Navn i nyhetene

Anja Bjørshol: – Jeg tror ungdommens inkluderingsevne vil definere samfunnet vårt videre

Da kunstneren fikk i oppdrag å skape en utstilling med kunst skapt av ungdom, ble hun grepet av det sterke motet til de unge kunstnerspirene, Elise og August.

Anja Bjørshol fotografert etter lang arbeidsdag i studio, en pause i nedlagte fabrikklokaler på FMV i Fredrikstad.

Hvem: Anja Bjørshol (47)

Hva: Kunstner og kurator, jobber med formidling ved Galleri F15 i Moss

Hvorfor: Kurator for utstillingen «Du står her», et samarbeidsprosjekt mellom UKM Viken og galleriet No13 Contemporary i Fredrikstad, som vises denne helgen og neste

Hei, Anja! Fortell litt om denne utstillingen, jeg har skjønt at den er spesiell?

– Ja, dette er resultatet av et tett samarbeid mellom UKM Viken (Ungdommens Kulturmønstring, journ. anm.) og galleriet No13 Contemporary, som drives av Rami Maktabi fra Den Kulturelle Skolesekken. De engasjerte meg som kurator til prosjektet og ønsket at jeg skulle skape en utstilling i tett samarbeid med ungdom som har en klar tilnærming til kunsten. Dette ble utlyst som en søknad, og så gikk vi gjennom søknadene og valgte ut disse to unge kunstnerne: Elise Josefine Antonsen og August Claes Reece. Jeg falt for deres tilnærming til sin egen kunstneriske prosess. Jeg fant den moden, og så lå det et sterkt mot der. De var begge ganske personlige, og det falt jeg for. Elise på 17 går på kunst, arkitektur og design-linja ved Glemmen videregående, og August på 18 går på medier og kommunikasjon på samme skole.

Og sammen har dere laget utstillingen «Du står her».

– Ja, de undersøker ulike miljøer og viser hvordan det er å være ung og på søken. Basert på dette, jobbet jeg fram tittelen på utstillingen. De unge lovende, ufaglærte, på toppen, på siden, midt på, med fremtiden foran seg, og det å være her, akkurat nå. Du mot verden, mot det å finne en retning. Finne din vei. Det handler om hver enkelt, om det å være sammen, om det å være individuell, i fellesskap. Den tar på mange måter for seg «deg mot og med verdenen», at du kan ha en individuell stemme og likevel være en del av et fellesskap. Denne erkjennelsen av at du står her nå, den er viktig å kjenne på når du er ung. Vi jobbet sammen i fem ettermiddager på rad og har hatt mange samtaler om kunsten deres. Så har det vært min rolle å veilede gjennom min erfaring som kunstner. Vise dem at de må stole på seg selv i sin kunstneriske prosess. Man blir kanskje aldri helt trygg, men man må stole på at man har noe som berører. Kjenne på at man har en stemme, enten den er stor eller liten, så skal man vite at bidraget er viktig. Jeg er opptatt av prosess. Det handler ikke bare om det ferdige resultatet, selv om det kommer til slutt. Veien dit er likevel viktigst. Vi så på samspillet mellom de to, men også dualiteten og kontrasten i kunsten deres. Møtet med Elise og August har vært like berikende for meg, og det har vært så flott å ta del i deres personlige kunstreise.

Anja Bjørshol og unge kunstnere.

Har du gitt dem noen råd du selv skulle ønske du hadde fått?

– Jeg har vel gitt dem råd som jeg selv har fått. Det handler om aldri å sammenligne seg med andre, da blir alt uoppnåelig. Og når det butter som verst: Er det noen der ute som lar seg berøre, så er det bare å gå på videre. Uansett hva slags kunst du driver med, vil du aldri kunne nå alle. Og det handler det om å backe hverandre og sikre et samhold i kunsten. Du er et individ, men også i samspill med andre hele tiden.

Hvordan skiller kuratorjobben seg fra det å være kunstner?

– Man kan være kurator uten å være billedkunstner, og da vil man kanskje ha en annen tilnærming til det. For meg er kuratorrollen en måte å være utstillingens regissør på. Jeg forsøker å ha en litterær tilnærming til det, og prøver å jobbe fram et overordnet konsept, en tittel… Og jeg ser på rommet som skal inntas. Der er jobben å plassere kunstverkene slik at de oppnår sitt beste potensial. Store og små ting kan utgjøre en stor forskjell her, og jeg er spesielt opptatt av mellomrom. En fysisk tilnærming hvor blikket brukes aktivt, men også hele sanseapparatet. Det blir som med musikk; du har harmoni og disharmoni, men du trenger noe dissonans for at vi skal stoppe opp.

Hvem vil ha glede av denne utstillingen?

– Veldig mange! Alle målgrupper egentlig, men jeg tror at spesielt et yngre publikum vil kunne møtes her og finne gjenkjennelse i det de ser. August, som fotograferer, ser på forholdet vi har til kjønnsroller og identitet og utfordrer normer og setter en ny standard for hvordan det å være mannlig ser ut. Elise utforsker annerledeshet og har en spirituell tilnærming til det. De unge er bedre enn oss på å være fordomsfrie, det er virkelig kraften til ungdommen. Det er sterkt og rørende. Sårbart. Men de viser også en enorm styrke. Jeg tror ungdommens inkluderingsevne vil definere samfunnet vårt videre.

La oss håpe det! Nå åpnes kulturlivet stadig mer opp, også gallerier og museer. Hvilke østfoldske favoritter vil du anbefale nå?

– Galleri F15 er jo mitt hjerte nær! Der har jeg jobben min, og kan absolutt anbefale alle å ta en tur. Østfold kunstsenter må også løftes frem. Akkurat nå er det flere kunstnere der som jobber med koldnålstrykk, og der vil du kunne få en kunstopplevelse som vokser underveis og er i stadig endring. Og til sist må jeg si at House of Foundation i Moss er helt fantastisk! Her finner du litteratur du ikke finner noe annet sted, og nå har de en utstilling med Unn Fahlstrøm som virkelig er verdt å få med seg.

Og hva med din kunst, får vi se den snart?

– Jeg har ingen kommende utstillinger i år, men jobber tett med mitt eget uttrykk og jobber frem nye retninger og håper 2022 blir året.

Da venter vi heller i spenning, men du, hva gjør deg lykkelig da?

– Små øyeblikk! Det kan være så lite som sitronvann om morgenen. Det å være helt til stede med mine kjære og nære, men også alene. Disse mellomrommene, bittesmå observasjoner kan gi meg stor glede. Som en stripe i asfalten, for eksempel.

Kravstor er du i alle fall ikke. Hvem var din barndomshelt?

– Jeg har hatt mange, men jeg har alltid hatt en dragning mot sterke kvinner. Jeg husker jeg oppdaget George Sand da jeg gikk i åttende klasse og jobbet på Nationaltheatret, og hun fascinerte meg sånn. Det er gjerne kvinner jeg dveler og stopper opp ved. Den amerikanske ekspresjonisten Agnes Martin er en annen… Som kvinner må vi bryte gjennom en lydmur for å stå sterkt.

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– «I love Dick» av Chris Kraus er definitivt en. Jeg kommer tilbake til disse kvinnene. Susan Sontag har gjort inntrykk, Siri Hustvedt og Maggie Nelson også. Og vår egen Monica Isakstuen har en fantastisk stemme!

Ok, helt til slutt – og jeg mistenker allerede at dette blir en jentefest – hvilke tre personer ville du invitert til middag?

– Å, da skulle jeg sittet på en jazzkafé i New York, der Björk og PJ Harvey skulle spilt. Ved bordet sitter Virginia Wolf og Agnes Martin, og så streifer Susan Sontag og Siri Hustvedt forbi.

Få våre beste saker rett i innboksen med nyhetsbrev fra Demokraten!