Pasienten Norge

240 milliarder har koronaen kostet oss så langt. Det bør ha vært tidenes viktigste grønne investering.

Siden midten av mars har Norge vært en pasient. Først ble det iverksatt livreddende tiltak for å unngå kollaps. Så har vi vært gjennom en lang periode med stabilisering av pasienten med bruk av svært bredspektret medisin.

Det er det vi har brukt 200–300 milliarder på.

Men det kritiske ligger fortsatt foran oss, når pasienten igjen skal stå og gå på egne bein uten Oljefondets sterke armer som støtte. Skal pasienten tilbake til det samme livet som før sykdommen rammet, eller skal det innledes en ny livsstil?

Tirsdag presenterte regjeringen det mest imøtesette reviderte budsjettet noen gang. Til vanlig er dette dagen for små justeringer. Nå var det historiske dimensjoner over tallene. Og en slags fasit på hva koronakrisa har kostet oss. Så langt. Og om hva vi kan forvente oss framover av høy arbeidsledighet og knapp lønnsvekst. Landets økonomer virker samstemte om at dette på langt nær er hele regninga.

Det hadde knapt vært mulig å bruke mer penger enn staten har brukt til nå på knappe to måneder.

Kanskje blir sluttsummen dobbelt så høy før vi er tilbake i normalt gjenge. Hvis det er en størrelse det er relevant å snakke om. Blir verden den samme som før 12. mars igjen?

Den statlige pengebruken er ikke kontroversiell. Innretningen på de økonomiske hjelpepakkene er åpent debattert. Venstresidens instinkt om å sørge for arbeiderne har kollidert med regjeringens refleks om å sikre næringslivet, uten at dette er motsetninger. Men at staten skulle komme kraftfullt på banen, har det vært full enighet om.

Regjeringen tok den rette beslutningen om å stenge ned, men siden har dens hender egentlig vært styrt. Pasientens tilstand har diktert grepene og de akuttmedisinske nødvendighetene. Regjeringen har ikke hatt noe valg.

Sykehusregninga er heftig.

Og det er all grunn til å kjenne på ydmykhet for at vi har en pengebinge å spa gullmynt fra i krisetider. Det er bare oss forunt. Men til tross for dette må regjeringen gjøre grep den slett ikke liker.

For 2021-budsjettet foreslås det å innføre avgift på oppdrett av ørret og laks, som øremerkes en rammet kommuneøkonomi. Altså ikke en grunnrentebeskatning som regjeringen ikke har ønsket, men det er et steg på veien. Regjeringen har også måttet utsette løfter om kutt i eiendomsskatten.

En symboltung sak for de blå i posisjon.

Lederskapet i krisa har vært godt, men altså mest en sunn refleks i møtet med en krise med en lang rekke ukjente faktorer. Den virkelig testen er rehabiliteringen av pasienten, det regjeringen omtaler som fase tre. Det er ventet at det kommer en ny tiltakspakke 29. mai som skal «få hjulene i gang».

Det er lovet kompetanseløft og grønn omstilling. Det er da vi får se det visjonære, politiske lederskapet. Eller ikke.

Koronakrisa har gitt verden den tenkepausen den strengt tatt har trengt, men som har vært umulig å innvilge seg i møtet med den stadig truende klimakrisa. Nå ble den presset på oss.

«Det må være starten på selveste kursendringen», skrev den populære biologen Dag O. Hessen i Aftenposten i går om koronaen som vippepunkt. Slutten på én æra og starten på en annen.

Hvordan skal vi bruke denne påtvungne pausen fra spiralen av vekst og forbruk, som har kostet oss hundrevis av milliarder og sendt hundretusener på Nav?

Økonomien vil krympe med 4–5 prosent. I revidert budsjett anslår regjeringen at vårt private forbruk vil falle med 8,5 prosent i 2020. Samtidig anslås det global nedgang i utslipp av karbongass med rundt det samme.

Det er små drypp av håp om bærekraft. Et utgangspunkt for omstilling. Men råsterke strukturer presser oss tilbake inn i mønstrene fra før, for å få samfunn og økonomi tilbake der vi var, så fort som mulig. Opp med forbruk, opp med vekst. Kapitalen vil søke den korteste veien tilbake til fortjeneste.

Men skal vi virkelig la pasienten stabbe seg tilbake til en usunn tilværelse?

I budsjettet er det mange hint om at regjeringen også vil tilbake. Fete nyheter om pengebruken framover handlet da også om treenigheten olje, fly og turisme. Det bevilges fem milliarder til Avinor og flyplassene for å dekke inn tap og fortsette utbygging. Oljenæringa får egen krisepakke som letter skattetrykket med 100 milliarder.

Charterreise-selskapene reddes med milliardtiltak. Akkurat nå står fire av fem fly i verden på bakken. Forsvinner de alle opp i lufta igjen etter krisa, slik kapitaleierne selvsagt vil, er én mulighet til å tøyle aktiviteten og klimagassutslippene borte.

Skal vi bruke fellesskapets penger på å redde interkontinentale direktefly gjennom en økologi som knaker? Naturvernforbundet påpekte nylig i et brev til flere statsråder at «utenrikstrafikkens klimagassutslipp på rutene fra Norge, var i 2018 på det dobbelte av nivået i 2000».

Det er et dirrende spenn mellom hva som er kortsiktig og økonomisk rasjonelt å gjøre, presset er enormt på regjering og Storting, og det som trygger livsvilkårene i møtet med framtidas klimautfordringer. Det er tid for ny politikk, nye ideer om samfunnsutviklinga og stort lederskap. Revidert budsjett lover ikke godt.