Vi må snakke om fattigdom

De siste årene har vi sett en økning i de økonomiske forskjellene i Norge.

Dette rammer samfunnet på mange ulike måter, men jeg er mest bekymret for konsekvensene det har for barna. Spesielt fordi vi vet at fattigdom er en av de største risikofaktorene når det gjelder psykiske helseplager hos barn og unge.

Derfor håper jeg politikerne i denne valgkampen tør å snakke om fattigdom som den store utfordringen. Skal vi forhindre at levekårsproblemer forplanter seg nedover i generasjoner, må vi bidra til å fjerne forskjellene i tidlig alder.

Dessverre viser vår gjennomgang av partiprogrammene at partiene gjennomgående mangler universelle tiltak som fungerer i kampen mot barnefattigdom.

Barn og unge som vokser opp i økonomisk utsatthet føler på stor skam over situasjonen sin.

Så stor skam at de i liten grad har mulighet til å knytte nære relasjoner til andre, verken med jevnaldrende, familie eller andre voksne tillitspersoner. Dette fører til ensomhet, samtidig som de går glipp av grunnleggende ferdigheter andre ungdommer får gjennom omgang med andre.

Fattigdom er en av de største risikofaktorene vi har for psykiske helseplager. Sannsynligheten for å utvikle angst, depresjon og atferdsproblemer er seks ganger høyere hos barn som vokser opp i økonomisk utsatthet enn for andre barn. Forskning viser at det er en risikofaktor som får betydning for språkutvikling, skolegang, utdanning, helse og hvordan livet blir som voksen.

Men mest av alt handler det om stor ensomhet og et liv preget av psykiske helseplager.

Om barn som aldri har lært å knytte nære relasjoner til andre fordi de så intenst prøver å skjule det de skammer seg aller mest over overfor jevnaldrende og voksne utenfor familien. Samtidig unngår de å vise hvordan de egentlig har det for foreldre som gjør så godt de kan, og som har mer enn nok med egne bekymringer.

Det handler også om voksne som ikke spurte om hvorfor de aldri hadde med seg matpakke.

Om løgnen de hadde forberedt om noen skulle finne på å spørre. Det handler om unge på vei inn i voksenlivet som har mistet all tro på at det kommer til å ordne seg. Som har så mange negative følelser rundt økonomi og penger at de ikke sover om natten.

Om ungdom som i dag står utenfor fordi vi som samfunn aldri har gitt dem mulighet til å være en del av fellesskapet.

Å vokse opp med dårlig familieøkonomi har konsekvenser her og nå, men også for barnets muligheter videre i livet. En stor andel av de ungdommene som faller utenfor skole, jobb og fritidsaktiviteter har vokst opp i en lavinntektsfamilie.

Det er også disse ungdommene som sliter mest med å bli en del av fellesskapet igjen.

Hva kan vi gjøre? Det er bra med tiltak som forsøker å bøte på utfordringene ved å vokse opp i en lavinntektsfamilie, som Fritidskortet som skal gjøre det lettere å delta i fritidsaktiviteter. Men vi vet at universelle problemer først og fremst krever universelle tiltak.

Barnetrygden er en ordning for økonomisk omfordeling mellom dem i samfunnet vårt som har barn, og dem som ikke har det. Derfor må barnetrygden økes. Barnetrygden ble ikke endret i årene mellom 1996 og 2019. Statistisk sentralbyrå regnet i 2014 ut at 18.000 færre barn ville vokst opp i fattigdom dersom barnetrygden hadde vært justert opp i tråd med prisveksten.

I dag er tallet anslått til å være mellom 20.000 og 25.000.

Det er avgjørende med høy deltakelse i barnehage og SFO for å sikre at alle barn får samme mulighet til å utvikle en grunnleggende relasjonell kompetanse, og å skape nære relasjoner også utenfor hjemmet. Barn og unge i utenforskap strever ofte med sosiale relasjoner og er ofte ensomme. Dette gjelder spesielt dem som har vokst opp i økonomisk utsatthet. For å sikre at alle har et tilbud må barnehage og SFO være gratis.

I enkelte områder er det store sosiale utfordringer som særlig berører barn og unge. Andelen av unge som sliter med psykiske utfordringer er høy i disse områdene, og mange verken trives eller fungerer godt på skolen. Når mange barn og unge sliter, kreves det ekstra innsats av skolene.

By- og levekårsutvalgets undersøkelser i forbindelse med NOU 2020:16 dokumenterer at skoletilbudet i utsatte områder har lavere kvalitet enn andre steder. Det har negativ effekt på barns livskvalitet og læring.

En større andel av ressursene ved skolene går til andre formål enn ordinær undervisning sammenlignet med andre områder i byene, sammensetningen av voksenpersonellet er annerledes og andelen lærere med godkjent lærerutdanning er lavere. For å gi alle barn et likeverdig tilbud mener derfor Voksne for Barn at skolene i levekårsutsatte områder må styrkes.

Økte sosiale og økonomiske forskjeller krever mange ulike tiltak over tid for å rettes opp i. Men når det gjelder barna våre har vi ikke tid til å vente. Derfor håper vi i Voksne for Barn at alle partiene som stiller til valg i høst løfter barnas behov høyest, og sikrer en god og trygg oppvekst for alle.