«Taterlandet» dokumenterer kulturen som ble utradert av den norske staten

LILLESTRØM (Dagsavisen): Jeg skal innrømme at jeg ble overrasket. Taternes nomadiske kultur innbyr ikke til å lage kunst i konvensjonell forstand, og Nitjas utstilling «Taterlandet» byr på mange overraskelser. Ikke minst tråkker den på noen ømme tær ved det at utstillingen, uten å vise det eksplisitt, minner oss i majoritetsbefolkningen om de systematiske overgrepene taterne ble utsatt for fra norske myndigheter. Det er en beretning mange – innvandrere inkludert – kan kjenne seg igjen i. 

Det kan se ut som vi er inne i minoritetenes tid: De senere årene har samisk kunst vunnet Norge og verden. Mange vil huske Britta Marakatt-Labba i Nasjonalmuseet. Til høsten skal samiske Maret Anne Sara fylle selveste turbinhallen i Tate Modern i London. Stort større prestisjeoppdrag kan en kunstner knapt få. Men i skyggen av denne suksessen lever flere minoriteter og deres kunstneriske uttrykk et bortgjemt liv.

Sett bort fra noen kjente kunstnere, som musikeren Elias Akselsen og forfatteren Brit Karin Larsen, er taterne en folkegruppe med veldig lav synlighet i norsk kultur-, kunst- og samfunnsliv. Som reisende har taterne satt få spor etter seg. Og, for å rydde mulige misforståelser av veien, «tater» er ikke lenger et skjellsord. Det synliggjøres ved at taterne er organisert i Taternes landsforening.