Fasiten for fjorårets lønnsoppgjør er klar. Den viser at nesten alle arbeidstakergruppene tapte kjøpekraft. Prisstigningen ble mye høyere enn lønnsstigningen. Men her var det to viktige unntak: Direktørene fikk jevnt over mye mer enn arbeidstakere flest. Og oljebransjen var enda rausere overfor både sjefer og ansatte. De tradisjonelle industriarbeiderne og de kommuneansatte kom dårligst ut.
På denne bakgrunn er det naturlig og rimelig at LO krever økt kjøpekraft ved årets lønnsoppgjør. Det innebærer at lønningene må stige mer enn prisene, som er anslått til å øke med 4,8 prosent. Lønnstakerne må få sin andel av verdiskapningen. De lavest lønte må også løftes spesielt. Videre bør det være rom for å prioritere de kommuneansatte, for de har blitt hengende etter i de tre siste oppgjørene.
NHO må holde orden i egne rekker.
Bakteppet er to år med reallønnsnedgang. Samtidig må det tas hensyn til industriens tåleevne i forhold til konkurrentene i utlandet. Derfor er det så viktig at frontfaget setter normen for lønnstilleggene i øvrige grupper, både i privat og offentlig sektor.
Men solidariteten til frontfaget i industrien er tydelig utfordret fra flere hold. Verst er det at direktørene forsyner seg grådig av kaka. Toppsjefene i industrien fikk i fjor et lønnshopp på 9,6 prosent. Industriarbeiderne måtte nøye seg med 3,5 prosent. 9,6 prosent blir til mange kroner på toppen av en allerede høy lønn. Og enda mer grådige var toppsjefene i oljebransjen. De håvet i snitt over 20 prosent mer.
[ Her var det spinnvill lønnsvekst for direktørene i fjor ]
Årets lønnsoppgjør er et mellomoppgjør. Nå skal det bare forhandles kroner og øre, men det blir altså vanskelig nok. Sjefen i NHO-foreningen Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, har allerede klart å hisse opp LO-toppene ved å si at fagbevegelsen må belage seg på reallønnsnedgang også i år. Han vil ikke være med på at konkurransekraft neglisjeres mot økt kjøpekraft. Lier-Hansen antyder derfor at oppgjøret vil gi et tillegg på pluss/minus 4,5 prosent. Altså et stykke under den anslåtte prisstigningen på 4,8 prosent.
[ Kjell Werner: Å fjerne momsen på strømmen vil kunne bidra til kollektiv fornuft ]
Det er forståelig at LO-leder Peggy Hessen Følsvik, Mette Nord i Fagforbundet og Jørn Eggum i Fellesforbundet er provosert over de galopperende lederlønningene i privat sektor. Det blir ikke bedre stemning når Lier-Hansen kontrer med å si at LO-toppene «trekker lederlønningskortet, som alltid er en joker i denne fasen».
Et lønnsoppgjør som på forhånd lå an til å bli krevende, blir nå enda tøffere som følge av direktørenes lønnsfest. Snakk om å lage ris til egen bak. Bedriftseierne får smake egen medisin. Det lyder hult når NHO-toppene maner til moderasjon samtidig som de ikke klarer å holde orden i egne rekker. Dette er usolidarisk og langt fra kollektiv fornuft, snarere det motsatte.
[ – Forrige gang var på 1980-tallet. Det endte i den største økonomiske krisen siden krigen ]