Her kommer et hjertesukk fra en medsøster til alle medsøstre, fedre og partnere, som også føler seg tråkket på eller nedprioritert.
Til de som ikke har fått statens tillit til at vi evner å ta selvstendige valg for egne liv. Vi er allerede langt på overtid når vi i 2020 fortsatt og på hårreisende vis spekulerer i hva som er best for barna våre, og om hun som tross alt bærer frem, føder dem og nærer dem skal få delta i diskusjonen.
Når skal vi våkne opp og innse at ingen graviditet, fødsel, mentalitet eller familie er lik?
Når skal vi, og da mener jeg samfunnet, ta innover oss og på alvor at å være gravid ikke er en sykdom, men en enorm påkjenning både under og etter graviditeten? Når skal et svangerskap faktisk få den respekten det fortjener?
Vi har kommet såpass langt innen forskning på barns utvikling og helsetilstand at vi vet hvor viktig opplevd omsorg og tilhørighet fra våre nærmeste er av betydning for utvikling og egen fremtid. Torsdag 23.1.2020 skriver et knippe forfattere i Aftenposten, flere av dem jordmødre, hvor verdifullt nærhet og amming gjennom barnets første leveår er for både barn og mor.
For det første og viktigst av helsemessige årsaker, som bedre immunforsvar og mindre infeksjoner hos barnet og redusert fare for kreft hos mor.
For det andre med hensyn til klima.
Ja du leste riktig. Med amming og et velfundert system for mødre, barn og partner, vil vi faktisk kunne redusere klimaavtrykket vårt med en lengre ammeperiode og dermed et lavere konsum av morsmelkerstatning.
Er det derfor et økonomisk aspekt hva fødeavdelinger og barselomsorgen angår politikerne bør engasjere seg i, er det senvirkningene av å drastisk redusere mor og barns tilknytningsperiode, også med tanke på permisjonsordningen.
Gro Nylander, en av våre fremste fagpersoner innen mor-barn-helse og oppfølging av kvinner og barn etter fødsel, som på bakgrunn av sin innsats for folkehelsen har mottatt St. Olavs orden, skriver kronikk etter kronikk om hvor forkvaklet og misforstått både permisjonsordning og prioritering av kvinnehelse er, tilsynelatende uten å bli tatt på alvor.
En del er fornøyde med tredelingen av permisjonen, men overvekten er fortsatt de som føler seg umyndiggjort for å selv velge hva som er best for seg og sin familie. Fortsatt er det slik at mødre tar ut mesteparten av fellesdelen, fortsatt er det slik at det er kvinner som føder barn.
En fødsel kan dog ikke behandles som en standardprosedyre, de er like unike som barna vi setter ut i verden. Dagens ordning synes ikke å ta tilstrekkelig hensyn til noen av delene. Fødeavdelingene nedbemannes, færre kvinner føder og færre barn fødes, samtidig som statsministeren roper etter flere.
Mødre tvinges ut i arbeid kort tid etter den store påkjenningen det beviselig er å sette et nytt liv til verden.
Er det rart vi holder igjen? 6. mars 2010 skrev Gro Nylander at det foregikk en stille fødestreik og et mødreoppgjør, på bakgrunn av «å ha opplevd realiteten og omkostningene ved å være den som faktisk frembringer et barn (...), og at de føler at innsatsen blir undervurdert og de selv diskriminert». Det stemmer.
Med to friske barn og over halve livet foran meg, er tanken på og ønsket om å få vårt tredje barn ofte til stede. Med kjærlighet til en til på lager virker det naturlig, men alt annet holder meg igjen. Og mine venninner og medsøster. Dette er ikke holdninger en nybakt familie skal møte!
Bak et sterkt ønske om å bli mor ligger også en følelse av ansvar og kjærlighet, som i dag nedgraves av svake argumenter knyttet til økonomi og likestilling.
Å frata mor rett til tid med barnet er ikke likestilling, ei heller å påstå at alle fedre trenger hjelp fra staten for å se verdien av å ta ut permisjon.
I fjor var året regjeringen og Nav burde ha snudd om på holdninger og urealistiske krav til kvinnen og hennes familie.
I år og nå, med et rykende ferskt regjeringsskifte, håper jeg derimot de omsider tar til fornuft og lytter til fagfolk som vet og alle mødre og familier som vil. Vi trenger og bør ha rett på et rammeverk som støtter og tar oss imot når vi er på vårt mest sårbare. Ikke et samfunn og regelverk som river ned det familiefundamentet vi forsøker å legge.