Det ble ikke noe comeback som statsråd for Sylvi Listhaug slik mange i Frp ønsket. Den kamelen hadde vært for tung å svelge for KrF. Det var KrF som fikk Listhaug til å kaste inn håndkleet som justisminister. Hadde hun ikke gått av frivillig, ville både Listhaug og regjeringen blitt felt av flertallet i Stortinget.
Når man ikke oppnår det beste, må man nøye seg med det nest beste. Listhaug-familien blir likevel ikke uten representasjon i regjeringsapparatet. Hennes mann, Espen Espeset, blir ny statssekretær ved Statsministerens kontor.
Sylvi + KrF= Søstrene som trengte hver sin kirke
Dermed har Sylvi Listhaug fra sin stortingstaburett, sikret seg en god kontakt inn i regjeringens viktigste maktorgan. Statsministerens kontor har full oversikt over regjeringens arbeid til enhver tid.
Frps nestleder Sylvi Listhaug får antakelig en like god innsikt i regjeringens indre liv som partileder og finansminister Siv Jensen. Det er naivt å tro at ekteparet Listhaug-Espeset ikke vil snakke sammen om politikk. Hva skulle de ellers snakke om når begge er heltidspolitikere.
Nepotisme kalles det når ektefeller, slektninger og venner favoriseres i forbindelse med utnevnelser. Jeg går ut fra at Espeset er kvalifisert til stillingen som statssekretær. Men det smaker litt av nepotisme når mannen til den nest mektigste kvinnen i Frp ender opp som statsministerens nære medarbeider.
For det brede publikum og antakelig også for de fleste av Frps velgere, er Espen Espeset et ubeskrevet blad. Nå blir han landskjent. La oss håpe for hans skyld at han blir kjent for noe mer enn det å være mannen til Sylvi Listhaug.
Det smaker også litt av nepotisme at kona til rebellen i Frps stortingsgruppe, Christian Tybring-Gjedde, blir statsråd. Fordi Frp insisterte på å ikke gi fra seg en eneste statsrådspost, ble det opprettet en ny taburett i Justisdepartementet som samfunnssikkerhetsminister. Til den jobben hentet Erna Solberg og Siv Jensen tidligere statssekretær Ingvil Tybring-Gjedde. Tilfeldig? Neppe.
Det er lett å tenke at med kona som statsråd blir det vanskeligere for Tybring-Gjedde å kritisere regjeringen. Tette familiebånd utvikler vanligvis også sterke lojalitetsbånd. Vi får se om det også vil gjelde Sylvi Listhaug når hun nå har sin mann sentralt plassert i regjeringsapparatet.
Antirasistisk senter: Velkommen til demokratiet, Listhaug!
Mer iøynefallende er likevel regjeringens geografiske ubalanse. En regjering bør ideelt sett bestå av statsråder fra hele landet og ha omtrent like mange av hvert kjønn. Mens kjønnsbalansen må sies å være OK når 10 av 22 regjeringsmedlemmer er kvinner, står firepartiregjeringen fram som en regjering for Østlandet og Vestlandet.
Regjeringen har ti statsråder fra Østlandet og åtte fra Vestlandet. Trønderne raser. Trøndelag har tradisjonelt vært et av landets mektigste og viktigste politiske områder. Med unntak av Jagland-regjeringen (1996–1997) har det sittet trøndere i regjeringen helt tilbake til 1951. Nå er det ingen.
Linda Hofstad Helleland var eneste trønder i den forrige regjeringen. Hun ble vraket som statsråd og sendt til Stortinget som menig representant. Høyres ordførerkandidat i Trondheim, Ingrid Skjøtskift, sier til NRK at «det viser en arroganse mot landsdelen som jeg ikke hadde forventet av Erna Solberg sin regjering.»
Viktige politiske fylker som Hedmark og Oppland er også ute. Det samme gjelder Troms, Sogn og Fjordane, Vestfold og Østfold. Vi skal langt tilbake i norsk historie for å finne regjeringer med en så markert geografisk ubalanse som denne.
Til høsten er det kommunevalg. Det vil bli brukt for alt hva det er verdt at den første flertallsregjeringen siden 1980-tallet er et speilbilde av hovedstadsområdet og Vestlandet. Hardest vil det kanskje gå ut over KrF. Av partiets tre statsråder kommer en fra Sørlandet og to fra Vestlandet. Det er kanskje et bevisst valg. KrF har snart ikke velgere andre steder.