Alle skal med, men ingen kommer

Tenk deg at du har lyst til å sjekke opp en person som er fanget i et dysfunksjonelt forhold. Vedkommende bor i et hjem der oppvasken hoper seg opp, hybelkaninene formerer seg nesten like raskt som ekte kaniner, de eneste pausene i kranglingen er de som kommer når man nekter å snakke med hverandre – og truslene om å gå kommer så ofte at det minner om en slags syk form for ping-pong. Likevel får du ikke draget. Du klarer ikke å få din frustrerte, slitne og desillusjonerte utkårede over på din side.

Omtrent slik må det føles for Jonas Gahr Støre. Regjeringen velter seg i kriser og forvirring. Samtlige partier på borgerlig side er inne i en eller annen form for kollaps. Det burde vært drømmedager for Ap. Støre skulle bare kunne blunke og si hei, så ville velgerne kommet løpende hans vei.

Men de gjør ikke det. Grunnen til at Ap kanskje beholder makta i de store byene, skyldes at de har allierte som gjør det godt. Det samme bildet ser vi på nasjonalt nivå: Det er Aps rødgrønne kamerater/konkurrenter (stryk det som ikke passer) som sikrer flertallet på målingene. Litt enkelt sagt redder MDG rødgrønn side i byene, mens Senterpartiet har samme rolle på bygda. Men det er også disse to partiene som tar flest velgere fra Ap.

Ap har ikke hatt noen drømmestart på valgkampen. Det begynte med at hemmelige strateginotater ble lekket til VG og DN. Dessuten konkurrerer Jonas Gahr Støre med sin egen suksess. Da de endte på 33 prosent for fire år siden, utløste det en slags skrekkblandet fryd i Ap. Det var et sterkt resultat, men fallhøyden ble stor. Som vi nå ser, gjør det vondt å dette ned fra et sånt nivå. Selv om regjeringskrisen og bompengebråket er aller verst for regjeringen, fører det også til at Ap ikke får ørens lyd når de vil snakke om de sakene de kan mobilisere på: Kamp mot privatisering, gratis skolemat og et trygt og forutsigbart arbeidsliv.

Men det største problemet for Ap er alle forlikene med regjeringen. Etter seks år i opposisjon mot norgeshistoriens blåeste regjering, sliter Jonas Gahr Støre med å vise seg fram som sjefen for et tydelig alternativ. Hvor vanskelig den floken er for Ap, demonstrerte Støre med all tydelighet da han plutselig trakk støtten til politireformen tidlig i valgkampen. Saklig sett har Ap rett i at regjeringens nærmest endeløse rekke av justisministre ikke har fulgt opp arbeidet godt nok, at politiet er svekket heller enn styrket – og fjernere, ikke nærere. Men Ap risikerer å framstå som enten vinglete eller lettlurte når de først støtter en reform, og deretter trekker seg. Det verste er likevel alle de tapte mulighetene til å operere som et tydelig opposisjonsparti.

Erna Solberg har hatt et flertallsgrunnlag i Stortinget hele tida siden 2013. Ikke ett eneste sekund har hun trengt Arbeiderpartiets støtte for å få gjennom sin politikk. Likevel har hun fått den – igjen og igjen. Ap har inngått skatteforlik, asylforlik, forsvarsforlik, pensjonsforlik, kirkeforlik, politiforlik og høyskoleforlik, for å nevne noe. Takken fra Høyre har ikke akkurat vært hjertelig. Nikolai Astrup har raljert over forlikene og ment at det tegner et bilde av et Ap uten egne ideer.

Likevel fortsetter Støre i det samme sporet. Så sent som i mai ville han invitere Solberg og regjeringen med på et bredt bompengeforlik. Ja, du leste riktig. Ap-lederen ønsket frivillig å kaste seg ut i den pølen av svovel og fortapelse som regjeringen nå kaver for å komme seg opp av.

I denne valgkampen, som i så mange andre, har Ap en stor og viktig motstander som aldri stiller til valg noe sted, verken på Stortinget, i fylkesting eller kommunestyrer. En motstander som verken er et parti, en person eller en interesseorganisasjon, men et stuemøbel: Vi snakker selvfølgelig om sofaen. Nøkkelen til seier for Ap ligger like mye i å mobilisere egne sympatisører som i å slåss med Senterpartiet om distriktsvelgerne eller med MDG om grønne byvelgere.

Dette er Ap selvfølgelig klar over. Det er ikke uten grunn at partiets fotfolk går fra dør til dør med roser, eller at de lanserer det ene kreative påfunnet etter det andre for å få folk til stemmelokalene.

Den sterkeste mobiliseringen skjer likevel ved å ha et tydelig, politisk alternativ som tenner velgernes engasjement. Det er mye mer sannsynlig at folk kommer seg opp av sofaen og bort til et stemmeavlukke hvis de føler at noe står på spill. Hvis de blir invitert med på et politisk prosjekt som de forstår og som de heier på. Spørsmålet Ap-ledelsen må stille seg selv, er om de gir velgerne det når de fortsetter å inngå forlik med Frp.

Sist Arbeiderpartiet antydet at de ville inngå færre forlik, ble de møtt av anklager fra Høyre om at de satte seg selv foran landets interesser. Det kan nesten virke som om Støre kjøpte det argumentet. Men det handler ikke om det. Det handler om å sette egen politikk foran regjeringens politikk.

Poenget med å være i opposisjon er jo nettopp å være i opposisjon.