Tapt fremtid?

Over 620 millioner mennesker i Latin-Amerika opplever en realitet preget av stor økonomisk, sosial og politisk usikkerhet. Manglende oppmerksomhet fra et internasjonalt samfunn som er fokusert på akutte terrortrusler, gjør at et helt kontinent er i ferd med å bli glemt. Prisen for denne globale forsømmelsen kan fort bli meget kostbar. Det er ikke bare enkeltskjebner til gatebarn i Brasil, urbefolkningen i Guatemala, sultne i Venezuela eller drapsofre i Mexico som står på spill, men hele regionens morgendag.

Amnesty International har varslet at en stor menneskerettighetskrise nå herjer på kontinentet. Organisasjonen fastslår at det har vært et meget stort tilbakeslag for menneskerettigheter i Latin-Amerika de siste 2 årene. Det er en blanding av «diskriminasjon, vold, ulikhet, konflikt, fattigdom» som, sammen med miljøødeleggelser og utbredt straffefrihet, er mye av årsakene.

De som står opp for menneskerettighetene i Latin-Amerika lever farligere enn sine kollegaer i andre verdensdeler. Det var rimelig stille rundt det faktum at 24 menneskerettighetsforkjempere ble drept i Brasil bare i årets 4 første måneder, mens verden storkoste seg under sommer-OL i Rio. EUs utenrikstjeneste (EEAS) opplyste 18. august om at 10 menneskerettighetsforsvarere er drept i Guatemala så langt i år. Det er tilsvarende problemer i El Salvador, Honduras, Mexico og Nicaragua.

Den irske menneskerettighetsorganisasjonen Front Line Defenders poengterer at av de 156 menneskerettighetsforkjempere som ble myrdet på verdensbasis i 2015, fant hele 55,7 prosent av likvideringene sted i Latin-Amerika. Ifølge organisasjonen er det særlig de som forsvarer rettigheter til land, miljø og urbefolkning som er mest utsatt.

Midt i Latin-Amerikas menneskerettighetskrise er det mye som tyder på at den norske regjeringen fortsetter sin omfattende nedtrapping av engasjement i regionen. Et talende eksempel er avviklingen av Norges eneste gjenværende ambassade i Mellom-Amerika, Guatemala, et land hvor nesten 40 prosent selv sier de tilhører urbefolkningen. Heretter vil det nok bli særdeles krevende for de ansatte i utenrikstjenesten å «beskytte menneskerettighetsforkjempere» i Mellom-Amerika på landnivå.

Et annet tankekors er regjeringens, og Stortingets, omfattende reduksjon av bistand til Latin-Amerika over den såkalte regionalbevilgningen. Målet for Norges satsing i regionen er «Styrket vern av menneskerettighetene og godt styresett, med særlig vekt på urfolks rettigheter, bekjempelse av straffefrihet, kvinners rettigheter og retten til utdanning». Regjeringen vil videre bidra til «Bedret forvaltning av naturressursene: vern av biologisk mangfold og bedret tilpasning til klimaendringer.»

For å gjennomføre alt dette har regjering og Storting – med kommentaren om at «Pågående tiltak vil måtte avsluttes» – vedtatt å bruke hele 30 millioner kroner i regionen, knapt halvannen million mer enn sluttprisen på stupetårnet i Hamar.

I sin utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget i mars hevdet Børge Brende at «antallet som lever i ekstrem fattigdom er halvert». Dette bildet stemmer dårlig når vi ser på Latin-Amerika. Tall fra FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL) viser at det i 1980 var 136 millioner fattige i Latin-Amerika. I 2015 var antallet steget til 175 millioner fattige latinamerikanske kvinner, barn og menn. Kanskje dette er noe av forklaringen på Utenriksdepartementets anførsel, i Statsbudsjettet 2016, om at det er «verdt å merke seg at den økonomiske ulikheten i Latin-Amerika fortsatt er den største i verden».

Den politiske utviklingen siden Hugo Chávez vant valget i Venezuela i 1999 fikk mange analytikere til å snakke om Latin-Amerikas såkalte venstrebølge. Militærdiktaturer ble erstattet av demokratisk valgte regjeringer, ofte bestående av gamle geriljaledere og venstreorienterte opposisjonelle. Tidligere utviklingsminister (2005–2012) Erik Solheim ble betatt og kommenterte, noe uvørent, at «Den rødgrønne regjeringen gjenoppdaget Latin-Amerika».

Problemet med den nye norske satsingen på Latin-Amerika var formodningen om at regionen nå hadde lagt bak seg det mørke historiske kapittel der fåmannsveldet var regelen. Dette ble akkompagnert av en tilnærmet religiøs overbevisning om at økt handel og næringsliv ville frigjøre en undertrykket befolkning, og bedre forholdene for menneskerettigheter. Nøkkelen til medvind var «en robust privat sektor som skaper arbeidsplasser» og norske økonomiske interesser i olje og gass, og fisk. Spør man de fattige i Latin-Amerika vil vurderingen av fremgangen kanskje være noe kjølig.

En stor utfordring, som de siste årene har vist seg å være ødeleggende på mange måter, var at det ikke var bred politisk enighet om den rødgrønne flertallsregjeringens nye satsing på Latin-Amerika. Partiet Høyre var spesielt tydelige i debatten. I sitt alternative statsbudsjett for 2012 sa Høyre klart ifra om at de «i tråd med prioriteringer gjennom flere år vil avslutte norsk bilateral bistand til land i Latin-Amerika». Dette er i ferd med å skje og prisen betales i dag i form av at mange latinamerikanske land, og folkelige organisasjoner, nå vanskelig kan omtale Norge som en langsiktig aktør.

Bare de siste årene har utviklingen i Latin-Amerika gått fra litt negativ til det som må kunne beskrives som svært kritisk. Menneskerettssituasjonen er hjerteskjærende, og de politiske forholdene i land som Argentina, Brasil, Ecuador, Nicaragua og Venezuela er særdeles kompliserte. Økt kunnskap, tilstedeværelse og samarbeid er mer nødvendig enn noensinne.

Når det gjelder bidrag til menneskerettighetsforkjempere som arbeider for et bedre samfunn i Latin-Amerika, så har regjering og Storting nå en mulighet til å satse friskt i regionen i form av mer støtte til, og utvidet samarbeid med, menneskerettighetsorganisasjoner. Norges bistand til Latin-Amerika bør frakobles ideologiske empatier og antipatier, og heller grunnfestes i et reelt ønske om å forhindre at 620 millioner menneskers blir frarøvet en human fremtid.