«Hvem vil vel starte livet langs E6?»

I to intense timer jobbet jeg med å få lille Isak ut av kroppen min. Jeg vet, det høres easy peasy ut med en så effektiv fødsel, men det var heftig mens det sto på. Fødselen var igangsatt på grunn av stor blødningsfare og min historikk med nettopp «effektive» fødsler. En styrtblødning på E6 var det ingen som ønsket. Men her, på sykehuset, følte jeg meg ivaretatt og trygg.

Isak kom, og alt var som det skulle. Jeg fikk ham lagt til brystet, og kjente på umiddelbar takknemlighet over at det hadde gått bra denne gangen også. Det er ingen selvfølge. Treet i gangen på barselavdelingen er en viktig påminnelse om dette: gule løvblad for jenter, grønne for gutt, bær for flerlinger. Sommerfugl ved stille fødsel. (ekstern lenke)

Min tredje lille gutt hadde det helt fint. Det hadde jeg også, nå skulle bare morkaka ut. Jeg husker ikke om det tok sekunder eller minutter etter at morkaka var ute, men jeg husker lyden. Som om noen kastet en vannballong i gulvet. Plask. Jeg så på mannen min som plutselig var dekket av blod og hørte jordmoren som mildt, men bestemt sa: «Trykk på knappen på veggen.» Flere kom til, og veneflonene i hver hånd ble fylt opp med alt som skal til for at sånne situasjoner ikke skal bli farlige. Det hele gikk så fort at jeg ikke rakk å kjenne på verken svimmelhet eller engstelse. Situasjonen var under kontroll.

Utpå kvelden, da alt var kos og fredelig idyll, skjedde det igjen. Og så igjen og igjen. Med et blodtap på et par liter, ble jeg operert samme natt. Da var jeg ganske medtatt, og jeg fikk et ekstra liggedøgn for å sikre at alt var under kontroll. Alt gikk fint. For oss.

Les også: Fødende mister fødselsomsorg

Hva om reisetiden hadde vært lenger? Hva om jeg måtte reise med båt eller helikopter til sykehuset? Hva om jeg hadde blitt skrevet ut etter seks timer og blødd ut hjemme? Hva om dette hadde vært min første fødsel, og ingen var forberedt på at jeg føder på et par timer? Hva om jeg hadde blitt sendt hjem igjen med en oppfordring til å «vente til riene kommer hyppigere»?

På 8. mars i fjor gjorde jeg det ingen mann noensinne har gjort. Det var ikke godt, men definitivt verdt det. Foto: Privat

Akkurat denne Kvinnedagen, på ettårsdagen etter at alt tross alt gikk så bra, heier jeg på de nær 100.000 kvinner og menn som utgjør Bunadsgeriljaen. Deres kamp for å bevare de mindre fødeklinikkene rundt om i langet, har utviklet seg til et overordnet mål om å endre sykehusstrukturen i hele Helse-Norge. De kjemper for mer og bedre forskning på kvinnehelse, for en rausere barselomsorg med flere liggedøgn, bedre oppfølging og et apparat som fanger opp og støtter dem som sliter litt ekstra etter et svangerskap.

For nei, det er ikke en sykdom å være gravid, men det er en tilstand som ikke kan sammenlignes med noe annet. Virkelig ingenting annet. Et svangerskap og en fødsel er mer enn fysikk; det er også forventninger, engstelse, undring og sårbarhet. Vi har ikke høy spedbarnsdødelighet i Norge, og det er ikke mange som dør i fødsel. Heldigvis. Men for de familiene det gjelder, er det katastrofalt.

Les også:Dramatiske fødsler utelatt fra nasjonal kartlegging

Mer enn én times reisetid til fødestedet innebærer økt risiko for mor og barn, kunne Anja Cecilie Solvik i Bunadsgeriljaen fortelle under sitt folkemøte på Litteraturhuset, et av de mange arrangementene under Kvinneuka.

Her i distriktet er vi heldige som tross alt ikke må lenger enn til Sarpsborg for å føde, men rundt om i landet er det mange som med god grunn frykter nedleggelser av de nære fødestuene. Ingen har lyst til å føde i en taxi eller et helikopter. Men vi er ikke usårbare her heller. Føder du altfor tidlig, vil din lille skatt legges inn på en avdeling på Sykehuset Østfold der fire sykepleiere nylig ble saksøkt av egen arbeidsgiver fordi de ønsker å jobbe i full stilling, og fordi de ønsker å bruke all sin arbeidstid på en avdeling der deres faglige ekspertise og tekniske kompetanse er helt avgjørende.

Morgendagens hovedparole er «Solidaritet med verdens kvinner». Det perspektivet er viktig. Vi har godt av å vende blikket opp og ut for å anerkjenne og verdsette hvor langt vi har kommet i likestillingskampen i Norge. Vi har godt av å innse at også vi må brette opp ermene og bidra til en mer rettferdig verden for jenter og kvinner utenfor våre landegrenser, men det er innafor å si at vi har litt å jobbe med hjemme også.

Når voksne menn bestemmer at unge kvinner må utøve sporten sin i hvite, avslørende shortser, når det forskes vesentlig mer på ereksjonsproblematikk enn på vulvaen, når endometriose blir fnyst av som vanlige menssmerter, når innskrenkelse av retten til selvbestemt abort blir et kort som legges på bordet i et politisk spill, når det velter ut spy og galle i kommentarfeltene fordi en mannlig barnehagelærer kler seg ut som prinsesse – bare for å vise at man kan være akkurat hva man vil – da er det innafor å si at vi har litt å jobbe med. Helt innafor faktisk.

Les også:Idrett, shorts og likestilling