Presset har vært høyt fra Norges idrettsforbund for å få grønt lys for idretten. Onsdag møtte idrettsforbundet og helsedirektøren pressen sammen. Etter tre uker skal det nå kunne drives organisert idrett igjen.
Samtidig åpnet Oslo for uorganisert idrett, og gjenåpnet alle lokale idrettsanlegg.
Med over to millioner medlemmer, er idretten en formidabel kraft å regne med i samfunnet. Og det var en påtakelig nølende Bjørn Guldvog som åpnet for idretten, og som gang på gang måtte presisere at smittevernreglene gjelder.
Idretten la tungt press på, og har i mine øyne skapt en svært skummel presedens. Særregler i en tid der universelle regler har vært målet, og som myndighetene har hatt en viss suksess med å få innført, er uheldig.
Se bare på hytte- og kommunepolitikken til regjeringa.
De har ikke ønsket å gjøre unntak fordi det åpner for uro og usikkerhet for hvilken linje som gjelder. Men idretten flekset sine muskler.
For mange individuelle idretter, for mange barn og unge, er dette gode nyheter, og det er bra for alle de som nå kan drive sin idrett med et godkjent-stempel.
Det er topp for ski, sykkel, orientering, golf, løping og annen friidrett.
Selv for tennis, som idrettspresidenten trakk fram, kan det være vanskelig på grunn av delt ball. Men for de store, brede lagidrettene, de som organiserer godt over en halv million aktive over hele landet, var det et forvirrende budskap.
Fotballen er det suverent største særforbundet, med nesten en fjerdedel av de aktive medlemmene. Fotballspillere og klubber hadde ingen grunn til å smile onsdag.
Fordi det var et ja, men også et nei.
For hva var det helsedirektøren ble sitert på? «Forsiktig grad av sentring», var hans definisjon av rommet som var for fotball. Han var åpenbart ingen fotballspiller. Og stadig er all organisert idrett der det kan komme til fysisk kontakt, forbudt.
For hvordan skal man kunne drive organisert fotball når man skal holde to meters avstand? Der man ikke kan være mer enn fem? Og enda vanskeligere, ikke dele utstyr, ikke ta på ballen. Ikke heade. Hvilken ansvarlig fotballeder eller -trener vil ta på seg ansvaret for dette? Regler som ikke er mulige å følge, virker mot sin hensikt.
Jeg er selv aktiv i en liten fotballklubb i Oslo sentrum. Vi har diskutert dette, kan vi organisere noe trygt?
Med to meters avstand som Helsedirektoratet anbefaler, eller én som er Oslo kommunes råd? Prøv det med niåringer. Det er umulig selv med 15-åringer. Kanskje kunne vi på papiret planlagt for trygge aktiviteter, men hvordan skal vi kunne ta ansvar for før og etter, og for sosial aktivitet underveis?
Det går bare ikke. Ikke med de ressursene vi har til rådighet.
Fra idretten og politikere snakkes det om individuelt ansvar og om at det går fint med idrett bare man passer på smittevernreglene. Hvilken verden lever de i? Byråd for idrett i Oslo Rina Mariann Hansen (Ap) sier til VG at hun «oppfatter stor vilje til å følge reglene».
Det er rett og slett uansvarlig. Dette kravet til modenhet kan man bare ikke stille til barn og unge. Enten idretten er organisert eller ikke.
For i Oslo har byråd Hansen også plutselig åpnet for fullt frislipp når det gjelder uorganisert aktivitet på kommunens idrettsplasser. Også dette burde vært en gladmelding, men er i realiteten en gedigen bekymringsmelding. Det er flott med løping og stykretrening i små grupper, men det er fotballen som vil dominere.
Hvem skal passe på at begrensningene overholdes, at ballen ikke røres av flere, at det ikke er noen kroppskontakt? Det gir seg selv, det er umulig.
Det er nærmest parodisk å tro at barn og unge skal spille og henge på løkkene forsvarlig. Lokale klubber føler ansvar for idrettsanleggene, men kan ikke ta på seg rollen som portvokter og smittepoliti.
Det som gjør det til en politisk skandale lokalt i Oslo, er at byens øverste politiske leder samtidig som idrettsplassene åpnes, advarer befolkningen om portforbud.
Raymond Johansen uttrykker stor bekymring overfor DN onsdag og Aftenposten torsdag over smitteutviklingen i Oslo. Mens resten av landet ser ut til å ha kontroll, er det indre by som nå skremmer.
Tett-boddheten som noen av oss har advart mot i kombinasjon med en utpreget sosial kultur, dårlige språkkunnskaper og svak informasjon fra myndighetene på de største innvandrerspråkene, gjør at indre by er en smittebombe. Dette var ikke tidspunktet for å åpne idrettsanleggene.