Årets lønnsoppgjør blir mer komplisert enn på lenge. Det er strekk i laget, både innad i fagbevegelsen og mellom landets bedrifter. Lønnstakere flest må belage seg på svekket kjøpekraft også i år, skal vi tro sjefen i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen. Men LO-leder Peggy Hessen Følsvik gir seg ikke uten sverdslag. LO vil, slik jeg forstår det, kreve økt kjøpekraft. Et høyst betimelig krav, spør du meg.
Mandag formiddag fikk vi fasiten på fjorårets lønnsoppgjør. Samtidig presenterte Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjørene en prognose for årets prisstigning. 4,8 prosent er det magiske anslaget. «En lønnsvekst på femtallet vil mest sannsynlig svekke eksportindustrien. Jeg tror slaget kommer til å stå om rammen skal blir mer eller mindre enn 4,5 prosent», sier Lier-Hansen til VG.
Det er strekk i laget.
LO-leder Peggy Hessen Følvik lover å løfte de lavtlønte, og hun er spesielt opptatt av at de ansatte i kommunene må få igjen for det tapte i de tre siste lønnsoppgjørene. På den annen side kjemper Unio for sine bedre betalte medlemmer. Det er nok å minne om at lærerne, som jo er ansatt i kommunene, streiket i fjor. De fikk et ekstra tap lønnsmessig siden oppgjøret ble avgjort ved tvungen lønnsnemnd.
Det er god tradisjon for at industriens tåleevne overfor utenlandske konkurrenter legges til grunn for lønnsoppgjørene. Andre grupper må innordne seg frontfaget i industrien. Det gjelder øvrig del av privat sektor og offentlig sektor. I fjor var den skisserte og normgivende rammen i frontfaget 3,7 prosent. Offentlig ansatte fikk rundt 3,8 prosent.
[ Helge Simonnes: Ett år med hellig krig. ]
Problemet er at fjorårets lønnsfasit i store deler av privat sektor endte høyere enn den skisserte rammen. Samtidig ble prisstigningen mye høyere enn lagt til grunn. Dermed ble det reallønnsnedgang for lønnstakere flest. Samtidig er det strekk i laget innad i næringslivet. Bildet er veldig todelt. Mange industribedrifter går godt, mens det også er ganske mange som sliter. Rekordhøye strømpriser er en kostnad som ikke fullt ut kan legges på varene som selges.
Fjorårets ramme, slik det ble skissert i frontfaget, var en lønnsøkning på 3,7 prosent. Industriarbeiderne i Norsk Industris medlemsbedrifter var lojale mot denne rammen. Det var også de kommuneansatte. Utfordringen er at de fleste andre lønnstakergruppene fikk mer enn dette. Fasiten viser et snitt på 4,1 prosent. Industrifunksjonærene fikk 5 prosent. Det samme gjorde de ansatte i bank og forsikring. Statsansatte fikk 4,4 prosent, mens de sykehusansatte endte på 4,5 prosent.
[ Jo Moen Bredeveien: Da russerne kom. ]
Stein Lier-Hansen viser til at industrien har fått svekket kjøpekraft overfor utenlandske konkurrenter. Kronekursen slo negativt ut. Frontfagsmodellen gir samtidig åpning for at det kan gjøres unntak for å rette opp skjevheter. Men vi må unngå en lønns- og prisspiral. Ulike hensyn må veies mot hverandre. Regjeringen bør derfor hjelpe til. Å fjerne momsen på strømmen vil kunne bidra til kollektiv fornuft.
[ Trine Østereng: Det kan bli einvegskøyring mot at dei kommersielle overtar det meste ]