Film

En luguber underverden full av bohemer og utskudd

Filmen «Fabian: Going to the Dogs» er en vital skildring av en sivilisasjons fall ned i fascisme, verdenskrig og allmenn håpløshet.

---

4

FILM

«Fabian: Going to the Dogs»

Regi: Dominik Graf

Tyskland– 2021

---

«Fabian: Going to the Dogs» er en vital, kaotisk mellomtidsskildring basert på romanen av Erich Kästner, som fanget opp tidsånden i Weimarrepublikken like syrlig, kynisk og treffsikkert som Nathanael West gjorde med trettitallets Hollywood i «Day of the Locust» - og Jack London på sitt vis gjorde tretti år tidligere i «Martin Eden». Så ingen overraskelse at boken senere ble bannlyst av nazistene som «dekadent asfalt-litteratur». Regissør/manusforfatter Dominik Graf markerte seg som en polert, kommersiell regissør på åttitallet, men har de siste tiårene jobbet mest med krimserier på tysk TV. Med Gullbjørn-nominerte «Fabian: Going to the Dogs» går 69-åringen aktivt inn for å unngå alt vi forbinder med støvete, historiske dramaer. Han legger seg på frisk, uformell, frynsete stil som innledningsvis får dette til å minne om en undergrunnsfilm – skildret i klaustrofobisk Academy-format med Super8-innslag, gamle arkivopptak og en formell fortellerstemme som alternerer mellom et mannlig og kvinnelig perspektiv. Heldigvis har vi god tid på oss.

«Fabian: Going to the Dogs» varer nøyaktig like lenge som «The Batman», med en spilletid på rett rundt tre timer. Det er vanskelig å påstå at dette er en historie som strengt tatt trenger å være så utmattende lang (den forrige filmversjonen av romanen kom i 1980, og var en drøy time kortere), men historien er såpass hedonistisk, eksentrisk og kaotisk at lengden aldri blir direkte tyngende. Etter en lang steadycam-kjøring gjennom Berlins moderne T-banenett suser vi magisk tilbake til 1931, der den blaserte reklamemannen Jakob Fabian (Tom Schilling) tilbringer mesteparten av tiden med å utforske Weimarrepublikkens dekadente uteliv. En luguber underverden full av bohemer, fylliker, junkier, prostituerte, kunstnerspirer og utskudd.

«Fabian: Going to the Dogs»

Vi møter Fabian først på en sexklubb der han treffer nymfomane Irene Moll (Meret Becker), som er gift med en velstående psykolog som ikke makter å tilfredsstille henne. Fabian skjønner at han har rotet seg borti en kaotisk situasjon etter at ektemannen forlanger at han signerer en kontrakt før samleiet starter, så isteden stikker han hjem og barberer bort barten sin. Som man jo gjør i sånne situasjoner. Fabian flyter igjennom dette hedonistiske miljøet mer som en observatør enn deltager, en velkledd gentleman som virker like bekvem i skitne bordeller som han er blant den velstående eliten. Bak den fatalistiske fasaden bærer Fabian på traumer fra første verdenskrig og ambisjoner om å skrive en roman, og plutselig kastes han ut i et Berlin preget av bratte nedgangstider, arbeidsløshet og dyp fattigdom, der man er pent nødt til å svelge stoltheten hvis man vil overleve.

Rundt samtidig møter Fabian den store kjærligheten under et besøk på et eksperimentelt kabaretteater. Han forelsker seg håpløst i den håpefulle skuespilleren Cornelia (Saskia Rosendahl), som viser seg å bo i det samme pensjonatet som ham selv. De innleder et lidenskapelig forhold og sverger hverandre evig troskap, men virkeligheten har andre planer. Cornelias ambisjoner om å bli skuespiller presser henne til å gjøre fornedrende ting, som plasserer forholdet til Fabian på vaklende grunn. Men som fortellerstemmen understreker: «man kommer seg bare ut av skiten ved å bli skitten».

«Fabian: Going to the Dogs»

Og i Berlin blir alle dratt dypt ned i dritten. I mellomtiden henger Fabian sammen med den velstående bestekompisen Stephan Labude (Albrecht Schuch), som plasserer seg selv i opposisjon mot de fascistiske strømningene med sin entusiasme for sosialistiske idealer. Alle gjør sitt beste for å nyte livet, men de er drevet av en rastløs uro og prøver desperat å distrahere seg selv mens Tyskland sakte sklir mot avgrunnen. Noe grufullt ulmer i dypet av Berlin, som en truende skygge skimtet i utkanten av synsfeltet. En magefølelse som kanskje ikke er så fryktelig forskjellig fra den mange av oss har akkurat nå: at vi er forbannet til å leve i interessante tider og står på treskelen til en tidsalder der alt vil forandre seg til det mye verre.

Forfatteren Erich Kästner skrev «Fabian: Going to the Dogs» som en selvbiografisk samtidsroman i 1931, og hans fremtidspessimisme viste seg å være profetisk. Så det er lett å se hvorfor regissør Dominik Graf følte at tiden var inne for en ny filmversjon, selv om han naturligvis ikke kunne forutsi akkurat hvordan tingenes tilstand ville bli innen filmen fikk sin forsinkede premie. «Fabian: Going to the Dogs» er ikke udelt vellykket: energinivået senkes etter at filmen setter seg til rette som et mer konvensjonelt kjærlighetsdrama, og historiens gang forsikrer at ingen vil få en lykkelig slutt her. Men på sitt beste får vi en klar fornemmelse av å leve gjennom en sivilisasjons subtile fall ned i fascisme, verdenskrig, fattigdom og allmenn håpløshet. På fortiden vil vi kjenne fremtiden.


Nyeste fra Dagsavisen.no: