Tøffe tak om småpenger

Fredag går 28.000 arbeidstakere i streik dersom partene i industrioppgjøret ikke blir enige innen den tid. Det dreier seg egentlig om små beløp, men det er likevel steile fronter. Prinsipper og avtaletekst er vel så viktig som kroner og øre.

Riksmekleren har derfor en krevende oppgave med å få partene til å nærme seg hverandre.

Les mer: 28.000 arbeidstakere kan bli tatt ut i streik fredag

Industrien går i front og forhandler som vanlig først. Dette frontfaget skal danne malen for øvrige lønnsoppgjør utover høsten. Partene satte seg sammen allerede 10. mars og var så smått i gang, men etter to dager ble Norge i stor grad stengt ned for å takle koronapandemien på best mulig måte.

Norsk og internasjonal økonomi ble brått snudd på hodet, og usikkerheten var stor. Dermed ble partene enige om å utsette lønnsoppgjøret til august.

Og nå har Fellesforbundet og NHO-foreningen Norsk Industri forhandlet i over to uker uten å komme nærmere hverandre. Norsk Industris Stein Lier-Hansen skal ha sagt og tilbudt null, null og atter null. Argumentet er at norske bedrifters konkurranseevne overfor utlandet ikke må svekkes.

Fellesforbundets Jørn Eggum krever på sin side at kjøpekraften blir «sikret».

Å sikre kjøpekraften betyr at lønningene øker like mye som prisene. På forsommeren ble årets prisstigning anslått til å bli 1,2 prosent. Det er like mye som den delen av fjorårets som gir overheng inn i årets oppgjør. Dermed ville null i ekstra tillegg ha sikret kjøpekraften.

Men i forrige uke ble anslaget for prisveksten økt til 1,4 prosent. På denne bakgrunn må Fellesforbundet ha 0,2 prosentpoeng i årets lønnsoppgjør for å kunne sikre kjøpekraften til medlemmene. I tillegg har Fellesforbundet stilt en rekke krav som ikke går direkte på lønn.

Det dreier seg blant annet om bedre betingelser for etter- og videreutdanning. Her bør regjeringen kjenne sin besøkelsestid ved å bidra til å løse flokene. Fellesforbundet vil også ha bedriftene til å forskuttere utbetaling av sykepenger slik at sykemeldte slipper å vente på Nav.

Les også: Tull, tull, tull

Dette er et rettferdskrav, for det er allerede mange bedrifter som betaler ut sykepengene på denne måten.

Før koronakrisen lå det an til et rimelig godt lønnsoppgjør. Jørn Eggum snakket høyt om at lønnsveksten burde bli nærmere fire enn tre prosent. Stein Lier-Hansen svarte med at han ville se to-tallet. Med en da forventet prisstigning på 1,5 prosent lå det an til en god reallønnsøkning. Men det var da og ikke nå.

Industribedriftene og norsk næringsliv for øvrig står i en alvorlig økonomisk situasjon. Mange bedrifter vil slite med koronainfluert tap i flere år.

Bråbremsingen av norsk økonomi savner sidestykke i moderne tid.

Norge er inne i en lavkonjunktur som vil vare lenge. Den rekordhøye ledigheten og de mange permitterte har naturlig nok satt sitt preg på årets lønnsoppgjør. Fellesforbundets forhandlere vil ikke bidra til å sende enda flere medlemmer ut i arbeidsledighet. Nå gjelder det å berge og trygge arbeidsplasser.

På den annen side er det bedrifter som går godt. Her er det ikke mer enn rett og rimelig at de ansatte får sin del av kaka gjennom lokale tillegg.

Samtidig er det forventninger om lønnstillegg i offentlig sektor. Vi hører noen snakke om et ekstra løft for de yrkesgruppene som har hatt det spesielt tøft med å håndtere koronakrisen. Dette må ikke ende i urealistiske og usolidariske krav som setter det indre samholdet i fagbevegelsen på prøve.

Industriens tåleevne må legge rammen for de øvrige lønnsoppgjørene. Det er viktigere enn på lenge å sikre at norsk industri ikke blir satt under lønnsmessig press fra det øvrige arbeidslivet.

Les også: Forbundsleder: – Jeg tror vi skal klare å komme til enighet, men jeg tror det blir tøft

Fagbevegelsen i Norge har vist evne til å ta ansvar i nedgangstider.

Det så vi under finanskrisen i 2008 og etter det dramatiske oljeprisfallet for seks år siden. Men nå er situasjonen så alvorlig at det er mer dekkende å se tilbake til den store arbeidsledigheten tidlig på 1990-tallet.

Den gang sørget grepene i solidaritetsalternativet for at Norge kom på fote økonomisk. Nøkkelen til suksess var at LO, NHO og regjeringen dro i samme retning.

For å forstå det som nå er realiteten i lønnsoppgjøret må vi se på nyansene i kravene over tid. I februar vedtok LO-familien samlet at lønnsoppgjøret skal «sikre økt kjøpekraft».

Fellesforbundet fulgte så opp i samme gate med å kreve «styrket kjøpekraft». Det ville da innebære mer i lønnstillegg enn det som er forventet prisstigning. Eggum hevdet senere at de opprinnelige kravene «står seg godt», også etter at koronapandemien blomstret opp.

Men Eggum & co har likevel dempet seg noe, for nå heter det som nevnt at lønnsoppgjøret må «sikre» kjøpekraften.

Ordet «økt» er borte. Det er å håpe at også Lier-Hansen & co er like ansvarlige og medgjørlige. Derfor må resultatet bli litt mer enn null. Det må vises kollektiv fornuft. Alternativet er en streik som bare vil gjøre vondt verre for allerede pressede bedrifter.