Navn i nyhetene

– Utenforskap bygges opp bit for bit

Om det er én gruppe Miriam Prestøy Lie håper å treffe med «Dette livet eller det neste», så er det tenåringsgutter som aldri har sett teater før, men som likevel kan kjenne seg igjen i forestillingen.

Mann i bil med hendene på rattet

Hvem: Miriam Prestøy Lie

Hva: Teaterregissør

Hvorfor: Aktuell med forestillingen «Dette livet eller det neste» for Østfold Internasjonale Teater, som nå er på turné

Hei, Miriam! Du har laget en teaterforestilling om veien «fra frustrert østfoldungdom til syriafarer», leser jeg. Hva kan publikum forvente seg?

Kvinne i vårsol

– En monologforestilling basert på en roman av Demian Vitanza, som forteller historien til en av ungdommene som reiste fra Østfold for å være jihadist i den syriske borgerkrigen i 2014 og som endte med å bli dømt til fengsel for terrorplanlegging. Romanen ble til gjennom samtaler mellom forfatteren og kildepersonen da han var innsatt, og er en slags bekjennelseshistorie om hvorfor han tok det radikale valget om å reise. I romanen heter han Tariq og kommer fra Halden. Det som berørte meg sterkest da jeg leste romanen, og som jeg gjerne vil formidle gjennom forestillinga, er hvordan utenforskap bygges opp bit for bit. Tariq vokser opp med en far i fengsel og blir sendt på kadettskole i Pakistan hvor han lærer å ta imot fysisk avstraffelse. Når han kommer tilbake, blir han en grensetestende ungdom, som kommer inn i en negativ spiral og møter ikke en eneste voksenperson som gir ham de rette nøklene. Tariq er ung gutt som kompenserer for dårlig selvbilde og manglende trygghet med selv å bli voldelig og hard. Det han søker er fellesskap og mening, og det finner han etter hvert i religionen. Tariq legger ikke skylda på noen, men viser oss hvordan de små tinga – hvordan én pluss én pluss én gradvis bygges opp til et kraftfullt hat. Og hvordan dette hatet virker som bensin for religiøs ekstremisme. Tariq sin religiøse oppvåkning sammenfaller med den arabiske våren og oppbygging av et stadig mer polarisert verdensbilde. Det å ville reise til Syria for å sloss mot Assad på vegne av det muslimske felleskapet, ser jeg på som et oppriktig ønske å bety noe i verden, å gjøre en forskjell, finne mening. Men det er vanskelig å finne mening i en blodig krig. Tariq mister bestekameratene sine, blir selv skadet. Den dyrekjøpte innsikten han sitter igjen mer er «Å hate er som å drikke gift og forvente at fienden din skal dø».

Forestillingen beskrives som «brennaktuell»; finnes det noen paralleller til Ukraina-krigen?

– Parallellen mellom alle kriger er at de er meningsløse og at de aldri gjør verden til et bedre sted; utover det vil ikke jeg sammenligne disse krigene. Men situasjonen vi opplever i dag kan ligne på den vi hadde i starten av syriakrigen, da mediedekningen fortsatt var stor. Tariq sin følelse av at han må gjøre noe, drives av de grusomme bildene og videoene som viser hvordan sivilbefolkninga lider. Med Koranen som kompass føler han seg moralsk forplikta til å hjelpe. Som i dag, var verden i en akutt situasjon. Når vi har fått denne vonde konteksten rundt forestillinga, tenker jeg at det kanskje kan hjelpe det unge publikummet som ikke husker syriakrigen, å forstå de unge mennene som velger å reise. Det er ingen tvil om at det er et dårlig valg, men jeg synes det er interessant om man klarer å se noe godt i det. I dag er viljen til å hjelpe Ukraina stor. Bildene vi ser i media er ikke til å holde ut. De er ikke langt unna og barna deres ligner våre. Det er noe med flokktilhørighet.

---

«Dette livet eller det neste»

Ravdeep Singh Bajwa spiller Tariq i Østfold Internasjonale Teaters forestilling «Dette livet eller det neste».

En forestilling om søken etter mening og fellesskap, og om å gå seg vill på veien. Vises for videregående skoler i Oslo og Viken gjennom Den Kulturelle Skolesekken.

Forestillingen kan også sees her:

Askim: Askim Kulturhus, 24.03.2020

Halden: Black Box, Sparebanksalen, 26.03.2020

Fredrikstad: Blå Grotte, 29.03.2022

Oslo: Vega Scene, 31.03.2020, 01.04.2020, 02.04.2022

20 prosent av billettinntektene fra forestillingen går til Røde Kors sitt arbeid i Ukraina, og for flyktningene fra krigen der.

---

Du har ikke bare regi på denne oppsetning, men har også skrevet manuset sammen med Idun Vik og «komprimert» teksten til Vitanza. Var det vanskelig?

– Nja, Vitanza hadde lagt det godt til rette. Romanen har en veldig muntlig form, nærmest transkribert, for den er jo basert på samtaler Vitanza hadde med hovedpersonen da han satt i fengsel. Dette ga oss et godt utgangspunkt for å bygge den om til en monolog. Vi følger tettest den delen av fortellinga som leder opp til valget om å reise, og mindre på hva som skjer og ikke skjer i Syria, der historien er litt mer tilslørt. Vi har hele tiden hatt med oss målgruppa for forestillinga, som er ungdom på videregående. Helt spesifikt har jeg tenkt på «Gutt (17), som går yrkesfag og aldri har sett en teaterforestilling før». Han er mitt drømmepublikum, og det er ham jeg gjerne vil treffe. Han som kanskje kan kjenne seg litt igjen. Så får alle andre følge etter.

Ja, nettopp, for i tillegg til kommende forestillinger i blant annet Oslo og Fredrikstad, vises den gjennom den kulturelle skolesekken. Hvordan har ungdommen respondert?

– Tilbakemeldingene fra lærere og de som er med ute på turné, er at den virkelig treffer, og det er vi veldig glad for. Det meldes om at det er knappenålsstille og at elevene er superengasjerte. Forestillingen blir også fulgt opp av at eleven får møte forfatteren og kildepersonen som romanen er bygget på – og jeg håper ungdommene sitter igjen med både spørsmål og kritiske innvendinger som kan lede til viktige samtaler.

Ravdeep Singh Bajwa har en krevende jobb som den eneste skuespilleren i dette stykket. Hvordan har det vært å jobbe med ham?

– Han er bare helt riktig for denne rollen, og han har jobbet med den i over et år. I tillegg til at det er en stor empatisk øvelse å sette seg inn i dette mennesket og spille ut hans livshistorie, er det en veldig fysisk krevende og hardtslående monolog, og Ravdeep spiller et helt rollegalleri på flere ulike språk; norsk, urdu og engelsk. Det er et ganske heftig lys- og lyddesign på scenen – og en bil som skyves rundt på og til slutt sprenges – og alene i det står han gjør en fantastisk rolletolkning.

Ravdeep Singh Bajwa spiller Tariq i Østfold Internasjonale Teaters forestilling «Dette livet eller det neste».

Hva har du lært av arbeidet med denne oppsetningen?

– Utenforskapsmekanismer har opptatt meg lenge og i mange prosjekter. Her har jeg også lært å «kjenne» en person jeg ville tenkt sto ganske langt fra meg sjøl, men gjennom arbeidet ser man at vi kanskje ikke er så forskjellige.

Ok, vi må over på våre faste spørsmål, og siden forestillingen er basert på en roman, kan vi gå rett på hvilken bok som har gjort størst inntrykk på deg?

– Å, jeg leser mye og kunne gitt deg mange svar. Men siden du spør i dag, vil jeg nevne boka jeg holder på med nå: «Kvar dag skal vi være så modige» av Brynjulf Jung Tjønn, som nettopp vant P2-lytternes romanpris. Forfatterskapet til Jung Tjønn har vært veldig viktig for meg, og jeg har dramatisert og iscenesatt to av hans romaner tidligere. Han er en mester til å skildre fra barnets perspektiv og romanene hans handler ofte om utenforskap og voksne som svikter. I denne romanen er hovedpersonen en 11-åring som bor alene med en alvorlig deprimert mor. Veldig sterk roman, og så er den skrevet på nynorsk som jeg er veldig glad i.

Er det noe du angrer på?

– Nei, kanskje helt kort, i små blaff, men ikke sånn over tid. Angerfølelsen er ikke sterk i meg.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Jeg er i det hele tatt veldig villig til å gå i demonstrasjonstog. Jeg trives godt i opposisjon, og syns den demokratiske retten vi har til å demonstrere er viktig. Men en trenger ikke nødvendigvis gå i takt eller rope det samme.

Hva gjør deg lykkelig?

– I dag tror jeg det må være våren. Og vårsola. Jeg bor på et av de meste regnfulle stedene i landet, og etter denne ekstremværvinteren gjør det ekstra godt med solgløtt. Dessuten – jo eldre jeg blir, jo lykkeligere blir jeg av å se vårvekstene som kommer igjen hvert år, som gamle venner.

Men akkurat denne vårdagen startet jo ganske dramatisk for dere på Vestlandet?

– Ja, jeg ble faktisk vekket av at huset ristet klokka 06.32 i dag. Av et jordskjelv! Det klirret i alle glass. Det skal visst ha vært det kraftigste jordskjelvet på Vestlandet på 30 år.

Var du redd?

– Nei, kanskje mest trøtt. Men en spennende start!

Hvis du hadde stått fast i heisen da, hvem ville du gjort det med?

– Jeg prøver som regel å ta trappa, men skulle jeg ha forvillet meg inn i en heis, ville jeg helst stått fast med byggets vaktmester.

Få våre beste saker rett i innboksen med nyhetsbrev fra Dagsavisen Demokraten!