La oss ikke skylde på «systemet»

Dommen etter Nav-skandalen er nedslående lesing. Men var det «systemet» som sviktet aller mest?

Det var ikke mange som forsto noe særlig da bomba gikk av i oktober i fjor. Det må jo innrømmes.

Det gikk helt rundt for både politikere, embetsfolk og journalister: Vi hadde faktum, at Norge på et eller annet vis hadde klart å feiltolke et regelverk, urettmessig sendt folk i fengsel og urettmessig straffet andre med å ta fra dem ytelser.

Men hvem hadde skylda? Og hvor startet det? Hvordan kunne det skje?

I vårt eget land, der vi jo nettopp har så stor tillit til at det er orden i sysakene. Spørsmålene var flere enn svarene. Nå er ansvaret plassert gjennom en grundig, offentlig utredning. Og fasit er at nærmest alle har sviktet. Det pekes med en dirrende pekefinger på Nav, Arbeids- og sosialdepartementet og Trygderetten. Ja, systemet sviktet, som det er så lett å oppsummere med.

Men å peke på «systemet» skaper en avstand som ingen av de medskyldige fortjener.

«Systemet» gjør skandalen og uretten mer upersonlig og verdinøytral enn den egentlig er. Ansvaret er nærmest pulverisert.

I sin konklusjon skriver utvalget bak utredningen følgende: «Påtalemyndigheten og domstolene har en viktig oppgave i å trygge rettssikkerheten til enkeltmennesker i møte med staten. Den oppgaven har de feilet i».

Det er rystende lesing. De instansene som skal sørge for rettferdighet og rettssikkerhet, har sviktet. Og de har sviktet de presumptivt svakeste i samfunnet. Ikke engang Høyesterett slipper unna kritikk.

Folks rettigheter er blitt satt til side.

Kjernen i saken slik utredningen peker på er altså for svak kompetanse på EØS-regelverket, som står over lokale, norske regler, som folketrygdloven. Og det har vært svak formidling av gjeldende regler ut i etatene, gjennom lovverk, forskrifter og rundskriv. I henhold til EUs fire friheter så kunne ikke og derfor skulle ikke norske myndigheter ha nektet norske borgere å ta med seg sine ytelser ut av landet.

Norge hadde i svært mange tilfeller ikke rett til å gjøre det.

At det er svak kompetanse på EØS-rett i Nav og departement, er mildt sagt overraskende all den tid vi er underlagt disse reglene. Vi har sagt ja til EØS-avtalen som gir oss en rekke fordeler, men som også pålegger oss en rekke plikter. Men dette er en litt for teknisk og mekanisk forklaring på uføret som ble avdekket i høst og som har fått pågå siden 1994. I nesten 25 år før alarmen gikk. Og forklaringen er ikke god nok.

Et eller annet sted på veien må det også ha vokst fram en vilje, et ønske om, og en kultur for, å lukke øynene for jussen. Systemet kan ha tolket reglene i politikernes bilde. «Systemet» fanget opp de politiske signalene som har kommet fra begge sider av det politiske spekteret.

Kall det gjerne en sosialpolitisk hundefløyte.

Skandalen er ikke svak EØS-kompetanse, kanskje heller ikke det man må kunne kalle EØS-arroganse og at vi ikke egentlig aksepterer at vi blir overstyrt, men at vi jo ville at det skulle være sånn. Det norske etablissementet ville «stramme til», så mye at alle lukket øynene for smålig juss.

«Ingen løftet blikket», skriver utvalget om dem på innsiden av «systemet», og på utsiden hadde ingen forutsetningene som måtte til: «De færreste har kunnskap eller ressurser til å utfordre myndighetenes forståelse av EØS-retten», skriver utvalget.

Vi ville ha slutt på trygdeeksport og vi ville at alle skulle balansere pent og pyntelig på den såkalte arbeidslinja.

Målet er å få folk, også de sjuke og de med begrensa kapasitet, i jobb. Da kunne de ikke sitte på stranda i Spania. Der er det jo fort behagelig. Nav-skandalen handler om en gjennomgripende nasjonal moralisme. Om at vi mener at folk skal opp om morran og yte for å nyte av fellesskapets omsorg. Og i utlandet ser vi jo ikke hva de gjør.

«Systemet» har speilet politikerne, blitt påvirket av vinden som blåser, og holdt ei linje det mente var den rette i henhold til det som ble oppfattet som politisk vilje.

Det skulle skjerpes.

Og man kan bare spørre hvorfor reglene akkurat på dette feltet er så lemfeldig forklart og formildet? At EØS-reglene er så vagt til stede i det norske lovverket på akkurat dette området. Kan noen hatt en interesse av at det skulle være vagt? Selv ikke da europeisk trygdeforordning ble del av norsk rett i 2012 ble motsetningen mellom EØS-teori og norsk praksis avdekket.

Kanskje ville man ikke egentlig følge EØS i spørsmålet om støttetrengende nordmenns rettigheter. Mon tro om ikke politikerstanden slipper for billig unna i utredningen.

Ingen flere hoder vil rulle. Statsråd Anniken Hauglie (H) som fikk møkkajobben med å rydde opp, er – enten det er fortjent eller ikke – borte. Nav-direktøren forsvant ut i perfekt timet pensjon. Og statsråd Torbjørn Røe Isaksen (H) har pekt på «systemet» og sagt sorry.

Er vi da ferdige med Nav-skandalen?

Nei. Nå må «systemet» rette opp alle konkrete feil og all urett i ekspressfart. Dette arbeidet må ha prioritet, hvis ikke nører «systemet» nettopp oppunder mistanken om at Nav-skandalen nedslående nok handlet om klassejustis.