Så slo vi til igjen. Onsdag 18. mai gikk fem aktivister fra Extinction Rebellion ung inn på Stortinget for å avbryte spørretimen. Vi limte oss fast oppe på galleriet og holdt appeller med klar beskjed om at politikerne med deres handlinger er kriminelle og frarøver oss vår fremtid.
Kravet: Norge må slutte å lete etter olje.
Noe overrasket ble vi da politikerne reiste seg opp og forlot salen, men det endret ingenting for oss. Ikke annet enn at den lille tilliten vi har til dem fikk seg nok et slag.
I etterkant ble aksjonen som handlet om klimakatastrofen kuppet av politikerne og snudd på hodet. Det vi gjør er ulovlig og bryter med demokratiske spilleregler. Overraskende? Nei. Frustrerende? Ja. Men også forventet. Fordi politikerne gjør alt de kan for å slippe å bli konfrontert med deres forkastelige mangel på reell klimahandling.
[ Moxnes om Nato-utvidelse: – Kan i verste fall få katastrofale konsekvenser ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ITHH55T2CBFHHIOR3VKFYGWJVM.jpg)
Likevel ser vi at ordskiftet har endret seg. Under debatten mellom Sveinung Rotevatn og Espen Barth Eide på TV 2 nyheter onsdag 18. mai var det tydelig. Klimakatastrofen er i gang og begge innrømmer at ingen har gjort nok. Vi må handle nå, sa de begge. Det som fortsatt var det samme er deres ukuelige handlingslammelse. «Vi må handle nå», sier de, og det blir med det. Kan det være de har lest «The secret»? At bare de sender tanken ut så skjer det?
Eller er det så enkelt at de har altfor mye tillit til markedskreftene?
[ Vi var en internasjonal ledestjerne. Hva har skjedd? ]
Like underlig var det at de diskuterte kollektivtransport og dyrere elbiler. Ikke ett eneste ord ble sagt om olja. Det er som om det ligger en gigantisk betongblokk over temaet med «TABU» malt i store blokkbokstaver. Det er dette som gir klimabevegelsen verdens største hakeslep. Hvordan kan det ha seg at media og det norske folk lar det passere? Hvilket bringer saken tilbake til oss. For når demokratiet som vi kjenner det ikke taler sannheten så må borgerne ta grep og røske samfunnet til aksjon. Noen må ta ansvar for vår felles fremtid og tvinge frem debatten som får ting til å skje.
Så kjære politikere. Kjære media. Kjære borgere.
Hva tror dere skjer om noen år, når vi virkelig kjenner krisa? Kommer folk til å akseptere matvaremangel? Kollaps i infrastruktur? Flommer, oversvømmelser, tørke? Kommer folk til å gjøre opprør mot staten som ikke tok krisa på alvor?
Med opprør mener jeg alt fra voldelige opptøyer i gatene til korrupsjon for å få tilgang på nok ressurser, borgerkrig og ikke helt usannsynlig verdenskrig. Vi er tross alt så sammenflettet i dag at kollaps ett sted fører til kjedereaksjoner av kollapser – det har kapitalismens utnyttelse av underpriviligerte mennesker sørget for.
[ Gro Nylander: – Du er en like god mor om du ikke kan amme (+) ]
Jeg kan til en viss grad være enig i at vi bryter med noen spilleregler som det norske demokratiet har latt dure og gå stort sett uavbrutt i flere tiår. Jeg er derimot ikke enig i at det er et problem. Det labre tempoet demokratiet har lullet seg inn i har gjort politikernes jobb mye lettere.
De har kunnet bruke tiden på å dyrke populisme og behandle velgere som statistikk i stedet for oppegående mennesker som tenker, føler og bryr seg. Og resultatet blir deretter – de har for mye makt som reelt sett går uutfordret forbi.
Vi samtykker ikke til dette.