Debatt

Snart blir fuglebrettet tomt

Det hjelper ikke bare å strø om seg med insektshotell og fuglekasser når både sentrum og villaområder stadig blir mer grått enn grønt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Tore Edvard Bergaust, leder institutt for landskapsarkitektur, NMBU, Ås

Urbant landbruk og biologisk mangfold i fortettede bysentra er på dagorden som aldri før. Gleden ved å dyrke og se det gro er stor. Det syntes også våre bestemødre med røde Pelargonia og vakre blå Saintpaulia i vinduskarmen. Vinduskarmene er imidlertid borte i den moderne boligen, nå skal det dyrkes i pallekasser utendørs på asfalten. Hipsterne synes å ha en forventning om at dette skal være et godt bidrag for å redde en verden som er på vei mot stupet.

Misforstå meg rett, det er en god tanke, men hvorfor er det sterke fokuset på ørkenen av asfalt og betong i de mest ugjestmilde og karrigste omgivelsene for landbruk og biologisk mangfold? Sentrumsområdene i storbyen er definitivt ikke tilrettelagt for dette.

Tar vi bussen fem minutter ut av sentrum, ut i villaområdene, hva ser vi der? Der blir hagene, som virkelig har et potensiale for dyrking og biologiske mangfold, nesten totalt ignorert. Beboere, utbyggere, politikere og bie-entusiastene i sentrum virker å ha glemt hvor viktig disse hagene er for både dyrking, fugler og insekter.

Hagebyen, hvor det tidligere ble dyrket, er i ferd med å forsvinne.

Like sikkert som at snøen forsvinner og villahagene våkner opp fra sin vinterlige tornerosesøvn, er det at lyden av motorsager og hekksakser brer om seg. Vi skal rydde. Trær, busker og kratt felles over en lav sko, for vi vil alle ha en hage skal være enkel, funksjonell og lettstelt. Ingen vil ha skygge, alle vil ha utsikt, frukten ligger til nedfalls på høsten og løv er altfor strevsomt hanskes med.

Vi frakter «avfallet» vekk til en kommunal fylling for hageavfall, til tross for at det egentlig er en nyttig ressurs som vi burde brukt i hagen. Om vi har en litt rufsete hage får vi naboenes skrå blikk og prøver å få den til å se så ordentlig ut som mulig.

Kommer det en større villaeiendom på salg, så er det nesten garantert en utbygger som kommer inn. Det skjer en planløs fortetting. Hagen slaktes, det gamle huset rives og opp kommer et ukjent antall boenheter. Vannets naturlige ferd avskjæres både over og under bakken og må finne nye veier, om de finnes. Det trengs en biloppstillingsplass eller to, og gjerne en ekstra til utleieenheten. Den må vi asfaltere, inngangspartiet stenlegger vi og på hagesiden kommer plattingen, noe som synes å være enhver hageeiers våte drøm. Og så strøs det ut noen busker.

Resultatet er at mangfoldet av fugler, insekter og andre kryp blir husløse. Det hjelper ikke å prøve å mate fuglene om vinteren når de ikke lenger har noe sted å bo. Fuglebrettet blir tomt. Det hjelper ikke bare å ha et insektshotell eller en fuglekasse. De må ha mer. De har ikke noe sted å være eller å søke tilflukt når det er nødvendig. De er blitt hjemløse når trær, busker og kratt er tatt vekk og gressbakken er blitt til en tom plen – eller enda verre: plattingen! Da er vi på vei mot den tause våren.

Fremtidens hageby

Både i villastrøkene og i sentrum skal vi huse flere mennesker samtidig som det grønne preget skal bevares. Det er en skinnbevaring, for det som skjer er at det biologiske mangfoldet blir radert ut. Slik blir boligområdene mer og mer monotone. Også her blir det mer grått enn grønt.

Det undrer meg at politikerne ikke legger sterkere føring for fortetting i villaområdene som sikrer at både miljøet og identiteten blir bevart. Hva hjelper det om Stortinget har vedtatt en lov om biologisk mangfold eller at regjeringen har lagt frem en nasjonal strategi for å sikre levedyktige bestander av villbier og andre pollinerende insekt?

I stedet for noen ubrukelige frimerker av noen utearealer, bør vi samle husene og skape noe felles områder hvor biomangfold, bynatur, dyrking og plass for fremtidige generasjoner settes i fokus. La oss skape steder hvor biene føler at de hører hjemme.

Politikerne må vedta planer som ser ut over eiendomsgrensene, grensene må viskes ut og de må se over nabogjerdet. Vi må skape en sammenhengende grønnstruktur, summen av alle små og store grønne og naturpregede områder i byen. Disse må henge sammen. Hagene er en viktig del av den grønn struktur, hvor også vannet får sin naturlige plass. Denne blågrønnstrukturen må utvikles til å bli en sammenhengende, grønn vev med ferdselsårer, bekkedrag og oppholdsområder for planer, dyr og mennesker som igjen knyttes sammen med omkringliggende naturområder til beste for alle.

Når politikerne hevder at byøkologien er viktig i det grønne prosjektet, da forventer jeg å se det omsatt i gjerning og vedtak. Det er fellesskapets behov og verdier som må være førende, ikke den enkeltes vinning og fortjeneste. Bebyggelsen må tilpasses blågrønnstrukturen og dens funksjon, ikke omvendt. Dette må legges som premiss for all utbygging.

Mer fra: Debatt