Landet som trodde det sto sterkest aleine

Les også: Nei til EU: «Det knuser det som er finest med Norge»

For meg handla EU-kampen i 1994 om prinsipper om fellesskap, om å være del av den europeiske familien og om å stå sammen. Koste hva det koste vil.

Uansett om bokholderne viste tommel opp eller ned for regnestykkene for medlemskap. Det handler fortsatt om det. Og om at det nå er en dyd av nødvendighet.

Mennesker, familier, folk og nasjoner trenger å høre til et sted, være del av et kollektiv, noe som er større enn oss selv.

Norge hører hjemme i Europa. Det er min overbevisning. Å tro på utenforskapet er for meg kortsiktig og arrogant. Vårt forhold til Europa kan ikke ses på i et kort perspektiv.

Det er ikke et bonusprogram man kan velge seg ut eller inn av. Oljeformuer kommer og går.

Er EU perfekt? På ingen måte. Har liberalismen, de fire friheter, skapt et bedre Europa med sin ubegrensede flyt av varer, tjenester, kapital og personer mellom landene?

Det er jeg i sterk tvil om. Det har åpenbart vært bra for kapitaleierne, men det er ikke like åpenbart for kontinentets arbeidere.

Samtidig har EU vært en progressiv kraft for forbrukerrettigheter, for klima og miljø, og for egentlig det aller meste av det vi omgir oss med i gullfiskbollen. Men vi tar det tempererte vannet for gitt.

For mye av makta er konsentrert i Brussel. Beslutningstakerne der er avsondret fra velgerne.

Den demokratiske prosessen i EU er usunn. Oppslutningen om valg er altfor lav. Den såkalte dypintegrasjonen av EU gjør Brussel stadig mektigere. Jeg liker det ikke.

Men jeg ville foretrukket å være i posisjon til å påvirke det, på plass for å slåss mot det jeg opplever er galt. EU er ikke statisk. Det kan formes.

Derfor må jeg holde jeg fast at EU er et overordnet gode for et kontinent som i århundrer har vært herjet av krig. Mellom land, folk, ideer og religioner.

Europa har vært en slagmark der sivile småkårsfolk har betalt den høyeste prisen.

At Europa nå snart kan markere 75 år med fred, er for meg det viktigste argumentet for at EU virker, for at EU er viktig, for at EU også er framtida.

Hvis man aksepterer at EU er viktig for å holde Europa sammen, må vi i Norge, som europeere, være med i dette fellesskapet.

Vi kan ikke være gratispassasjer på historiens viktigste fredsprosjekt.

Da Norge sa nei i 1994, var det få – om noen – skyer på horisonten. Muren var borte, den storpolitiske spenningen også. Det var masse rom å stå aleine i for Norge.

Vi hadde NATO som garantist og et vennligsinnet Europa som bød på verdens feteste deal, EØS-avtalen. Den har i praksis vært et EU-medlemskap for Norge, uten formell innflytelse.

Utenfor EU er Norge blitt klodens rikeste land. Derfor er EU-kampen nå stein død her hjemme. Bak oss har vi 25 år med svimlende opptur på en bølge av oljeinntekter.

Vi har lagt oss opp 400 milliarder kroner i oljeformue – hvert eneste år – siden 1994. Pengene kommer altså fra havets ressurser som vi i nasjonal kontekst hevder hører fellesskapet til.

Vår avstand til EU er i mine øyne et uttrykk for en nasjonal egoisme.

Denne ideen om en norsk eksepsjonalisme, landet som står sterkest aleine, er for meg ubehagelig.

Verden er igjen et urolig sted. Det sås tvil om NATO. Uansett hvor dum Donald Trump er, så har han lykkes med å dekonstruere en hel verdensorden.

Den trygge tilliten kommer kanskje ikke tilbake. Frankrikes president Macron skapte nylig overskrifter da han kalte NATO-alliansen «hjernedød».

Han mente «Europa står på kanten av stupet» og selv må ta ansvar for egen sikkerhet.

Med framveksten av Kina har verden fått en ny illiberal og uforutsigbar stormakt. Vårt og Europas forhold til Russland er i stadig dårligere forfatning.

Det regelbaserte internasjonale samkvemmet er under press. Å stå utenfor med en EØS-avtale i hånda, har vært forførende lett for Norge.

Som et pyttlite land, som en kork på et opprørt verdenshav, trenger vi mer enn noen gang en havn og et fellesskap, og det finner vi bare i Europa og EU. Vår rolle i dette kollektivet kan ikke være relativ.