Konsekvensekspertene

Kanskje er det nå noe å lære av Afrika. Dette er folk som har erfaring med pandemi.

I august 2014 gikk Team Doe og kameratene hans fra hus til hus i Vest-Afrikas mest beryktede slum i Liberia, og lette etter ebolasyke.

«Ingen hadde tiltro til myndighetene. De bare stakk av med pengene som skulle ha gått til oss og bekjempelse av ebola. Så vi måtte organisere team på egen hånd, og begynte å gå fra dør til dør. Noen ganger hørte vi om folk som var sjuke, men da vi kom fram ble vi truet med kniver og stokker. Om noen er sjuke måtte vi finne dem», fortalte Doe meg da jeg traff han ett år senere.

Doe hadde fått et par gummistøvler, en skriveblokk og en blyant i arbeidet med å spore opp smittede. Det skulle gå enda noen måneder før han og kameratene hadde kontroll.

Det har ikke manglet på advarsler nå som en ny pandemi nærmer seg det afrikanske kontinentet.

Midt i vår egen prøvende respons her hjemme, har regjering og hjelpeorganisasjoner også svart ved å bevilge penger og trappe opp innsats i Afrika. Men der snakkes det nå først og fremst om å finne afrikanske løsninger.

Helt mørkt er det ikke.

Det er minst fire forhold som taler til kontinentets fordel nå. Det første er befolkningssammensetningen: Afrika er et ungt kontinent og har langt færre eldre enn for eksempel Europa.

Det andre fordelen er at de fleste afrikanske land har fått mer tid enn mange andre til å forberede seg. Så sent som i sist uke var det land i Afrika uten tilfeller, og nær halvparten av de landene som hadde tilfeller, hadde kun importerte tilfeller.

Dette betyr også at det man har sett av smitte så langt har rammet en liten og ganske velstående gruppe.

I mellomtiden har man kunnet forberede befolkningen i områder som er dårligere stilt. Det er rullet ut bøtter med klorvask og holdningskampanjer. Svært mange av landene har også gått for en tidlig nedstengning av samfunnet, i noen tilfeller strengere enn en del europeiske land, for å få mer tid.

Her slår den inn, den tredje fordelen kontinentet har. Veldig mange land har erfaring med epidemier og pandemier. Ved siden av de mer spektakulære utbruddene av ebola de siste årene, har Afrika håndtert utbrudd av svært smittsomme sykdommer som meslinger, og stadige utbrudd av kolera og gulfeber de siste årene.

Afrikanere er rett og slett konsekvenseksperter på pandemi.

Alle disse utbruddene har avdekket hvor sårbare afrikanske helsesystem er når man har et utbrudd. Men de har også gjort temperaturmåling vanlig på kontinentets flyplasser, klorvask av hender og føtter til et nødvendig ritual ved passering av mange landegrenser.

I Vest-Afrika, der ebola herjet i 2014 og 2015, er befolkningen alt opplært i håndvask. I Kongo-Kinshasa, der man nylig skrev ut sin siste ebolapasient, rengjøres isolasjonssentrene nå for å ta imot mistenkte covid19-pasienter. Også i nabolandet Uganda, som har håndtert fire ebolautbrudd, har folk lært seg å vaske henda. Og så er det smittesporingen, da.

Både i Vest-Afrika og andre steder som har hatt utbrudd av smittsomme sykdommer har man lært opp tusenvis av frivillige til å spore smitte.

Den fjerde fordelen en del afrikanske land vil ha, er at de alt har personell og ekspertise fra Verdens helseorganisasjon og andre multilaterale organisasjoner på plass. Og at arbeidet nå koordineres av et eget kontinentalt helseråd, underlagt Den afrikanske unionen.

Afrika har likevel også åpenbare utfordringer, den første er selvsagt at mange mangler reint vann. Og at folk er trangbodd.

I tillegg er mange afrikanere allerede ved svekket helse, som følge av sykdommer. Spesielt kan det bli farlig for kontinentets HIV-positive, en vanlig dødsårsak for folk med viruset er lungebetennelse. En annen er tuberkulose. Ettersom covid19 også forårsaker betennelse i lungene, er dette utsatte grupper.

I Vest-Afrika i 2014 nådde ebolaepidemien toppen, og antall smittede var på vei ned, da hjelpen kom utenfra. Altså var den avgjørende innsatsen for å få kontroll lokal.

Det var smittesporingsteam som utgjorde den store forskjellen. Deres innsats ble kopiert ved senere utbrudd som det i Kongo-Kinshasa. I tillegg til smittesporerne har folk uten tidligere helseutdanning fått opplæring i hygiene. Man mangler kanskje respiratorer, men man har folk, mye folk.

Det er umulig å si hva fasiten blir for Afrika, som for resten av verden.

I den pågående epidemien finnes det ingen modell som vil fungere for alle, over alt. Men Afrika har dessverre lenge vært et laboratorium for alle mulige sykdommer vi selv er spart for, eller har utryddet.

Men det betyr også at de kan ha noen løsninger.