Jeg er veldig glad for å slippe å kalle meg «EU-borger»

NEI: Om det fantes en «Europeere mot EU», ville jeg meldt meg inn med en gang.

Les også: Ja til EU: «Avstanden er et uttrykk for en nasjonal egoisme»

Det er ikke slik at alle vi EU-motstandere er nasjonalister. For meg handler motstanden mot EU null om «det norske», og alt om politikk.

Kanskje, bare kanskje, om EU hadde drevet dypintegreringsprosjektet i en annen tid, da det ikke bare handlet om tredje veier og liberalisering, ville jeg kunne være tilhenger av EU.

Et sosialt EU høres ikke feil ut. Men EU er ikke der.

For å si det på rødt: EU er et prosjekt på kapitalens premisser. Derfor er jeg motstander. Vi trenger ikke mer kapitalisme i Norge, verken i dag eller for 25 år siden, eller 47.

Hvorfor skal Norge, et venstrelenende sosialdemokrati (jo da, det butter nå, men helt knust er prosjektet ennå ikke), melde seg inn i en klubb som har «grunnlovsfestet» en liberalistisk økonomisk plattform?

Hvorfor skal vi knytte oss enda sterkere til et prosjekt som ikke innser at fri flyt av arbeidskraft vil knuse lokal fagbevegelse?

Det er en enkel formel: Ubegrenset tilgang til arbeidskraft gir arbeidsgiveren all makt i forhold til fagbevegelsen. Det knuser det som er finest med Norge.

Mange EU-motstandere på norsk venstreside er internasjonalister, slik arbeiderbevegelsen er det. Men vår internasjonale er solidarisk, og bygd nedenfra.

Alt det EU ikke er. EU er i sin grunnsjel høyreside: Det bygges ovenfra, og når folket ikke vil være med, blir vi overkjørt. EU er som norske Venstre. De skal gjennomføre regionreformen selv om ingen vil ha den, for dette vet et fåtall mennesker i partiledelsen bedre enn alle oss andre.

Motsatsen til mer pengevelde og kapitalmakt er folkestyre. Folkelig demokrati, deltakelse, grasrotarbeid.

Ikke pålegg fra toppen, direktiver og omkamp om folkets røst når makta ikke får det svaret den ønsker i folkeavstemninger. Hei, 1972 og 1994. Hei brexit!

Visst er Norge annerledeslandet. Vi er motbevegelsenes land, med en sta stolthet over at vi bestemmer selv.

Jeg er ikke enig i mange av de utslagene denne stoltheten gir. Jeg er ikke enig i Heia Norge i fotball, engang, og jeg kunne ikke bry meg mindre om hvem som går raskest på ski.

Men jeg deler den sta stoltheten. Den er det fineste vi har, og den ville bli satt i spill om vi gikk med i det toppstyrte EU med altfor mye løsvekt i demokratiskåla.

Hver gang jeg ser hvem som faktisk står på hver sin side i vår nasjonale EU-strid, blir jeg sikrere i vår sak.

EU-motstanderne er ikke mørkemenn eller bakstrevere, ikke kjipe nasjonalister. Vi er den fineste regnbuekoalisjonen av motkrefter vi har.

Norge er for meg, personlig, en politisk enhet, ikke en «nasjon». Vi har mange nok felles referanser til at vi knyttes sammen, og kan fatte informerte, av og til opplyste, avgjørelser i fellesskap.

EU er det motsatte. Selv snakker eller forstår jeg etter hvert flere av EUs språk, og jeg har bodd i flere EU-land. Jeg finner lite fellesskap, ingen fellesfolkelig offentlighet, få felles referanser som gjør det mulig å bygge et folkelig demokrati over hele kontinentet.

Beethovens niende er ikke nok.

Med større enheter øker avstanden mellom folket og de vi har gitt tilliten til å styre over oss. Avstanden til Brussel er stor. For stor.

Nei, alt er ikke galt med EU. Europeisk integrasjon er nødvendig, og kanskje trenger vi en stor europeisk maktbolk til å kjempe felles sak i en omskiftelig verden. Men prisen vi betaler er for høy.

Du kan ikke slåss for demokratiet ved å svekke folkestyret. Og ja: EU er grønnere enn Norge. Men det er ikke et argument for at vi skal bli med.

Da må vi, det norske folk, jobbe politisk for at Norge blir grønnere. Det er jo hele poenget: I den politiske enheten Norge kan vi, folket, påvirke den politiske retningen selv. Det heter «demokrati», og det oppstår ikke av fine ord fra toppen.

Jeg er borger i Norge, og kaller meg trønder. Jeg er europeer, men er veldig glad for å slippe å kalle meg «EU-borger».