Ropstad den vergeløse

Sist uke presenterte jeg boken «Kampen om korset i politikken» for en stor forsamling i Vennesla like utenfor Kristiansand. KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad skulle også vært med på «Bøker, mat og prat» i den tidligere hallen til papirmaskin 5 på Hunsfos fabrikker. Mange ble skuffet over at han ble ufrivillig programhelt.  Hyrten og styrten måtte han dra tilbake til hovedstaden for å finne løsning på den bitre konflikten som har herjet regjeringen Solberg de siste ukene.

Les også: Full uenighet mellom Trine og Siv om hva bompengekriseløsningen egentlig betyr

KrF-lederen var sikkert fortvilet. Ikke bare mistet han en sårt tiltrengt mulighet til å presentere seg for potensielle KrF-velgere. Bakom hørte han også argumentene fra den røde KrF-leiren om hvor lite lurt det var å gå i kompaniskap med Frp. «Hva var det vi sa om Frp som regjeringspartner?» er stemmer han ikke kunne ignorere.

Foran lokalvalget i 2019 er det to pressede partier som er blitt stående som hovedmotstandere. For både Venstre og Frp står det om store saker, miljøvern og vern om privatbilismen. Det er ikke staur som spriker i alle retninger, det er tømmerstokker. Det var statsminister Per Borten som i sin tid karakteriserte det å lede en regjeringskoalisjon av fire partier som å bære på sprikende staur. Alle som har vokst opp i et bygdesamfunn forsto bildet.

Les også: «En regjeringskrise er avverget. Nå venter vi bare på den neste»

Den bitre striden i regjering kommer bare åtte måneder etter at KrF sluttet seg til. Det som er skjedd de siste ukene, viser hvor uforutsigbar politikkene kan være. Når Frp opplever å bli redusert til et middels stort mellomparti, antagelig på grunn av bompengeaksjonene, er partiet blitt som en illsint binne som kjemper for alt det har kjært. Nå måtte det en gang for alle bevises for Frps velgere at partiet har makt i regjeringen, og at Siv Jensen hadde evnen til å sette hardt mot hardt.

Statsminister Erna Solberg kastet fredag kveld så mye penger på bordet at regjeringskrisen ble unngått i tolvte time. Det som likevel vil bli stående igjen, er hvor sårbar denne koalisjonen er. Ropstads vendereis fra Vennesla er beretningen om at KrF ikke har noen som helst regi når andre partier velger å kjøre hardt nok. Argumentet om at man har hånden på rattet, gir ikke mening når man ufrivillig blir dratt inn i en knallhard makt- og velgerkamp. Venstres leder Trine Skei Grande er besk i sin karakteristikk av hvordan denne prosessen ble.

Les også: Arne Strand: – Alarmklokkene ringer for Solberg-regimet

For KrF er det ekstra vanskelig fordi partiet denne gang tok på seg rollen som regjeringens puddel. Når frontene blir så skarpe, er det noen som må være ansvarlige og ikke heve egen stemme. Det kan være greit å være lavmælt hvis hele partiet står samlet om regjeringsdeltakelse. Slik er det ikke, og Ropstads selvpålagte diplomatiske fremtreden kan ikke falle i god jord hos den halvparten av KrF som advarte mot Frp. Det er ikke bare i Venstre det er et sterkt miljøengasjement.

KrFs brobyggerrolle ble ekstra vanskelig fordi det falt sammen med justisminister Jøran Kallmyrs totale avvisning av at Norge skal ta ansvar for immigranter som har oppholdt seg på Ocean Viking i Middelhavet i snart to uker. KrF har gitt klar melding om at partiet ikke støtter regjeringens politikk, noe som fikk Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim til å gyve løs mot regjeringspartneren. Migrantsaken har nå funnet sin løsning ved at EU-landene Frankrike, Tyskland, Irland, Luxembourg, Portugal og Romania har sagt seg villige til å ta imot alle. De 356 er ikke garantert opphold, men får nå anledning til å søke om asyl i de seks landene.

Det må smerte voldsomt i KrF at partiet er med i en regjering som setter seg utenfor det gode selskap av å vise medmenneskelighet og humanitet.

Les også: Hege Ulstein om krisen i Ap: «Alle skal med, men ingen kommer»