Gro Nylander: Blid, men beinhard

– Folk mente jeg var gal som begynte på medisin med to barn, og så gammel!

Da Gro Nylander var 28 år gammel, ble livet hennes snudd på hodet. Mannen hennes døde brått i en ulykke, og hun ble alene med to små. Da bestemte hun seg for å trosse legefarens advarsel om at en kvinnelig lege ville bli en dårlig lege og en dårlig mor – og ble en av de nokså få kvinnelige medisinstudentene.

Mange år senere er hun kjent som ammeguru og en viktig stemme i spørsmål om graviditet, barsel og barnehagestart. Nå er hun engasjert i den nylig oppblussede debatten om fordelingen av permisjonen mellom mor og far. Og hun er skuffet. Mer om det senere.

Nærmest lydløst tar Gro Nylander kåpen min, henger den inn i skapet og spør om jeg vil ha et par tøfler.

Hun rekker meg et par rene og pene tøfler med hvit ull fra en diskre skyvedørsgarderobe. Huset hennes er på et plan, og gulvet med terrakottafargede fliser føles som om det er på samme nivå som gress og mose på den andre siden av de store vinduene.

– Vil du ha te eller kaffe? Vil du ha kaffen sterk eller svak? spør hun og setter fram en liten skål med kransekake. Til overs fra en barnedåp, men myke inni, forsikrer hun.

Som legestudent, enke og alenemor møtte hun arkitekten Øyvind Almaas. Han var skilt og hadde to barn, og de to familiene flyttet sammen. Da fikk Gro en bankbok av faren med penger til å dekke framtidige gaver til hans barnebarn. Han ville ikke ha noe mer å gjøre med sin datter, hun som skulle inngå et samboerskap med en skilt mann – uten å gifte seg. Heldigvis forandrer også gamle fedre mening iblant.

Det er mannen hennes, Øyvind, som har tegnet huset. Gro gir meg plassen med utsikt ut mot hagen og sjøen. Da de flyttet dit i 1973, var huset bare 49 kvadratmeter, og over raste store fly fram og tilbake til Fornebu flyplass. To år senere fikk de datteren Astrid Nylander Almaas, nå barne- og TV-lege, sammen.

Nå er det lille huset blitt knotet på mange ganger og utvidet med et moderne langhus. De to husene er knyttet sammen av en gang, og datteren Astrid bor i det gamle huset med sin familie. Generasjonsboligen ligger pent til mellom furutrær, med en liten dam i hagen og kort vei ned til sjøen.

– Den flyplassen fikk vi lagt ned!

I tida da hun aksjonerte for nedleggelsen, marsjerte hun ut i trafikken og skapte lange køer. Hun er ganske sikker på at hun ble avlyttet av politiet.

På spisebordet har hun lagt flere ark med punkter om saker og temaer hun vil at vi skal snakke om. Noen av dem er opprop hun har skrevet sammen med andre fagfolk om kvinnehelse, barns utvikling og tilknytning. Andre er om legeassistert livsavslutning og klimakrisen. Hun sitter klar med en fyllepenn.

Hjemmet på Høvik er hennes favorittsted, men hun har muligens tilbrakt nesten like mye tid på Rikshospitalets kvinneklinikk. For ikke å snakke om aksjonene på 70-tallet og fire år med forskning på fostervann fra gravide røykere. På midten av 80-tallet røykte 40 prosent av alle gravide. Studien ble til en doktorgrad. Og ikke minst pionertida på Nasjonal kompetansetjeneste for amming.

Gro og mannen jobbet mye, og i et intervju om likestilling sammen med fellesdatteren Astrid fortalte Gro at krysspresset dagens foreldre opplever, antakelig er verre enn da hun hadde småbarn.

– Vi hadde ett selskap i året, og det var det, sa Gro i intervjuet.

Astrid sa samtidig at hun opplevde at moren var ordentlig til stede når hun var hjemme. Sønnen Dag Nylander fortalte i et portrettintervju for noen år siden at han som barn var mest opptatt av å ikke bli som sine foreldre. Han husker det som at de jobbet åtte til fire, tok bussen inn til byen, kom tilbake, laget middag, alt til fastlagte tidspunkter. Og liksom ikke noe mer. Han bodde mange år i Colombia som diplomat og fredsmekler. Nå har han vendt hjemover og gitt Gro enda et ungt tilskudd til flokken av barnebarn. Å passe barnebarn prioriterer hun framfor alt.

Hennes førstefødte sønn, Olav, døde bare 19 år gammel etter lang tids sykdom. Han hadde Down-mosaikk, som betyr at noen av cellene er normale og noen av cellene har Downs syndrom. Med det fulgte i tillegg alvorlige helseproblemer knyttet til syn, hørsel og hjerte.

– Å ha et annerledes barn innebærer masse sorg, masse bekymring, masse glede og varme. Og han var en alle tiders fyr.

Det var ikke lett for foreldrene å vite om det var best å for ham å gå på vanlig skole eller på spesialskole. De første årene gikk så bra at Gro foreleste på barnevernsakademiet om vellykket integrering. Men så kom 4. klasse, leken ble mer språkdrevet og avansert, og han falt utenfor.

Men da han begynte på spesialskolen Haug, strålte han igjen. Med klubb, idrettslag og band.

– Vi burde kanskje ha byttet skole før, men man prøver jo å velge ut ifra det man tror er best, sier hun ettertenksomt.

– Det var ikke lett for ham å skjønne at han var annerledes. Han var for tung for luften, for lett for bølgene, som Ibsen sa.

---

Gro Nylander

• Født i 1943 i Skien og oppvokst med to søstre rundt om i Norge. Bor i dag med mannen, Øyvind Almaas, på Høvik i Bærum. Da hun traff Øyvind, hadde hun sønnene Olav og Dag Nylander. Sammen har de datteren Astrid Nylander Almaas, og Gro er bonusmor til Jon Almaas og Ingerid Helsing Almaas.
• Utdannet fysioterapeut før hun ble lege. Spesialist i fødselshjelp og gynekologi med doktorgrad.
• Kjent for mange som «ammeguru». Var aktiv da mor-til-mor organisasjonen Ammehjelpen ble startet opp i 1968 og er i dag æresmedlem. Var aktiv i Norges første nyfeministgruppe «Blid men beinhard» og forkjemper for retten til abort.

---

Minner om bomber

Selv ble Gro født i Skien i 1943, og faren hennes var lege på sykehuset. Så måtte de flykte.

– Han nektet å undersøke de norske jentene som hadde forhold til tyskere. Tyskerne krevde at de skulle ha en gynekologisk undersøkelse og testes for kjønnssykdommer. Faren min mente at det ville være en skammelig ting å gjøre mot disse norske jentene.

Familien flyttet til Cort Adelers gate i Oslo, rett bak Victoria terrasse, som tyskerne hadde overtatt – et bombemål for de allierte.

– Mine første erindringer er jo bombing.

Gro er blitt fortalt at hun pleide å rope «mere bombom» når det ble stille mellom angrepene.

– Jeg husker svakt at det sto en kurv i gangen og at pappa bar meg og kurven, og mamma hadde storesøster som var et par år eldre, og så gikk vi ned i kjelleren. Men jeg husker det som kjempegøy! Det var masse mennesker og barn, og for en toåring som ikke følte angst, var det helt greit. Og det gikk jo bra med oss.

– Jeg har hørt flere fortelle at de som barn husker krigen som noe sosialt og gøy. Det er kanskje normalt?

– Ja, ikke sant. Så rart som det høres ut, er den store katastrofen for et barn å miste kontakt med de pårørende. Det er mye verre enn å oppleve krig i et tilfluktsrom.

– Blir du minnet på krigen du opplevde når du leser om krigen i Ukraina?

– Ja, jeg tror nok jeg har litt skrekkens gjenkjennelse av krig. Jeg husker at jeg satt livredd i barnesengen mens sinte menn dunket hardt i døren og brølte til pappa som sto i pysjen. Og at pappa ikke brølte tilbake. Senere fikk jeg vite at dette var helt på slutten av krigen. Tyskerne var ute etter en unggutt i naboleiligheten i Cort Adelers gate. I årevis hadde jeg mareritt om slemme menn med grønne klær som kom om natten og tok meg. Nå tenker jeg på hvordan krigen vil prege også de ukrainske barna det har gått «bra» med. Vi har meldt oss til kommunen som støttefamilie for ukrainere.

Da krigen var over, dro faren hennes opp for å være distriktslege i det nedbrente Finnmark.

– Folk i Mehamn i Finnmark levde i krigens skygge i årevis etter freden. Alle hus var brent opp av tyskerne, bare grunnmurene sto igjen som ujevne tannstumper. Omtrent som det ser ut på bildene fra Ukraina, bare at der er hele bykvartaler ødelagt. De voksne snakket og snakket om krigen, uten tanke på de små grytene som også hadde ører.

Finnmarkingene pratet om at alt de eide, var borte, men også om dem som hadde rømt, om kvinnfolk som hadde født barn i en hule. Om Amalie som gjemte seg under vann med mann og to gutter, som måtte dukke og puste gjennom hule rør hver gang søkelysene sveipet over sjøen.

De ble i Mehamn i Finnmark i fem år, og Gro skifter fortsatt over til dialekten når hun forteller om tida i nord. Den gangen hun kom dit med moren og søsteren, var det ingen kai der, for den hadde tyskerne brent.

– Jeg husker at pappa måtte entre fra en småbåt opp til Hurtigruta med en taustige. Jeg var veldig sjenert og ville ikke klemme ham. Jeg hadde jo ikke sett ham siden han reiste først. Plutselig så jeg at det rørte seg under seilduksjakka hans, og jeg ble nysgjerrig. Opp av innerlomma stakk hodet på en valp!

Da hun fikk se den lille foxterrieren Pelle, var isen mellom dem brutt.

– Vi hadde fantastiske lekeplasser mellom grunnmurene, det eneste som sto igjen etter alle de nedbrente husene. Der lå hullete gryter, koppeskår og kar – kjempefine leker! Da jeg noen år senere kom til København til min danske morfar, spurte han meg hvorfor jeg var så trist. Da sa jeg: «Det ekkje nokka artig her, det e ingen branntomta å lek’ i.»

Heller ikke lunsj på Københavns fineste hotell, Hotel D’Angleterre, kunne måle seg med Finnmark.

– Det var sånne lange bord med masse mat, og det hadde vært dårlig med mat i Norge. Jeg bare gikk og gikk langs bordet og vil ikke ha noe. Da spurte morfar: «Lille Gro? Vil du ikke ha leverpostei? Og se her, deilig kød!» og pekte på all den gode maten. «Har dokker ikkje kvit fesk og potet?» svarte jeg oppgitt. Det var jo omtrent det eneste vi hadde spist i fem år.

[  Hedvig Montgomery: – Det var en litt skjødesløs behandling av barn tidligere (+) ]

«Spedmartyr»

I tenårene hadde hun en periode da hun var religiøs forkjemper for det ufødte liv. Selv om foreldrene var ateister, snek Gro seg til å gå på søndagsskole med de andre barna i Mehamn.

Der fikk hun høre den tragiske historien om jenta som ble en «en liten spedmartyr» da hun prøvde å omvende sin fordrukne far og ble slått i hjel.

– Hun kom rett til himmelen, og da var det liksom ikke farlig. Der fikk hun hvit kjole og hadde det fint. Da foreldrene mine skulle ta seg en liten drink om kvelden etter jobb, bestemte jeg meg for å redde dem fra drukkenskapen. Jeg stelte meg i hvit nattkjole foran flaskeskapet, med utstrakte armer som en engel og ropte med skjelvende stemme: «Dokker får ikkje drikk dokker full.» Da lo de godt.

Hun tror det var fortellingene om Jesus fra kristendommen hun hørte i Mehamn som bidro til å vekke hennes sterke empati og engasjement. I tillegg til all dramatikken og sosial ulikhet hun opplevde i barndommen.

– Ja, for å bli virkelig empatisk, så må du kanskje ha opplevd litt vondt, bare ikke så vondt at du blir ødelagt. Men vondt nok til at du har kjent på angst og ensomhet.

Da hun i likhet med andre kvinner på den tida hun vokste opp, fikk kjenne på frykten for å bli gravid utenfor ekteskapet og fikk se skammen og utestengelsen det medførte, la hun religionen på hylla.

Og da regjeringen med KrF i spissen ville innføre reservasjonsrett for leger som ikke ville utføre abort for noen år siden, sa hun til et fagblad: «Det er jo merkelig skinnhellig å toe sine egne hender, mens man synes det er greit at kollegaen skal brenne i helvete.»

Men en ting er hun enig med det kristne partiet om, og det er i spørsmålet om fordelingen av foreldrepermisjon. Denne saken står høyt på Gro Nylanders agenda for dette intervjuet.

– Nå skal du få høre min liste. Øverst står det «skuffet». Det betyr at som ihuga sosialdemokrat og beundrer av Arbeiderpartiet, så er jeg jo nokså skuffet over en del ting ved den nye regjeringen.

---

Fem favoritter

Favorittsted: Tja, er det lov å si hjemme i generasjonsboligen vår og omgivelsene der?

Film: «Sophie’s choice» med Meryl Streep har gjort mest inntrykk

Musikk: «I’ your man» med Leonard Cohen eller Griegs «Morgenstemning»

Bok: «Kristin Lavransdatter» av Sigrid Undset eller «Bleak house» av Charles Dickens (gratis lydbok på LIbrivox lest av verdens beste innleser, skuespilleren Min Nicholson)

Mat: Skrei fra Lofoten

---

Permisjonsdebatten

I midten av mars ble det klart at andelen mødre som har tatt ut ulønnet permisjon, har økt med 50 prosent fra 2017 til 2021. Det har skjedd etter at Stortinget i 2018 innførte en tredeling av foreldrepermisjonen, der mor og far fikk 15 uker øremerket hver og felleskvoten ble satt til 16 uker. Den mest oppgitte årsaken blant mødrene var at de ville være lenger hjemme med barna. Men nest flest sa også at de tok ut ulønnet permisjon for å kunne fortsette å amme barnet sitt etter at den lønnede permisjonen var over.

– Jeg kaller det likestilling på ville veier. Jeg er jo 70-tallsfeminist og har stått på barrikadene og blitt sperret inne og fått masse dritt for det. Men nå har de innført en tredeling som er sånn at mor ikke har fem minutter mer permisjon enn far, sier Gro.

Hun snakker uten særlig lange pauser.

– Det er kvinnen som har båret fram og født barnet. Kanskje hatt komplikasjoner og en tøff barseltid – helvetesukene, kaller mange det! Og hun ammer. Så skal hun tvinges hjemmefra mens barnet fortsatt er avhengig av pupp? Det rimer jo ikke i det hele tatt. Det finnes forskjellige ordninger for ammefri og sånn, men det funker jo ikke for alle.

I tråd med arbeidsmiljøloven har mødre rett til én time ammefri i løpet av en arbeidsdag med avtalt arbeidstid på sju timer eller mer.

– Særlig Arbeiderpartiet burde jo tenke på hun som jobber på butikk fire mil unna, som står opp klokken fem om morgenen og må ta buss hver vei. De sier at hun kan ta ammefri og amme på jobben. Ja vel, hvem skal ta med ungen til henne?

Påstander om at hun ikke er for pappaperm, provoserer henne.

– Det er klart far er viktig! Jeg er varm tilhenger av pappaperm. Men det er ingenting som tyder på at det er bedre for barnet at han skal ha hovedansvar helt i starten. Babyen er vant til mors lyder. Den har ligget i mors mage. Luktet luktene hennes og roet seg med hennes hjerteslag. Dette vet man mye om, forskning kan vise at kvinnen er bedre utrustet til å ta seg av bitte små spedbarn.

I enden av hagen der ute suser et barnebarn forbi på sparkesykkel. Gro sitter med ryggen til og fortsetter:

– Nye mødre hører og lukter barnet bedre. De reagerer raskere på barnets signaler, og det fremmer jo ammingen at mamma har barnet hos seg. De fleste pappaer er der morgen, middag, ettermiddag, kveld, natt, helger og ferier. Det er jo ikke sånn at de ikke kan få kontakt med barnet. Jeg er veldig for pappaperm, men den bør vanligvis komme på slutten av permisjonstida, slik de fleste familier velger. Men hvis jeg sier det i en avis, så kommer det et motinnlegg fra et mannsforum: «Gro Nylander vil ikke at far skal ta i ungen før den begynner på skolen.» Jeg har aldri sagt noe slikt.

I boka: «Mamma for første gang», som hun skrev for 23 år siden, skriver hun også om hvordan pappaen kan finne sin rolle og hjelpe til. Siden har hun skrevet flere bøker om mor-barn-relasjoner, og til og med om besteforeldrerollen. I 2016 fikk hun møte kongen og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Den får man som belønning for utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten.

Som lege var Gro Nylander blant foregangskvinnene som fikk snudd opp ned på råd og rutiner som ble gitt til kvinner på barsel.

Den gangen gjorde sykehuset det vanskeligere å amme, ikke lettere. De ga sukkervann til de nyfødte barna, som gjorde dem kvalme og hemmet ammingen. Gro bidro til å stoppe det med forskningen sin. Rådene mødre som skulle amme fikk, er de samme man i dag gir til mødre som skal slutte med amming. På 70-tallet hadde færre enn tre av ti melk tre måneder etter fødselen – i dag er det ni av ti. Men noen har også følt at den store oppmerksomheten rundt fordelene med amming legger press og skam på dem som ikke får det til.

– Det er trist. Du er en like god mor om du ikke kan amme! Men vi kan jo ikke holde medisinsk kunnskap hemmelig for befolkningen.

Gro er blant dem som mener barn helst ikke bør begynne i barnehagen før de er ett og halvt år gamle.

– Det er stor forskjell på en språkløs, krabbende ettåring og en på ett og et halvt som både kan gå og si ja og nei.

I debattene blir ofte barns tilknytning, mors plass i arbeidslivet og fars plass i hjemmet veid opp mot hverandre.

– Sjelden hører man om barnets beste. Men dette er jo følsomme temaer, og det gjelder ikke minst amming.

Ansikt utad

Filmen hennes om amming, «Bryst er best», er oversatt til over 40 språk, og det ryktes at til og med Madonna og flere kongelige har sett den.

Men det er ikke alltid så lett å være et ansikt utad. Etter at Gro forsket på hvordan gravides røyking påvirket fosteret, fikk hun sitte i Statens tobakksskaderåd da røykeloven ble planlagt.

– Den gangen var det litt sånn i selskap at folk sa: «Ja, vi kan vel ikke ta oss en blås nå som Gro er her.»

Hun sukker oppgitt.

– Til slutt lærte jeg meg å si: «Du, bare røyk i vei for min del, så lenge du ikke er gravid.» Men jeg syntes jo det var pyton. Alle møter, fly, busser, tog og sosiale samvær var røyklagt.

Hun har i tillegg vært klimaaksjonist i mange år og er aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon.

– Vi jobber uegennyttig for en fremtid vi ikke selv skal være en del av. Men nå er det litt sånn at hvis du tar opp klima i en sammenkomst, så kommer folk med sånne blødmer: «Ja, ja, nei, vi skal jo dø alle sammen», «blir sydentur forbudt, da?» og «åssen er det? Kan jeg ta bilen til butikken nå?»

Senest for to år siden skrev samfunnsdebattanten Sanna Sarromaa i VG: «Morsmelk i Norge er blitt en ideologi og en religion. Fødselslegen Gro Nylander er den åndelige lederen, selve propagandaministeren.»

Men ammepress-kritikken er det lite av nå. For det aller meste har Gro fått overveldende mange positive tilbakemeldinger for sine bidrag til mor og barn.

– Det er så hyggelig! Jeg har fått blomster, sier hun og peker på buketten på bordet.

– Og i går sto det en sånn gul morgenpakke utenfor! Vet du hvilke jeg mener? Jeg har så vidt hørt om det fra dem i nabohuset.

Altså datteren og hennes familie.

– Det hender folk stikker hodet innom vinduet når jeg parkerer vår lille Buddy og sier: «Er det deg? Jeg må bare si deg at …» Særlig folk som har lest «Mamma for første gang». Gyldendal ringte nå og sa at nå var den nesten utsolgt, og de vil trykke 4.000 til, og det er jo over 20 år siden jeg skrev den. Det er jo en ufattelig glede – både å få lov å skrive og det at det man skriver, blir brukt.

[ Gro Harlem Brundtland: – Først etter ti år kunne jeg begynne å tenke på Jørgen med glede (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen