Hvert år før jul kommer som kjent Språkrådet med sin liste over nye ord de har merket seg i året som gikk. Så kårer de en vinner, og nevner de 8–10 beste nyordene.
«Viktige kriterier for kåringa er at ordene skal være aktuelle, mye brukt, levedyktige og ha god språklig kvalitet», sa Språkrådet ifølge NTB, da de denne gangen kåret «klimabrøl» til årets ord.
Fordi, sitat: «Ordet viser den kraftfulle og alarmerende styrken i de unges klimaengasjement».
Men la oss være ærlige: Hvor ofte kommer vi til å bruke ordet «klimabrøl» i 2020?
Ja, hvordan bruker man i det hele tatt det ordet i en setning? Jeg kunne jo selvsagt prøvd å si litt sånn slentrende til husets tenåring, om han klimastreiker i år også: «Jaså, du skal ned og klimabrøle litt foran Stortinget i dag?»
Nei, det føles feil. Som en hjelpeløs replikk i et ekstra dårlig teaterstykke.
Dessuten, hvor ofte vil jeg få bruk for «klimabrøl» i 2020? Antakelig ikke mer enn maks to–tre ganger. (Det var omtrent så ofte min tenåring klimastreiket i fjor).
Høyt oppe på lista i år kom også ordet «kjøttskam». Og jeg skal være enig i at ordet «skam» i mange varianter fikk en voldsom boost i 2019.
Du hadde «kjøttskam», «flyskam» og «cruiseskam». Trolig kommer dette ordet til å prege 2020 også. Dessverre.
For personlig mener jeg at det å påføre andre mennesker skam er både gammeltestamentlig, kjipt, moralistisk og Margrete Munthe-aktig.
I gamle dager var skam noe kirka, øvrigheten, bygdedyr og overklassen påførte de som var små og annerledes. Som fattigfolk, foreldreløse, ugifte alenemødre, psykisk syke, funksjonshemmede og homofile. Å påføre kvinner skam har jo også vært en populær, klassisk hersketeknikk, som feministen Berit Ås fant ut i sin tid.
Så nei, nei, gutt, dette må bli slutt! Send ordet «skam» rett i skammekroken.
Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum tok for øvrig også et oppgjør med ordet «kjøttskam» i et intervju ved årsskiftet. «Man skal ikke skamme seg over å spise en kjøttkake eller ribbe til jul. Det er jo bare vanlig norsk mat og en del av et naturlig og variert kosthold», sa Sp-lederen som lanserte et slags positivt «mot-ord» mot «kjøttskam»: «Ribbeglede».
Jeg vet ikke, Vedum. Jeg har sympati for det du prøver å gjøre, men «ribbeglede»?
Hvordan i all verden skal du kunne bruke DET ordet naturlig i en setning? Men for å prøve: En familie spiser julemiddag. Ribbe. Plutselig utbryter far i huset opprømt: «Å, så godt! Nå føler jeg ekte ribbeglede! Hva med dere?».
Uff, jeg kjenner jeg rødmer bare ved tanken på hvor dårlig det teaterstykket hadde blitt.
Det eneste som hadde gjort det verre, var om farens klimabevisste sønn hadde sagt: «Nei, far jeg føler overhodet ikke ribbeglede. Jeg føler kjøttskam! Så må går jeg ut og klimabrøler litt i hagen».