Det startet med en dokumentar om plastisk kirurgi jeg så med vidåpne øyne som barn. Så dukket det opp på de mange bloggene jeg leste som ungdom, på instagramfeeden min – og til og med i min egen vennegjeng.
Utviklingen har skjedd så gradvis at jeg knapt har merket det. Så gradvis at jeg ikke reagerer lenger. Men man kan vel sikkert bli vant til å ha en rosa elefant i stua også, bare den er der lenge nok. Spørsmålet er, hva har muliggjort den store økningen i plastisk kirurgi og kosmetisk behandling? Her er noen forslag til svar – og kanskje noen løsninger:
1. Troen på plastisk kirurgi som løsning
Ex on the Beach-Melina fikk mye pepper da hun ytret at hun «var veldig for plastisk kirurgi» Det kan hjelpe mot både dårlig selvtillit og dårlig selvbilde, forklarte hun. Er det slik at dersom du har et kompleks, så er løsningen plastisk kirurgi? Å ta et valg som gjør varige endringer med kroppen din, basert på noe du tenker om den som 18- eller 24-åring, er lite løsningsorientert.
Først og fremst er det ingen garanti for at inngrepet vil føre til at du får det bedre. Vi vet at ikke alle blir fornøyde. Flere vil erfare at problemet kanskje egentlig ikke satt i puppene, når følelsen av misnøye kommer snikende tilbake.
For det andre vil forholdet du har til kroppen din variere gjennom livet. Det du tenker om kroppen din nå, vil mest sannsynlig endre seg. Et kompleks kan ta mindre plass eller erstattes av noe annet. Med årene vil dessuten de fleste erfare at god funksjon trumfer utseende. Poenget er at synet på kroppen er dynamisk, og vi må tåle den variasjonen vi ser hos oss selv og andre. Og sist, men ikke minst, plastisk kirurgi er dyrt og vondt, og en operasjon medfører alltid risiko.
2. Bare komplekset er stort nok
Er det slik at dersom misnøyen og komplekset er tilstrekkelig stort, så legger vi oss alle under kniven eller sprøyta? Det er ikke lett – men vi kan velge å stå imot.
Alle vet hvordan det er å se noe i speilet som de kunne ønske så annerledes ut. Det burde ikke være sånn, og vi er alle ofre for samme industri og medietrykk, som bidrar til å gi oss denne følelsen. Det kan kreve mye å stå imot, kanskje enda mer hvis du har økonomien til å gjøre de endringene du vil. Men det må vi gjøre – solidarisk – for venninnene våre, for (de fremtidige) barna våre, for jenta på 14 år som du havner ved siden av på bussen hver morgen.
3. Ansvarsfraskrivelse
Ansvarsfraskrivelsen koker ned til en feilslått bruk av kardemommeloven. Her ligger det en oppfatning av at JEG må da få gjøre det JEG vil med MIN kropp, så lenge det ikke skader andre.
Dette argumentet er feilaktig brukt i spørsmålet om plastisk kirurgi. Det du gjør med din kropp, bidrar til å skape en kultur. Valget ditt får dermed konsekvenser for andre, selv om det ikke er deres kropp kirurgen skjærer i. Å gjennomføre plastisk kirurgi eller kosmetisk behandling er uttrykk for en holdning, og det bidrar til en kultur (endring).
4. Private aktører
Plastisk kirurgi utføres kun hos offentlige sykehus ved medisinske indikasjoner, ofte rekonstruktivt (som rekonstruksjon av bryst etter brystkreft), eller ved redusert funksjon (som tunge øyelokk som påvirker synet). Det innebærer at det offentlige helsevesenet hjelper oss helt gratis, ved medisinsk indikasjon eller i ekstraordinære tilfeller.
Det innebærer også at behandlingene som min kritikk rettes mot, utføres av private aktører. Blant 15–16-åringer oppgir 48 prosent å ha sett reklame for kosmetisk kirurgi eller behandling (ref. SIFO). Denne markedsføringen bør forbys. Private aktører profitterer på vår misnøye – og vi kommer ikke forbi at de ønsker å tjene penger, og det gjør de ved at du velger å operere.
De vil derfor ofte bekrefte ditt kompleks, ved å anerkjenne dine negative følelser knyttet til det som i nesten alle tilfeller er kroppslig normalvariasjon.
Ut med elefanten! – fordi det handler om å ta standpunkt til hvilket samfunn vi vil ha. Vi må aktivt jobbe for et samfunn med plass til utseendemessig mangfold. Plastisk kirurgi og kosmetisk behandling bidrar til å svekke denne verdien, og opprettholder ideen om et skjønnhetsideal som vi alle burde etterstrebe.