Debatt

Moderne skogbruk i vinden?

Det biologiske mangfoldet er ikke tjent med skogbrukets måte å drive på. Skogen som etableres etter flatehogst er fjernt fra «nær den helt naturlige skogen».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Karl Frode Ring, sivil ingeniør, medlem Naturvernforbundet, Oslo

I sitt innlegg «Skogen er i vinden! Men hva ønsker nordmenn av skogen?» på dagsavisen.no 7. november hevder adm. dir. i Glommen Mjøsen Skog, Gudmund Nordtun, at skogsindustriens kritikere fremmer estetikk og kortsiktige hensyn. Selv fremhever han variert landskapsbilde, hogstflater med lys kontra tett skog og «urørt» skog ved siden av «velstelt skog». Fremstillingen skal rettferdiggjøre dagens etablerte plantasjeskogbruk, fullstendig dominert av ødeleggende flatehogst, der skog er noe som «må forvaltes i et 100-årsperspektiv». Denne etablerte «sannheten» om at naturen må «forvaltes» for å kunne leve og bli gjort nytte av, er indoktrinert i hodene på det moderne skogbrukets utøvere.

Det biologiske mangfoldet er ikke tjent med skogbrukets måte å drive på. Skogen som etableres etter flatehogst er fjernt fra «nær den helt naturlige skogen». Som skogbruker har Nordtun kun trær i hodet, uten å erkjenne at naturlig skog er mye mer enn bare trær. Det meste av liv dør når et helt område flatehogges, der nytt liv må gjenoppstå fra nærliggende skoger med mangfoldet intakt. Samtidig må arter ha et etablert livsmiljø å leve og formere seg i. Dette blir stadig vanskeligere når det skapes flere lommer av fattige skoger mellom frodige skogsområder som kontinuerlig blir mer fragmenterte.

Argumentet om skogens fornybarhet kan også kun gjelde i et langsiktig perspektiv. Flatehogst medfører betydelige klimagassutslipp på grunn av utløst nedbrytning av mye lagret biologisk materiale. Det tar mange tiår fra hogst til ny skog har dekket for tapene. Disse tiårene har vi ikke råd til.

Det meste av Nordtuns økende mengde «gammel skog» i nyere tid er nettopp hurtigvoksende plantasjeskog som skogsindustrien har plantet og «stelt» etter tidligere tiders intensive hogst. Dette er ikke det samme som gammelskog, som for det meste er uberørt av tidligere hogst. At gammelskogen forsvinner er ikke et «bilde som skapes». Store deler av skogene industrien ikke finner økonomisk drivverdig er hurtigvoksende skog med dårlig tømmerkvalitet. Den aller beste kvaliteten og de høyeste prisene er det gammelskogen som gir. At det blir færre av disse skogene er registrerte fakta. Det gjenstår ca. 2,4 prosent.

Når dyr og planters volum og mangfold er synkende i norske skoger, er det et paradoks at skogsindustrien kan slå seg på brystet med miljøsertifisering. Miljøorganisasjoner har liten påvirkningsmulighet på vesentlige forhold når der er skognæringen selv som utarbeider standarden. Miljøorganisasjonene har større tillit til uavhengige sertifiseringer som for eksempel FSC, men som skogsindustrien motarbeider.

Alle miljøorganisasjoner peker dessuten på hovedproblemet med at det er skogsindustrien selv som foretar og kontrollerer registreringer av sårbare livsmiljøer. Naturvernforbundet påviser stadig mange viktige livsmiljøer som etter standarden skal spares, men som skogbruket «overser» og tar ut. Gjentatte anmodninger om å få innsyn i skogsindustriens registreringer blir alltid avvist. Miljøsertifiseringene er drevet av markedet og ikke av industriens velmenthet.

Industrien må omstille seg. Forsiktig og kontinuerlig kontinuitetshogst der det er mulig tar vare på biologisk mangfold, samtidig som store trær gir god kvalitet og fortsatt verdiskapning. Klimagassutslipp vil heller ikke være et problem når biologisk materiale forblir bundet. Det er slike fleraldrede kontinuitetsskoger med rikt plante- og dyreliv som også gir den beste opplevelsen for de fleste mennesker, ikke et lappverk av ulike flatehogde, plantede og «velstelte» arealer med sterkt redusert artsmangfold.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt