Velferdsstat i luksusfellen

Hvis vi fortsetter å meske oss i velferdsgoder bør snart TV3 lage en sesong om tilfellet Norge på luksusfellen. Inntektene må opp, eller utgiftene ned for å unngå at vi har en velferdsstat som betaler regninger med et svidd kredittkort.

Dagens politikere må både ta noen upopulære valg og være åpne for nye løsninger for at velferdsstaten skal fortsette å være en velferdsstat i morgen. Det er vanskelig å se alvoret i en beskjed som er pakket inn perspektivmeldinger og statsbudsjetter, men konklusjonen er tydelig. Summen av en lavere oljepris, en eldre befolkning og en lavere avkastning fra oljefondet gjør at ikke har råd til å fortsette som før. Selv om arbeidsledigheten har sunket, har andelen som ikke er sysselsatt økt, og stadig flere unge inngår i offentlig finansierte trygdeordninger.

Sykefraværslandet Norge
Norge er et av verdens beste land å bo i. Dette henger blant annet sammen med at vi har et av verdens mest velutviklede velferdssystem. En del av dette systemet er sykelønnsordningen. Baksiden av medaljen er at Norge har blitt et sykefraværsland. Vi har det høyeste sykefraværet og de høyeste kostnadene knyttet til sykefravær sammenlignet med andre OECD-land.

I dag bidrar sykelønnsordningen til at sykefraværet er høyere enn det egentlig er grunn til. Med noen justeringer kan vi både redusere sykefraværet og gi en belønning til arbeidsgivere og arbeidstakere som klarer å opprettholde en (viss) kobling til arbeidsplassen.

Flere av ungdomspartiene har skjønt det, og tatt til ordet for endring i sykelønnsordningen. De vil blant annet sette problemet på agendaen under Arendalsuka. Jeg håper at Norges neste regjering følger fotsporene deres. Tiden er overmoden for å endre på rause velferdsgoder med negative bivirkninger for å styrke arbeidslinja og redusere utgiftene.

Velferdsgoder som investering
Politikerne må også tenke nytt om hvordan velferdsgodene våre finansieres. Det finnes mange måter å løse sosiale problemer på. I dag produseres en liten del av velferdstjenestene av private aktører, og det offentlige har ansvaret for finansieringen.

I land som Storbritannia, Finland og Sverige har private aktører også mulighet for å finansiere velferdsgoder ved å investere i tiltak og tjenester de har tro på – såkalte velferdsobligasjoner. Kort fortalt kan private investorer forskuttere ulike prosjekter, og få betalt dersom de klarer å levere et bestemt resultat. Ordningen flytter risikoen fra det offentlige til en privat investor. Dersom prosjektet lykkes har myndighetene fått resultatene de drømte om – og investoren får sin gevinst. Gjennom slike ordninger kan investorer bidra til at viktige samfunnsnyttige prosjekter ser dagens lys, eksempelvis gjennom samarbeid med ideelle virksomheter og sosiale entreprenører.

I tillegg til åpne opp for investering i velferdsobligasjoner må private aktører også slippe til som tjenesteleverandører på flere områder. Det vil gi oss som nasjon store gevinster og kvalitetsforbedringer, samtidig som vi får en mer bærekraftig velferdsstat med på kjøpet.