg setter i gang, da er teen klar liksom. Men det blir god stemning selv om det sikkert er irriterende og.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg har alltid sett opp til Lars Monsen, for jeg har vært glad i friluft og turer.

Hva var din første betalte jobb?

– Fisker, jeg begynte rett etter ungdomsskolen. Jeg gikk aldri videregående.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Det er et spennende spørsmål! For jeg er veldig interessert i politikk og sånne ting. Og rettferdighet. Men jeg vet ikke helt hva jeg ville gått i tog for, den må jeg tenke på.

Hvilken bok ville du anbefale folk å lese?

– Jeg har akkurat lest boka til fenriken (Geir Aker, journ.anm.). Det synes jeg er en fin bok med gode verdier. Den er en slags bruksanvisning til hvordan å bli et bedre menneske.

Hvem i Norge fortjener høyere lønn og hvorfor?

– Det er så mange, at der klarer jeg ikke å velge noen.

Hvilke tre personligheter ville du invitert til middag?

– Oskar Westerlin, Anne B. Ragde og Jon Almås. Det hadde blitt en fin middag.

Hva serverer du da?

– Livretten min, taco. Og så kunne jeg vært tekokær.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen