Hold dere hjemme, for f...

Jeg er et ektefødt barn av globaliseringen. Og tror vi alle har godt av den lange reisepausen som plutselig ble pålagt oss.

Det er innflyvningen som får det til å skje. Sitringen, spenningen, den sjeldne følelsen av glede som fyller hele kroppen. Den fortsatt, etter så mange ganger, vanvittige følelsen av å være her, endelig, igjen. De uendelige lysene der nede, som langsomt blir til gater, biler, bygninger idet flyet nærmer seg bakken. Dette monsteret som ligger der nede og venter.

Etter nesten 15 år vet jeg akkurat hvordan det skal være for å oppnå full effekt. Det må være natt, mørkt, for at den enorme byen på den høytliggende sletten, omgitt av fjell, skal vise seg fra sin aller mest imponerende side fra fugleperspektiv. Den for lange ventingen i migrasjonskøa er en glede, de strenge ansiktene til tollerne som ikke nikker før de merker at jeg faktisk nesten snakker som dem, får hjertet til å smile.

Formålet med reisen? Ren glede. Sann nytelse.

«Bienvenido a Mexico».

Takk. Det er som å komme hjem.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet flyvende inn over Mexico by. Tjue? Tretti? Jeg har bodd i byen, og siden har jeg reist dit, så ofte jeg har kunnet.

Det er ikke, tror jeg, å ta for hardt i å si at den enorme byen, verdens vakreste og en av de styggeste, har preget livet mitt nesten like mye som min barndoms by Trondheim.

Det var her, i den tryggeste og skumleste byen jeg kjenner, jeg møtte hun som i dag er kona mi, og mor til mine barn. Det var her, i den reneste skitne byen i verden, at livet mitt liksom falt på plass, at jeg skjønte hvilke veier som lå åpne for meg, og hvilke som nå var stengt.

Jeg finner en taxi på den andre siden av gangbroa ved puerta 4. Jeg erklærer min kjærlighet og lykke til taxisjåføren som kjører meg gjennom de kveldspregete gatene, mens jeg stirrer, fortsatt like storøyd etter alle disse gangene, ut vinduet. Jeg lukker øynene idet vi kjører av fra Viaducto og kommer inn i bydelen Roma, og vet at når jeg åpner dem vil jeg se de vakre bygårdene og de grønne alleene.

Vi er trøtte, burde selvsagt sove. Men herregud, vi er her. Ut og spise tacos, helst noen porsjoner No que nos på el Tizoncito, og skylle dem ned med en Indio, kanskje tre.

Hver eneste gang denne varme følelsen av at alt stemmer, alt er på stell nå. At vi har kommet hjem til en by på et annet kontinent, i et land langt unna.

Det er lenge siden jeg har vært der nå, flere år. Nå må jeg lukke øynene og drømme, eller henfalle til nostalgi. Det handler om barn og jobb og forpliktelser, men ikke bare, ikke helt.

Vi har hele tiden bodd her nå, og kanskje der neste år. Alltid på vei til Mexico, i snart 15 år. Men det har skjedd noe, med meg og med verden. Svenskene kaller det «flygskam», og det er vel like presist som noen annet. Hva skjer når 1,5 milliard kinesere skal ha kjøleskap? Nei, si det. Jeg må i alle fall slutte å tro at verden er min tumleplass. At jeg er like mye hjemme i Mexico som i Oslo.

Jeg er norsk, og min kvinne er fra Mexico. Våre barn har dobbelt statsborgerskap. De har besteforeldre og tanter i Mexico på samme måte som i Norge. Men alvorstunge ord som klima, utslippsregnskap og økende temperaturer gjorde at de lange flyreisene tok slutt. Våre reiser. Bestemor, la abuela, kom fortsatt til oss, og ble lenge. 

Helt til den vanvittige måneden mars 2020.

La abuela skulle ha vært hos oss nå, men må ta til takke med å snakke med barnebarna på FaceTime. Spansk abc med den eldste, tant og fjas med den lille. Omtrent som vi holder på med besteforeldrene i Trøndelag, men dem skal vi jo snart møte igjen.

Avstanden til Mexico ble plutselig veldig mye lengre. Om det ikke var klart for oss før, er det tydelig nå: Vi kan ikke leve som før. Vi lever ikke lenger som før.

Vi skulle jo til Korsika i sommer, enda en gang. Med tog og pauker og basuner. Jeg hadde planlagt å skrive om det i avisa, en slags bloggreportasje om at visst må vi fly mindre, «flygskam», du vet, men vi kan fortsatt komme langt. En slags dulgt moralistisk «se her, kan jeg så kan du».

Hvor ung var ikke verden ennu da, i slutten av februar. Korsika er avlyst, som det norsk-polske bryllupet til våre venner i Gdansk. Og Mexico? Aner ikke. Kanskje må jeg bare Google Streetwieve meg mellom mine gamle vannhull her jeg sitter innelåst i en leilighet på Kampen i Oslo og drikker øl alene.

Det tok så brått slutt, og det rapporteres om at det vil ta minst et år før vi kan «reise som vanlig».

Men ærlig talt: Det var aldri noe vanlig over reisemønsteret vårt, over mitt. Det kan komme veldig mye vondt ut av denne krisen vi står oppe i, men den kan også medføre at verden blir større igjen. Og det er trolig helt nødvendig.

Det er med tristhet jeg skriver dette. Jeg er et barn av globaliseringen.

Fra jeg var tjue til jeg var tretti levde jeg like mye utenfor som innenfor Norges grenser. Verden var min, og den var liten. Skuffende liten, husker jeg at jeg tenkte under en mellomlanding i Dubai på vei fra Sør-Afrika til Oslo via London. Det var liksom ingen hvite flekker igjen.

Jeg husker følelsen av tomheten ved disse korte, flyktige inntrykkene under enda et besøk i Amsterdam for noen år siden. Eller var det kanskje i Tanger? Når gikk toget videre, sa du?

Jeg husker en samtale utenfor Notre Dame i Paris, der vi så busslaster av asiater falle over hverandre i forsøket på å ta bilder. Vi snakket oppgitt om hvor lite interessant dette faktisk var. Jeg var ikke engang midt i 30-årene, men reisens uutholdelige letthet hadde gjort meg til en kyniker.

Det var slik vi holdt på. Se verden – med stadig søvnigere øyne. Guatemala? En dårligere versjon av Mexico. Spania, enda en gang? Nei, er det ikke bare Mexico uten chili, da? Buenos Aires i august? Grått.

Det er selvsagt trist om verden igjen blir mindre liten, om avstandene mellom oss blir større. Kanskje farlig, også. For oss med besteforeldre på den andre siden av jordkloden, er det en liten familietragedie. Men litt fint også. Og trolig helt nødvendig.

Jeg kan huske følelsen av å være i Italia som barn, etter en familiebiltur nedover Europa. I hjemlandet til Dino Zoff og Walter Zenga. Verden var så stor, og så full av hvite flekker. Steder man ville se, som man skulle se.

Steder man så. Og så igjen. Og plutselig snakket vi livstrett om kjedsomheten på flyplasser, om konformitetens tristesse i hotellobbyen. Vi hadde sett alt, og vi skulle nok se det igjen, men det skulle ikke glede oss. Ikke så mye som det burde.

Så tok det brått slutt, og vi vet ikke når vi kan reise ut i verden. Om vi kan reise ut. Denne påska får vi ikke engang lov til å forlate Oslo. Nå sitter jeg her og drømmer om verden igjen, om alt det fantastiske der ute som vi ikke kan se, men må nøye oss med å lese om.

Og jeg lover meg selv: En dag skal jeg se Mexico igjen. Jeg skal komme fra lufta, det skal være mørkt og jeg skal ha tårer i øynene over å se alle lysene under meg, som langsomt blir til gater, til biler, til mennesker som lever livene sine.

Men alle de andre stedene, den rikes rastløse ferd fra severdighet til severdighet? Ikke. Nei. Ikke om de ikke gir den samme intense følelsen av lykke, av å være i verden, som å sveve over Mexico by, før vi lander og gir oss ut i byen for å leve i den, for å være tilstede. Ikke om de gjør meg til en livstrøtt kyniker som ødelegger kloden i et evig jag etter nye inntrykk.

Da blir jeg heller hjemme.

Les også: Kanskje er det nå noe å lære av Afrika. Dette er folk som har erfaring med pandemi.

Les også: Tiltakene vil måtte fortsette i en viss grad, men Norge er forbi krisetoppen.